I løpet av 2022 har det kommet tre oversettelser til norsk, av den franske forfatteren Èdouard Louis. En kvinnes frigjøring er den første, som jeg begeistret har lest i helgen. De to andre heter Samtale om kunst og politikk og Forandre seg. Metode som jeg allerede er i gang med. Mitt første møte med forfatteren var med debutromanen hans Farvel til Eddy Bellegueule i 2015, den falt ikke i smak, men etter å ha lest denne boken skjønner jeg at jeg må lese debuten på nytt.
Romanen åpner med et fotografi, et bilde av en svært ung kvinne. Forfatteren ser et menneske som er fri, lykkelig, i full fart på vei mot fremtiden. Et menneske som både ligner og slett ikke ligner moren han husker fra oppveksten som en utsatt og undertrykt kvinne som oppdro fem barn i fattigdom.
En kvinnes frigjøring er et ømt og skarpt morsportrett, en historie om oppbrudd og forsoning og et litterært manifest.
Samtidig belyser den det som kanskje er forfatterens større prosjekt, å vise et slags røntgenbilde av samfunnet gjennom sin egen og sin families historie. Og få andre kan skildre det store i det lille med et bedre og skarpere blikk enn Edouard Louis.
Da jeg leste denne boken skjønte jeg hvordan skriving kan gjøre nytte som terapi. Det må være så godt for et menneske som har lagt lokk på seg selv i de tidligste årene, å sette ord på sine egne følelser.
Samtidig som vi hører om kvinnens frigjøring, altså forfatterens mor, skildrer han sin egen oppvekst, som fant sted, isolert fra de andre på skolen. Det er vanskelig å se for seg at en gutt med litt feminin væremåte, skal møte så mye uvitenhet og ondskap i livet, men jeg tviler ikke på at det er sånn.
Denne sekvensen sier mye om hvilke forhold foreldrene kom fra:
I denne nye situasjonen nådde min fars aggressivitet nye høyder. Hun og han kom i virkeligheten fra to ulike fraksjoner av fattigdommen. Alle i hennes familie var fabrikkarbeidere: adoptivfaren, broren, søsteren. Min fars familie var mye fattigere: alkoholisme, psykisk funksjonshemning, fengsel, arbeidsløshet. På grunn av denne forskjellen mente faren min at nå som de hadde fått to barn til, burde min mors familie gi oss mer penger. Siden de ikke gjorde det, ble faren min sint, og iblant hindret han henne i å treffe dem. Hun kjørte ikke bil, og han nektet å kjøre henne til landsbyen der de bodde.
Heldigvis går det bedre etter hvert, men med utdannelsen beveger han seg mot en annen samfunnsklasse, og det byr på utfordringer. Språket utvikler seg, og det skaper avstand til foreldrene og søsknene.
Frigjøringsprosessen fra familien er vond, men forvandlingen som skjer er som en liten revolusjon. Det er som jeg kjenner lettelsen og gleden det må ha brakt med seg. Når moren noen år senere kommer etter i den samme prosessen, finner de to tilbake til hverandre.
At en mann kan skrive så vakkert og slagkraftig om en kvinnes frigjøring, varmer mitt hjerte. Lesingen fløt lett, og de mange språklige høydepunktene, som røpet skarpe observasjoner, gjorde romanen vanskelig å legge fra seg.