Med denne boken er Klimakvartetten fullført, bokserien som begynte med Bienes historie i 2015, som har blitt gitt ut i 36 land. Så fulgte Blå og Przewalskis hest, før Drømmen om et tre avslutter historien. Jeg har fulgt serien med glede, men også med skrekk, og spesielt denne siste fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Longyearbyen 2110: Dypt inne i fjellet, langt mot nord, ligger et hvelv fylt av frø fra all verdens hjørner. Tommy vokser opp i Svalbards brutale landskap, med to brødre han vil gjøre alt for og en farmor som er hvelvets frøvokter.
Å overleve like sør for Nordpolen krever mye, men det lille samfunnet har funnet sin form, de har for mange år siden kuttet kontakten med andre land, og lever i pakt med naturen.
Så rammes Longyearbyen av en katastrofe. Tommy, brødrene og farmoren er blant de få etterlatte.
Seks ensomme mennesker i et øde landskap, i besittelse av en skatt verden trodde var forsvunnet for alltid.
Samtidig, langt borte, lever Tao på minnene over sønnen Wei-Wen, som hun mistet for tolv år siden. Hver dag er lik, hun er nummen og trist. Og hun sulter, som resten av folket, i en skrinn og utarmet natur, hvor mange arter har forsvunnet. Men alt endrer seg den dagen Tao blir bedt om å lede en ekspedisjon mot nord. Målet er Svalbard og frøene.
Maja Lunde må virkelig føle at det har gått troll i ord. Da hun nettopp hadde skrevet manuset til en roman hvor et dødelig virus har en viktig rolle, og så kom pandemien. I november lot hun Kristin Halvorsen intervjue seg om den nye boken, og her påpeker hun nettopp dette.
Et par lunkne uttalelser om boka, fikk meg til å gå på leseøkten med stål i bein og armer, men det var ikke nødvendig. Boken begynner ganske så dramatisk med Tommy og Rakel som sloss. Her er de små, men scenen sier mye om hvordan de forholdt seg til hverandre også som litt eldre.
Du ville ikke kjenne deg igjen, sånn som verden er i 2110, miljøskildringene i boken er drastiske, og det er vel opp til hver enkelt å kjenne på om det føles troverdig. Mitt litt mørke sinnelag tror på det jeg leser, og fulgte de forskjellige situasjonene vi blir med inn i, med spenning.
Tommy er bare 17 år, men ansvarlig for sine to mindre brødre. Når Tommy er på jakt og blir lenge borte, er det Hilmar som må ta seg av Henry, den yngste.
Og når det ikke hjalp å "Si sannheten", hva gjorde du da? Hilmar vendte ansiktet mot bakken, glodde intenst på en stein. Jeg sa at han skulle holde kjeft. Jeg sa at hvis han ikke sluttet, kom dere i hvert fall ikke tilbake. Og det hjalp vel heller ikke?
Jeg gadd ikke mer. Jeg sa greit, de er borte. Lev med det.
Tommy kjente Henrys lille kropp riste lydløst inntil hans. Han holdt rundt ham en stund uten å si noe. Så stirret han på Hilmar.
Neste gang prøver du litt hardere. Okay?
Litt hardere, det klarer du.
Boken er lang, og jeg er enig med dem som sier at den kunne vært kortet ned litt. Det er mye som skal på plass, siden denne siste boken også skal gi en troverdighet til kvartetten i sin helhet. Romanen er todelt på den måten at Tao og Tommy har hver sine kapitler. Min oppmerksomhet i lesingen gikk litt i bølger, da jeg syntes historien fortalt fra Tommys perspektiv var mer spennende enn Taos.
I tillegg til de menneskeskapte konsekvensene av livsførselen vår, byr romanen på fine skildringer av barn som alt for tidlig får for mye ansvar. Hvordan finne fellesskap i et isolert miljø, hvor ensomhet gjør en så sårbar?
Drømmen om et tre er en alvorlig mollstemt dystopi, den er ekstra skremmende for dem som leser konsekvensene av livet vi lever nå, inn i romanen. Jeg anbefaler den gjerne videre!