I denne romanen befinner vi oss på et heftig sted i historien, i en kultur som alltid har måttet tåle mye, også under og etter andre verdenskrig. Petra Rautiainen er selv født i Øst-Finland, hun er en ung historiker som skriver doktorgrad om samenes representasjon i finsk media. Et land av snø og aske er hennes debutroman, men hun har en stødig penn, og jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig hun fremstiller denne delen av krigshistorien.
Våren 1944: Den unge soldaten Väinö jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir i Lappland – en leir hvor ikke bare fangene, men også vaktene må kjempe for å bevare verdigheten.
Tre år senere kommer journalist og fotograf Inkeri til området for å skrive om Lapplands gjenoppbygging. Hun har også en egen agenda: å finne ut hva som skjedde med mannen hennes som forsvant under krigen. Jo bedre hun blir kjent med sin unge leietaker Olavi, desto mer overbevist blir hun om at han vet noe om mannen hennes. Under nordlysets himmel begynner mørke sannheter å komme for en dag.
Romanen bringer frem i lyset et bekmørkt kapittel i finsk historie, om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt og plaget i nazismens tjeneste - også etter krigen.
Til tross for at jeg har vært innom både Finland og Lappland tidligere, både under andre verdenskrig, og på andre tider i historien, så bidrar denne romanen med noe nytt.
Historien er fortalt fra to vinkler, med bare 3 års mellomrom. Handlingen starter i 1947, med Inkeri som leiter etter mannen sin, med en tidslinje som går raskt fremover mot 1950. Hun har reist fra Helsinki til samisk-finske Enontekis, her møter hun et knippe mennesker, hvor de fleste stammer fra ulike kulturer. Omgivelsene er preget av krigsherjet jord, og mangelen på trær, siden alt ble felt under krigen. På grunn av bolignøden i området, blir Olavi som hun kjøpte huset av, boende igjen sammen med henne, når hun flytter inn.
Nå befinner Inkeri seg på det siste stedet hennes mann Kaarlo har blitt sett, men det er ikke bare å gå rundt å spørre etter ham, for krigens redsler legger bånd på de som er igjen, og alle er redd for å si noe som kan sette dem i vanskeligheter.
Scenene fra den tyske leiren under krigen er skremmende, men i denne romanen fremstilles ikke vaktene som udyr. Hovedpersonen Väinö Remes er militærfullmektig og tolk, men opprinnelig er han kulturforsker og et anstendig menneske, så de har både teaterklubb og sjakkspill i leiren.
Krigen er ikke slutt, det tysk-finske våpenfellesskapet er i virksomhet, og tyskerne driver stadig med forsking på rase. For hvert nye lass med fanger som kommer til krigsfangeleiren i Enare, skal rasebestemmelsene overholdes. Det fotograferes, måles og veies, alt føres inn i rasediagram, og informasjon blir ordnet i tabeller. Dette er fornedrende for de det gjelder, og tankegodset, sett fra vår tid er skremmende.
Etter hvert begynner noen navn å vise seg i begge handlingsforløpene. Vi har blitt kjent med flere skjebner, og gjennom mange små hendelser bygges det en verden, som en kan både lukte, og føle på kroppen. Det er kaldt, eimen av død ligger over landskapet, knapphet på mat gjør noe med de som befinner seg her, mennesker som er fanget i sitt liv, uten muligheter.
Dette er historiefortelling på sitt beste. Rautiainen bruker samiske ord og dialekter på en antydende måte, slik at leseren skjønner at samisk ikke er ett språk. Karakteroppbyggingen er god, en kommer under huden på dem, og til tross for de uvante navnene, så fester persongalleriet seg.
Jeg skjønner godt at denne romanen har vunnet priser, og ble valgt ut som en av 10 bøker til Berlinalen i 2021. Uten å bli sentimental eller fordele skyld, skildres miljøet i leiren, og hendelsene etter krigen på en ryddig og realistisk måte, uten digresjoner.
Jeg anbefaler gjerne denne romanen videre☺