Abdelaziz Baraka Sakin er en av Sudans fremste nålevende forfattere. Flere av hans verker er forbudt i hjemlandet, forfatteren lever i eksil i Østerrike. Han er likevel en av de mest leste forfatterne i Sudan, hvor bøkene hans blir delt og sirkulerer ulovlig på nettet. For «Messias fra Darfur» ble Sakin tildelt Prix du livre engage i 2017, en pris som deles ut i Geneve.
I sentrum for denne historien fra Sudan er en kjærlighetshistorie mellom Shikiri Toto Kuwa, en ung mann fra Darfur, og Abdermahn, en foreldreløs, sytten år gammel kvinne. Abdermahn er blitt offer for janjawid-militsens grusomheter, og har sverget på at hun for enhver pris skal hevne seg på overgriperne ved å ta livet av minst ti av dem, og deretter ete leveren deres.
På underlig vis skal parets skjebne krysse veier med en mystisk, profetlignende skikkelse. Mannen som kaller seg Messias, en Kristus lignende skikkelse som sier han er kommet for å føre folket ut av elendighetene landet befinner seg i, han utfører mirakler og forkynner et liv i skjønnhet og harmoni. Et prosjekt som regjeringen i Karthoum ikke kan akseptere.
Denne romanen tar oss med til en opprørsk tid i Sudans historie. Historien flyter litt, både i forhold til handling som tar for seg folkemord og stammekriger, slavehandel og jordbruk. Hvor vi befinner oss i tid var jeg også litt usikker på, kun årstallet 1921 ble nevnt konkret.
Selv tolket jeg boken, som at den vekslet mellom historiske fakta, fra forskjellige tider, ispedd sagn eller eventyr. Flere av karakterene har navn fra bibelen, for her møter vi Jesus, sønn av Maria og snekkeren Josef. Vi hører også om Maria Magdalena, samtidig som det dukker opp flere fryktløse kvinnelige krigere.
Jeg måtte google litt på profeten Jesus, og leser her at han er kalt Isa i Koranen, og er en av Guds høyest rangerte og mest elskede profeter. I likhet med i Koranen, er han i romanen Messias fra Darfur en menneskelig profet, sendt av Gud, men han er ikke Guds sønn slik som i bibelen.
Her hører vi om Østtroppen som består av 66 snekkere og lærlinger, analfabeter fra hele Sudan som ikke hadde hørt om snekkeren Josef og sønnen hans. Jeg så for meg et ørkenlandskap med primitive mennesker som sloss og forsvarte seg, men samtidig dukker det opp andre bilder.
I en forlegning i Nyala samles 10000 soldater, de har tungt artilleri og kinesiske jagerfly. Romanen har flere skildringer av krig, av regjeringsstyrker og den fryktede janjawidmilitsen, som er en fraksjon av myndighetenes styrker. I tillegg finnes her mange stammer som kriger mot hverandre, litt uten mål og mening, men kanskje det bare var mitt hode som ikke greide å holde de forskjellige fraksjonene fra hverandre.
Vi hører også om slavedrift, og disse sekvensene plasserte jeg langt tilbake i tid, uten at dette trenger å medføre riktighet. Besøk av beduiner og bruksmåter for hyenekjøtt, føles også som historiske hendelser. Bildet Sakin skriver frem i boken sin, bygges ut med grusom kriging og nesten romantisk jordbruk. Han har respekt for kvinner det er helt sikkert, for her er de modige og fryktløse, i sin bruk av kroppen som våpen, og vilje til å drepe.
Det er ikke tvil om at denne historien engasjerte, å bli gjort kjent med historiske hendelser jeg ikke har hørt noe om, er alltid spennende. Jeg liker også lese historier som kombinerer islam og kristendom, de likhetstrekk disse religionene har, er med på å utvide horisonten.