Katti Anker Møller er en av kvinnene som alltid tas med i buketten med modige kvinner, som våget å tale makta midt i mot. Hege Duckert har gjort en grundig og godt dokumentert jobb, når hun gjør denne foregangskvinnen levende for oss.
Katti Anker Møller (1868-1945) var overklassedatteren og godseierfruen som ble utskjelt, latterliggjort og skandalisert for sin kamp for kvinners rett til prevensjon og abort, i tillegg til å gi barn retten til fars navn og arv. Dette er den medrivende historien om en av den norske historiens aller viktigste kvinner.
Katti Anker Møller vokste opp på Sagatun folkehøyskole, en ny institusjon preget av den folkelige kulturbevegelsen som Nikolai F.S. Grundtvig startet på 1800-tallet.
Hennes far, og leder av skolen Herman Anker er nevnt som en av de viktigste grundtvigianerne i Norge.
Selv om disse menneskene skulle ha et litt lettere forhold til kristendom, og var villig til, i det minste å diskutere kvinners rettigheter, så sitter gamle vaner hardt i, det får vi høre om i denne boken.
Samfunnet på 1800-tallet skildres livlig, med livet på storgårder, både for herrefolket og tjenerskapet. Noen trekkes mot Kristiania og utdannelse, noe også Katti gjorde. Bare så synd at pengekassen til far holdt på å gå tom, og Katti var så forskrekkelig "dum" (hennes eget ord om seg selv).
Katti var sin mors øyesten, vakker som hun var. Men mor føder en hel haug med barn, og Katti blir redd av det, og kan ikke forestille seg selv i morens situasjon. Selv om hun har hatt et godt øye til sin fetter Kai Møller hele livet, har hun fylt 20 år før de endelig gifter seg.
Etter å ha født tre barn synes hun det holder. Smuglesing av John Stuart Mills bok Kvinnenes underkuelse, gir næring til tankene hun selv har om selvstendighet og rett til å velge selv i mange spørsmål. De mange notisene i avisen om fattige tjenestepiker som blir gjort gravid, og dreper sine barn, opprører henne, og i en stille stund tenker hun:
En forandring må skje, hun kan ikke fortsette å leve som hun har gjort. Tillitsfullt og uten særlig andakt sier hun til Gud: Hvis du vil, så kan nok du finne på noe.
De færreste våger å utfordre Guds kreativitet. Men Katti Anker Møller tilhører de få. Da hun omsider får et "svar" har det bibelske dimensjoner.
Hege Duckert skriver drivende godt, kun i få sekvenser hvor det blir mye forelskede dagboknotater og senere når husholdningen i herregården til Kai Møller beskrives, senker tempoet seg. Lesingen flyter uansett lett, og de forskjellige skildringene har mye liv og leven ved seg.
Det blir mange søsken på Katti, og senere barn og barnebarn. I 1899 brenner huset deres ned, og Katti som har bedt Gud om et tegn, tolker dette (og det at kvinner endelig får lov å tale i forsamlinger) som et tegn på at hun kan sette i gang med det hun lenge har tenkt på.
De flytter til Bygdøy Allè 13 mens huset deres bygges opp igjen, og nå får vi høre om byutvikling og politikk. Katti begynner å jobbe for rettsvern for ugifte mødre, og at barn født utenfor ekteskap, skal ha rett til fars navn og til arv etter ham.
Når hun vil bygge mødrehjem får hun støtte av selveste Dronning Maud, og hun blir bedt til selskap på slottet. Katti er en radikal sosialist, som er villig til å gå ned i levestandard, for at andre skal få det bedre. Hun våger å utfordre loven om fosterfordrivelse under fullt navn, og i 1915 blir barneloven vedtatt.
Når tyskerne okkuperer landet i 1940 er Katti snar til å brenne arkivene til mødrehygienekontoret. Hun er 72 år gammel, og har lenge vært syk, men hennes hjerte for de svakeste, får henne til å stå på. Hun får oppleve mødrehjemmet overtatt av tyskernes lebensborn-opplegg, og nordmenns jakt på tyskerjenter da freden kom, begge deler går sterkt innpå henne. Den første fredshøsten dør Katti Anker Møller, en uredd kvinnesaksforkjemper som har satt spor etter seg.
Å bestemme over livet var noe Katti Anker Møller fikk til, for egen men også for andres del. For en flott biografi som nå er skrevet om henne, lang og innholdsrik, men lekende lett skrevet.
Alle disse modige pionèrene, som har beredt grunnen for friheten vi tar som en selvfølge i dag, fortjener å bli løftet frem, ikke minst Katti Anker Møller.