Andre tider kan regnes som en appendix til Ali Smiths fire bøker Høst, Vinter, Vår og Sommer. Disse fire romanene tar leseren med på en øyeåpnende rundtur i vår egen samtid, med et spesielt skråblikk på Brexit. I Andre tider, som kom på norsk nå i år, gir hun oss et mye lysere blikk på verden, til tross for av vi også er tilbake til middelalderen.
I 1500-tallets England blir en foreldreløs, omstreifende jente tatt inn av og satt i lære hos en kvinnelig smed. Det er mørkt i landet: Epidemier herjer, brutalitet og barbari råder, og jenta rammes hardt. Hun holdes oppe av smedkunsten og et vennskap fra uventet hold.
Fem hundre år senere har en ny epidemi rammet England og verden. Den aldrende faren til Sandy Gray, en kunstner midt i livet, er innlagt på sykehus. Restriksjoner gjør at datteren knapt kan komme på besøk, og hun har også sluttet å ha besøk selv. Hun har i det hele tatt sluttet å bry seg, om noe. Helt til hun får en mystisk telefon fra en fjern bekjent hun knapt husker.
Kvinnen trenger Sandys hjelp til å løse en gåte - en gåte som henger sammen med en gammel lås smidd i senmiddelalderen.
I går (28/1) hadde jeg en ting på programmet. Ali Smiths nye bok lå og ventet i lesekroken, og den gledet jeg meg til. Men først måtte jeg gni søvnen ut av øynene og plukke inn avisen fra dørmatten, og sannelig hadde ikke Bokmagasinet en flott omtale av boken.
Med morgenkaffe og skyhøye forventninger leste jeg om den halvt depressive Sandy Gray, som får en telefon fra Martina Inglis, en bekjent fra college. Hun forteller henne en historie fra en hjemreise hun nettopp har hatt, og om noen ord hun etterpå har hørt gjennom veggen. Denne kvinnen og hennes familie skal få en frustrerende rolle i historien videre.
Etter å ha lest meg et godt stykke inn i boken, undret jeg meg litt over når vi blir tatt med tilbake til middelalderen og denne unge smedlærlingen. Det er nemlig kunstneren Sandy Gray som er fortellerstemmen vår, en kvinne som i vår nåtid, tar seg av sin sykehusinnlagte far.
Sandys hverdag er en rød tråd som hekler sammen et knippe med historier. Romanen fremstår som leken og håpefull, den oser av empati, for migranten spesielt, men det strekkes forbi og utover det.
Jeg likte godt det kapitlet, som startet med de klassiske ordene fra den engelske vitsetypen "knock knock, who`s there? Her møter vi en studievenninne av Sandy, som virkelig trenger hjelp med sin analyse av et dikt av E.E. Cummings. Fornøyelig, verdt en dobbel gjennomgang.
Elise Winterthun i Bokmagasinet: I lys av årstidskvartetten, kan man kanskje tolke: Hva som skjer med menneskene som banker på døra di, er opp til deg. Historien skrives kontinuerlig. Så sant som det er sagt, og det er mange som banker på dører i denne romanen.
Så "endelig" tas vi med til den mørke middelalderen, hvor pesten allerede har sveipet over landet, men dessverre ikke tatt med seg befolkningens overtro og uvitenhet. Empati er ikke ordet som springer frem her, selv om også denne sekvensen har små drypp av nærhet og mellommenneskelighet.
De var tre stykker som kom på døra ved portforbudstid. De reiv opp døra. Guds fred, sa den ene. Hold beina, sa den andre. Jeg ordner bikkjene hvis det blir bråk, sa den tredje.
Og så gjorde de det.
De hadde ikke gjort det hvis hun ikke hadde vært en dyktig håndverker. De gjorde det med henne fordi hun kan mye mer enn å smi en kniv.
Jenta ligger i grøfta der de slengte henne. Nå som det er morgen, kan hun se at det er ei grøft hun ligger i.
Ali Smiths fornøyelige lek med ord og språkbruk, bød først på litt irritasjon, men da jeg knakk koden var det bare gøy: Emm ge enn - ja hva kan vel det bety? skriver jeg det på en annen måte skjønner du det med en gang: Må Gå Nå - helt min humor det der ☺
I te-jobben, litt lettere den der, og med handling fra pandemien og alle som jobbet hjemmefra, falt ordet garasjefra, helt naturlig.
I te-jobben, litt lettere den der, og med handling fra pandemien og alle som jobbet hjemmefra, falt ordet garasjefra, helt naturlig.
Høye forventninger til tross, jeg ble ikke skuffet. Dette er en roman med mye driv, det skjer noe hele tiden, og selv om historien som et hele, kan virke litt fragmentert, så henger alt godt sammen. Ali Smith gir oss mye å tenke på, litt universell humor tar følge med koronatematikken, og flere av karakterene er artige å bli kjent med. En mer gjennomarbeidet og innsiktsfull roman skal du lete lenge etter - denne må du lese!
 |
| Ali Smith og Linn Ullman ble intervjuet av Ole Torp i Bergen i mai 2022 |