I fjor på denne tiden leste jeg Heksejakt, som er første bok i serien, som nå følges opp med Jenta under isen, hvor vi møter igjen Jessica Niemi. Begeistringen over forrige bok, gjorde at jeg gikk i gang med denne med store forventninger, det kan nok prege det faktum at jeg ikke fikk samme leseopplevelse nå.
Seks måneder har gått siden Jessica Niemis møte med den mystiske seriemorderen som drepte hennes mentor. Marerittene om moren har blitt verre, men Jessica gjør det hun kan for å holde fokus. Drapsavdelingen, nå under ny ledelse, har fått en ny sak. Liket av en ung kvinne har skylt opp på en iskald strand. Samtidig har to berømte influensere forsvunnet.
Under etterforskningen finner Jessica et skremmende maleri - av et fyrtårn på en avsidesliggende øy, og under bildet et grusomt dikt som beskriver et drap. Og mens Jessica jobber febrilsk med å løse saken, og forhindre flere drap, innhenter den forferdelige fortida henne, og truer med å ødelegge henne.
Det er litt av et miljø som skildres i denne historien, og selv om to bloggere har en rolle, så finner jeg ingenting å kjenne meg igjen i. Vi møter igjen Jessica Niemi som har en helt spesiell fortid, som hun holder skjult for kollegene sine. Mye er forandret på politikammeret hun jobber, noe vi som leste forrige bok vet alt om.
I bokens åpningsscener møter vi Lisa Yamamoto og Jason Nervander, de to bloggerne som er invitert på en berømt rappers sleppefest. Denne festen viser å ha flere ting på agendaen, og når disse to forsvinner, avdekker politiet aktiviteter som har foregått i skyggen av festen.
Persongalleriet er stort, men glimrende fremstilt, jeg vil si det er Max Seeck sin forse, de tydelige karakterene han skriver frem på en tilsynelatende enkel måte. Jessica trenger venner på kammeret, for den nye sjefen hennes Helena Lappi, ser ut til å ville henne til livs. Dette blir et tema som følges gjennom hele boken, et litt forslitt tema kanskje, men det gir litt spenning.
Vi blir kjent med einstøingen Rasmus Susikoski, trettifireåringen er et asosialt geni, som bringer viktig informasjon på bordet. Det gjør også Jusuf, kollegaen deres som nesten ble drept i forrige bok, og Jessicas beste venn.
Plottet ga meg litt hodebry, for selv om jeg leste konsentrert i lange økter, så glapp det litt for meg innimellom. Jeg skjønte ikke alltid sammenhengene, kanskje ikke rart for hvem som sto bak ugjerningene, var godt skjult i all informasjonen, helt til det siste.
Mot slutten blir Niemis medisinske forhistorie et tema, stillingen hennes henger i en tynn tråd, og det er i etterforskningens mest intense fase. Jeg var begynt å bli lei av manga-jenter, sosiale medier, emneknagger og alt som hørte med, så selv om avslutningen var ganske tradisjonell, så var jeg bare glad for at jeg var ferdig å lese.
Spenning? ja da, men ikke sånn at jeg ble redd, det jeg følte mest på var irritasjonen over sjefen, som trengte Jessicas hode å stå på, for å sparke seg selv videre oppover i systemet.
Henningbokhylle har også blogget om boken, og jeg ser at vi er enig om at denne ikke var like spennende som den forrige.