Boblende av formidlingsiver kom Lise Kristine Viken hjem fra USA i 2018. Pacific Crest Trail, en fottur som varte i 150 dager var unnagjort. Dette ville hun fortelle om, så slik ble hun forfatter med eget forlag. I år gir hun ut bok nummer to, som også har en uredd kvinne, som vet å overleve i naturen, som hovedperson.
Etter å ha forårsaket sine barns død, flykter Maja til et hemmelig skjulested i det barske fjellområdet Stølsheimen på Vestlandet. Her må hun klare seg alene, milevis fra sivilisasjonen, med sorgen og smerten som eneste følgesvenner. Kampen for tilværelsen klarer ikke å overskygge tankene om grusomhetene hun har forårsaket. Sakte, men sikkert avdekkes sannheter og løgner, helt til hun står igjen med vissheten om at ingenting var slik hun trodde.
Handlingen i denne romanen strekker seg over flere tiår, fra slutten av andre verdenskrig og frem til i dag. Vi følger Majas ensomme liv. Men også bestefaren, den tidligere Bjørn West-soldaten, spiller en stor rolle i dramaet som utspiller seg. Lag for lag fjernes illusjoner og hemmeligheter frem til den sjokkerende avslutningen.
Årets utgivelse er en spenningsroman, hvor store deler av handlingen foregår i ganske så utilgjengelige deler av Stølsheimen. Handlingen begynner i 2007 og strekker seg frem til vår tid. I et annet handlingsforløp blir vi kjent med bestefaren til Maja, da han helt på slutten av 2. verdenskrig befant seg i Stølsheimen som soldat.
Maja er gift og har to små barn. Mannen krever at hun skal være hjemmeværende på det lille stedet de bor, og de er ganske isolert uten bil. Han skildres som en kontrollfreak, og det er tidlig veldig tydelig hvem av ektemakene som er den syke.
Det er han som tar med seg barna og flytter. Han greier å gi Maja en psykopat-diagnose, og besøksforbud hos ham og barna. Når huset hans brenner ned, kommer politiet på døren hos henne og kjenner lukt av bål, så Maja tror selv at det er hun som har tent på huset, og drept barna sine.
Godtar du denne innledningen, så vil du ha glede av fortsettelsen, som beskriver Majas liv på selet de neste åtte årene. Hun flykter opp til seterhuset etter bestefar, et sel som i årene etter krigen, ble bygget som en bunkers og fylt med store mengder proviant, og andre nødvendigheter.
Her lever hun år etter år, sommer som vinter helt alene, bortsett fra et par unntak, uten å se andre mennesker. Hun plukker bær og sopp, sanker ved og fisker i fjellvannene. Slik sper hun på matlageret, hvis ikke hun tar turen til Vardadalsbu og henter det hun trenger der.
På en av turene sine treffer hun på en mann her, som skal komme til å kjenne henne igjen mange år senere. For det som i første del av romanen er en fin skildring av fjell-livet, blir etter hvert veldig spennende. Jeg vil ikke røpe mer av hva som skjer, men mot slutten tar historien noen uventede vendinger som øker tempoet betraktelig.
Romanen har en ryddig oppbygging, der handlingen belyses fra flere vinkler. Maja skriver dagbok, hun minnes fortiden sin, og vi er flere ganger med tilbake til bestefarens historie. Troverdigheten er mitt ankepunkt, ville en mor flyktet, etter å ha drept barna sine ved et uhell? kan virkelig et menneske klare seg alene i villmarken i 8 år? Ensomheten var aldri et problem for henne, og jeg kom på flere nødvendige ting, som umulig kunne ha lagt i kriselageret (eller på turlagshyttens lager).
Noen kameler kan en svelge underveis i en roman, og noen ganger må forfatteren få ta seg friheter, for å få handlingen til å gå opp. Jeg likte boken, spesielt siste halvdel, og har ikke problemer med å anbefale den videre ☺