I februar skal vi lese en forfatter fra Afrika i 1001-lesesirkelen. J.M. Coetzee har fått flere av sine utgivelser inn i på den gjeve listen 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg har tidligere lest hans roman Elizabeth Costello, den også på listen, og den likte jeg så godt at jeg ville lese mer av denne spennende forfatteren.
John Maxwell Coetzee er den første forfatteren som fikk Bookerprisen to ganger, og i 2003 mottok han Nobelprisen i litteratur, så det er ikke bare jeg som er begeistret ☺
David Lurie må forlate sin professorstilling, etter en pinlig og vanærende historie med en ung student. Han mer eller mindre flykter ut på landet til sin voksne datter, som bor på et skrint gårdsbruk et stykke utenfor storbyen. Her lever hun av å dyrke jord og ta seg av hjemløse hunder.
Romanen starter med at 53 år gamle David Lurie har en liten flørt med Melanie, en av studentene sine. Han er høflig og kultivert, men hun viser ikke mye interesse. Til tross for dette gir hun etter for ham, og blir med ham hjem.
Melanie er mer opptatt av teater enn av studiene sine, så han noterer at hun har vært i klassen, selv om hun ikke er der, og gir henne bedre karakterer enn hun fortjener. Når hun så anmelder ham for sexangrep, er dette noe av det som avslører hans skyld.
Lurie erkjenner seg skyldig for komiteen, han nekter å ydmyke seg ved å vise anger eller beklage hendelsen, så de blir nødt til å be ham si opp stillingen sin.
En scene fra hans første dager hos datteren Lucy, skildrer hans litt stivsinnede personlighet. Han blir bedt om å hjelpe Bev på klinikken, hvor hun tar livet av dyr på en human måte:
Jeg er skeptisk Lucy. Det minner mistenkelig om samfunnstjeneste. Som om man vil prøve å gjøre bot for udåder som hører fortiden til.
Hva dine motiver angår, David, kan jeg forsikre deg at dyrene på klinikken ikke vil nære tvil om dem. De spør ikke, de gir blaffen.
Godt, jeg skal gjøre det. Men bare så lenge jeg ikke behøver å bli et bedre menneske. Jeg er ikke innstilt på noen forbedring. Jeg vil fortsette å være meg selv. På det premisset skal jeg gjøre det.
I fortsettelsen handler ikke denne romanen om overgrepet på universitetet, men om hovedpersonens krav om å beholde sin stolthet. Det er nemlig ikke noe hvilehjem han har kommet til, her får han oppleve landsbygda på godt og vont.
Jeg har i denne omtalen bevisst røpet veldig lite av handlingen i romanen, da den byr på overraskende vendinger, som du selv skal få oppleve. Vanære er historiefortelling på sitt beste, jeg leste andre halvdel av boken, begeistret over språket, og alle de gode refleksjonene over det å være menneske. Følelsen av å ha lest dette før, som jeg hadde helt i begynnelsen, forsvant da handlingen bød på en ny vinkling og gikk dypere inn i tematikken etter hvert.
Jeg flesket til med full pott på terningen, og skjønner godt hvorfor han har mottatt de to største litterære prisene det går an å få - denne må du lese!