Da jeg sommeren 2020 skulle lese Sven G. Simonsens thrillerdebut Risiko, var det med lave forventninger, siden hans navn var helt ukjent for meg. Boken tok meg med storm og begeistring, så når det i år kom en ny bok med samme hovedperson, kriblet jeg av forventning før jeg startet lesingen.
Nationaltheatret T-banestasjon: Norges nyutnevnte utviklingsminister blir alvorlig skadet i det som kan være et terrorangrep.
Noen uker senere blir Liv Eriksson kalt inn til en konfidensiell samtale på politihuset. Hun får vite at Dawit, en ung venn og flyktning fra Eritrea, er blitt dratt inn i en kriminell gjeng. Da statsråden ble forsøkt drept, befant Dawit seg like ved, sammen med den karismatiske gjenglederen Yonas.
Angrepet på statsråden er fremdeles et mysterium for etterforskerne. Ligger løsningen i det media kaller 'gjengsporet'? For Liv haster det med å bevise Dawits uskyld, og redde ham ut av Yonas' grep. En mistanke får Liv til å reise til Haiti for å finne svar.
Forventningene mine ble innfridd allerede i åpningsscenene, hvor skildringene av Oslo, med sine hauger av sparkesykler, t-bane og terrorsikringer fikk meg til å trekke på smilebåndet. Før jeg vet ordet av det peker spenningskurven rett opp, når det skjer det som ikke skal skje. Like før toget ankommer perrongen, får utviklingsministeren seg en kraftig dytt i ryggen, han fyker ned på skinnegangen, og panikken utløses.
Førstebetjent Anna Lundberg etterforsker gjengkriminalitet, og det er hun som tar kontakt med vår hovedperson Liv Eriksson, fordi attenåringen Dawit har oppgitt henne som nærmeste pårørende. Liv undrer seg litt over dette, de har ikke så god kontakt, men hun stiller opp for ham.
Liv kjenner vi fra forrige bok, men har du ikke lest den, så fortvil ikke for bakt inn i handlingsforløpet, blir vi minnet på hvorfor denne psykologen og treningsnarkomane tøffingen, nå sliter med PTSD.
Når Liv møter Dawit, møter hun også Yonas, som holder en klam hånd rundt Dawits frihet. Flere scener skremmer meg, som når Yonas tar turen hjem til deres felles hjemland Eritrea, og lar seg fotografere sammen med Dawits familie. Også når det går opp for meg hvem som er den egentlige skurken i denne historien, kjenner jeg at det går kaldt nedover ryggen på meg.
Vi får oss en tur til Haiti, hører om lovløshet, prostitusjon og fattigdommen i Port au Prince etter jordskjelvet i 2010. Norge var med å støtte gjenoppbyggingen med betydelige bistandsmidler, og her anes forbindelseslinjen til hendelsen på t-banen. Det er ikke lett for Liv å få de korrupte myndighetene der nede i tale, og igjen øker actionnivået betraktelig, når Liv må komme seg hals over hodet ut av landet.
Raske sceneskift og flere handlingstråder, som er nensomt flettes sammen, gjør Crux til en slukebok av dimensjoner. Etter hvert som sammenhengene viser seg, satte skrekken seg i magen, og selv om jeg satt i sofaen og leste, hadde jeg behov for å kikke meg over skulderen.
Igjen leverer Simonsen en velskrevet historie helt uten språklige hickups. Handlingen er ikke bare spennende, men den setter også fingeren på flere nåtidige utfordringer i vårt samfunn. Her møter vi levende karakterer i realistiske scener, formidlet i et språk med mye dialog, noe som bidro til at lesingen gikk så lett.
Crux er en thriller av beste sort, skremmende og heseblesende, men uten makabre innslag som kan skremme vekk sarte sjeler. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺
Sven G. Simonsen er journalist, statsviter og bistandsarbeider. Han har jobbet som forsker ved Institutt for fredsforskning og har vært på flere oppdrag for UNICEF. For sin thriller-debut, Risiko, ble han nominert til årets beste krimdebutant - Nytt blod-prisen.
Hvis du har lyst å lese flere bloggomtaler av Crux kan du følge med på bloggturnèen som arrangeres i forbindelse med lanseringen av boken #cruxkrimturne
