Petra Hůlová er en tsjekkisk forfatter. Hun hører til de mest nyskapende og særegne romanforfattere som har debutert etter 2000. Flere av romanene tematiserer kvinners møte med den postkommunistiske moderniteten og globaliseringen. Hun har gitt ut en rekke bøker, men det er debutromanen hennes fra 2002 vi nå endelig har fått oversatt til norsk.
På de vidstrakte mongolske steppene, der det om vintrene kan bli så kaldt at det føles som om øyelokkene må rives løs for hvert blunk, utspilles en fengslende og samtidig varm familiesaga mot et bakteppe av brutale livsvilkår og en sterk vilje til å overleve.
I Baatsagaan-somonens røykfylte nomadetelt flyter kumissen fritt, mennene kjederøyker og drikker etter lange dager ute med buskapen, mens kvinnene står ved de store grytene med kokende khuurag og forbereder maten.
Alt dette tilhører meg samler fortellingene til fem av disse kvinnene spent over tre generasjoner, der ulike perspektiver bringer oss i nærkontakt med relasjonelle forhold, der rivalisering og vennskap mellom søstre, og mellom mødre og døtre, fascinerer, berører og skaper gjenkjennelse.
De fem fortellerstemmene som former denne romanen er ikke navnløse, men det er ikke lett å plassere dem. Jeg valgte etter en stund å se bort fra sammenhengen mellom karakterene, og heller fokusere på kulturen som skildres så inngående.
Storfamilien vi blir kjent med her er fattig, de bor i utkanten av en stor by, den byen som barna rømmer til, etter hvert som de blir voksne. Det finnes motsetninger blant slektene som bor sammen i landsbyen, hvor skikk og bruk varierer, og språk er utslagsgivende for hvordan en blir oppfattet.
På landsbygda driver de med hester, sauer og kasjmir. De dyrker grønnsaker, som de selger på markedet, og uten så store behov, greier de seg som best de kan. Fortellingene er mange fra dette hverdagslivet, slitet med å fø opp ungene og få dem ut i verden. Alle drømmer om å få et bedre liv, men når de flytter til byen er det flere som ender opp som prostituerte.
Jeg noterte mens jeg leste og forsto etter hvert hvem som var datter av, eller mor til hvem. Siden romanen er skrevet i 1.person, og navnet på den som forteller ikke kommer frem, så tar det tid før en skjønner hvem det er som forteller sin historie.
De mange mongolske ord og uttrykk i romanen, gjorde det litt utfordrende å holde flyten, men etter hvert gjenkjente jeg noen av ordene. Ut i fra konteksten kunne jeg forstå hvilken konkret ting det var snakk om, men det ble et fargeløst bilde. Du kan du lese i introen over her, og se om du med sikkerhet kan si hva en kumiss eller en khuurag er for noe.
Alt dette tilhører meg er skrevet i et litt poetisk språk, det eksotiske miljøet ville jeg gjerne lære om, men selv om miljøet blir skildret gjennom mange små hendelser, i løpet av tre generasjoner, så ble det litt tamt.