Det var sommeren 2020 jeg lyttet meg gjennom Nina Wähäs forrige roman Testamente. Jeg likte boken godt, og ble begeistret da jeg så at hun er ute med en ny. Boken kalles "et saftig svensk kammerspill" og er et psykologisk drama som hyller filmkunsten.
Da Lou inviterer Katja til å tilbringe sommeren i det solfylte franske slottet hun deler med en eldre fransk filmlegende, griper Katja sjansen. Hun og Lou har vært bestevenner siden de møttes på dramalinjen på videregående, men i løpet av de siste femten årene har livet deres tatt forskjellige retninger. Katja jobber på en økologisk kafé, mens Lou har blitt filmstjerne etter suksessen med storfilmen «Babetta».
Selv om Lous verden fremstår mer som fantasi enn virkelighet, finner de to likevel tilbake til hverandre og den verdenen hvor de deler alt, nesten som to søstre. Eller som to sider av samme speil? Men det blir fort klart at ikke alt er slik det ser ut, og den ene foruroligende hendelsen avløser den andre. Sannhet blir stadig vanskeligere å skille fra løgn.
Vennskapet til de to kvinnene skildres så og si i etterpåklokskapens lys. Samtidig som leseren blir kjent med livet deres i nåtid, hører vi minst like mye om hvordan oppveksten deres var.
Filmen som gjorde Lou til filmstjerne hører vi også om, ikke så mye tilblivelsen, men selve handlingen.
Selv om Katja har ferie og Lou ikke spiller inn film, men jobber med diverse utseendeforbedrende tiltak, så beskrives filmmiljøet litt mellom linjene.
Mot slutten spisses tematikken så den favner metoo, rasisme, kjønns- og aldersdiskriminering. Det skjer fort, nesten i en eneste setning og alt på en gang. Jeg tenkte "endelig", substansen jeg har ventet på gjennom hele boken. En liten smakebit fra da Katja etter mye overveielse klippet av seg det lange håret sitt:
Da jeg gikk ut fra frisøren og kjente alle blikkene som plutselig ike var rettet mot meg, var det som om hjertet holdt på å eksplodere i brystet på meg. Skulle livet være på denne måten fra nå av? Skulle jeg være fri? Fri fra blikk, eller fri fra redsel når jeg var på vei hjem sent på natta, fri fra fordømmelsen og uttalelsene fra alle rundt meg, alt fra fremmede menn på buss og T-bane til hyggelige damer i trappeoppgangen, bare fri, som usynlig?
Det er Katja som er fortelleren i denne historien, og det er hun som har vært "den tapende part" i forholdet deres, hvis en kan kalle det det. Det ligger ingen dramatikk her (dessverre) for Katja har for lengst avfunnet seg med tingenes tilstand.
Jeg er ikke spesielt opptatt av "the rich and the famous", så jeg klarte ikke å engasjere meg så veldig. Siden venninneforholdet også utspilte seg uten særlig dramatikk, både i nåtid og i ungdommen, så beit liksom ikke historien fra seg. Men, slutten den tok grundig igjen, for her får vi velge slutt, en liten krimgåte, og to overraskende løsninger på den - gled deg!
På Beathes bibliotek finner du en fin omtale av boken!