Jeg har lest mye krim i det siste, men ingen av de bøkene har vært så skremmende som denne. Her kaster Janne Haaland Matlary en brannfakkel inn i den norske debatten, når hun setter søkelyset på hvordan samfunnet nesten umerkelig er i ferd med å forandre seg.
Vi tar demokratiet for gitt. Det bør vi ikke gjøre. I stigende grad er styreformen under angrep fra Vestens egne eliter, som tvinger gjennom upopulære politiske løsninger på bekostning av folkeviljen. Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite.
Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.
Boken er skrevet av en bekymret europeer, som kjenner kontinentet bedre enn de aller fleste. Matlarys løsning er å vende tilbake til klassiske dyder som mot, frihet og demokrati. For det er folket som skal styre seg selv, ikke internasjonale eliter eller organisasjoner.
I denne boken tar Janne Haaland Matlary opp mange forskjellige tema som alle peiler seg inn på hvordan demokratiet slår sprekker, og vi merker det nesten ikke. Hun har et vidt perspektiv som tar oss med til Russland, Kina, USA, England, Ungarn og mange andre steder. Hun tar oss også med tilbake i tid, og forklarer flere historiske hendelser, gjerne belyst fra nåtidig ståsted.
Språk, kommunikasjon og retorikk er viktige aspekter for at alle mennesker skal leve et likeverdig liv. Det er skremmende å lese om den stadig økende polariseringen som vokser frem, om intoleranse og fryktkultur, og om hvordan man nå moraliserer i stedet for å argumentere. Her undersøker hun hvordan den utenrikspolitiske avmakten svekker demokratiet, og hvordan hersketeknikker gjør oss til passive, redde borgere, som ikke utøver vår demokratiske rett i trygghet.
Om selvsensur: Den som ytrer seg om funn, som gjøres til gjenstand for anklager om krenkelser, tar en risiko. Dette betyr at kontroversielle forskningsfunn kanskje aldri kommer til offentligheten. Men akademia skal være det frieste av alle steder i et demokrati, der man "speaks truth to power", der enhver tanke og ide kan debatteres fritt.
Hva gjør det med oss når følelser tar over for fakta i offentligheten? mennesker som anser seg som krenket, skriker opp, og deres følelsesutbrudd, må besvares. Selv om selvsensur er en uting, kunne det kanskje vært på sin plass med litt selvsensur i disse tilfellene? Jeg leser også om politisering, altså at alt blir politikk, sexlivet, barneoppdragelse, religionsutøvelse, abort etc.
Menneskesynet som er i ferd med å bli dominerende er ikke likeverdighet uansett hudfarge eller kjønn, men at disse forskjellene er så radikale at det overskygger alt annet. Sånn skaper dagens identitetspolitikk forskjeller fremfor likhet.
Vi "vet" jo at russernes elitestyre og autokratier som Kina og Saudi-Arabia ikke er helt bra for befolkningen, men da jeg leste denne boken gikk det opp for meg at selv i vesten, i de demokratiske landene, holder ting på å utvikle seg i feil retning. Vanlige mennesker skjønner ikke hvordan det som besluttes, for eksempel i FN og Europaparlamentet, påvirker vår hverdag, men i denne boken gir Matlary oss noen skremmende eksempler.
Konformitetspress leder til polarisering og selvsensur, du har kanskje tatt deg selv i å fremstå som enig med flertallet, selv om du innerst inne mener noe annet? Der har du det!
Jeg leste denne boken ett kapittel om gangen, pause var påkrevd, noen ganger var jeg nær sagt kvalm da jeg avsluttet, noen ganger redd. Det er skremmende lesning dette her, men absolutt en bok jeg vil anbefale deg å bruke litt tid på.