Kjersti Halvorsen ble i 2019 nominert til Tarjei Vesaas` debutantpris for sin forrige bok Ida tar ansvar. Nå er hun aktuell igjen, med en temmelig mørk roman, som utforsker makt, hevn og forsoning. Jeg likte romanen godt, jeg leste den som en thriller, for den var temmelig angstfremkallende.
Psykologen Edvin jobber på det forfalne Kvervel-slottet, som er omgjort til rusavdeling.
En dag ankommer André som pasient. André har tyrenakke og tatoveringer, og Edvin gjenkjenner ham straks fra barndommen. Mobberen. De to må nå forholde seg til hverandre på daglig basis. Kollegaen Signe blir Andrés behandler, og hun virvler opp ubehagelige minner om Edvins egen mor og oppveksten hans.
I Andrés nærvær blir Edvin en forsvarsløs 12-åring igjen, men han kan ikke skjule seg i Slottets kriker og kroker for alltid. André er brå og uforutsigbar, og har blinket seg ut samme offer nå som da. Eller er det bare noe Edvin forestiller seg?
Edvin er en lykkelig gift mann med sitt første barn på vei. Han er en tilsynelatende oppegående psykolog, som skriver spesialistoppgave om affektteori. Forholdet mellom skyld og skam diskuteres fra forskjellige vinker i denne spennende historien, og det er ikke vanskelig å konkludere med at dette er et ulendt terreng.
Voldsmannen og rusmisbrukeren Andrè er ikke særlig sjarmerende, men det er lett å forstå at han trenger hjelp. Det er Signe som blir hans kontaktperson, men hun er helt fersk i jobben, og trenger veiledning. Det får hun av Edvin som har en helt egen historie med Andrè, for det er han som er årsaken til den skamferte hånden Edvin fremdeles plages av.
Historien utspiller seg på Kvervel-slottet som er gammelt og forfallent, innhyllet i eføy og med mange avstengte rom med gammelt skrot. De ytre og indre omgivelsene er skremmende i seg selv, men flere hendelser og forholdet menneskene imellom, mer enn antyder at noe kommer til å skje.
I tankesprang tas vi med tilbake til da Edvin var barn, og får glimt av hvordan forholdet hans til Andrè ble dannet. Som leser forsto jeg Edvin sine reaksjoner på at Andrè ble beboer på institusjonen, og at han begynte å handle uten å tenke, og uten å vurdere konsekvensene. Men, kanskje han gikk litt vel langt....
Med det samme mørket la seg rundt øynene hans, begynte en ukontrollert skjelving å fare gjennom ham. Nå holdt det på å skje igjen, slik det hadde skjedd andre ganger. Redsel i sin reneste form. Han holdt seg fast i servanten, fokuserte på lukten av kommunal såpe, kjølig porselen mellom hendene, treverket langs dørkarmen. Du er trygg, Edvin, du er trygg. Han kan ikke gjøre noe nå.
Jeg vet ikke om forfatteren har studert psykologi, men i mine øyne skriver hun med innsikt i dette faget. Hun bygger intrige fra første side, og det var besnærende hvordan hun greide å få hjertet mitt til å banke ganske så overveldende, mens jeg leste. Jeg likte godt det faglige som kom frem, og at det ikke tok over og gikk i veien for spenningskurven som var tydelig gjennom hele boken.