Det er noen år siden jeg leste Joseph Roths roman Den falske vekten. Jeg hadde innvendinger til enkelte aspekter ved den romanen, men gikk inn i lesingen av Opprøret, med et åpent sinn. Det er ingen lang roman dette her, men en stemningsfull historie å fordype seg i, i noen timer.
Wien 1919: Den enbeinte krigsinvaliden Andreas Pum får bevilling som lirekassespiller og unngår derved å skulle ende opp som ufør krøpling. Han føler at han er et nyttig medlem av samfunnet, og da han gifter seg med den attraktive enken Katharina Blumich, synes lykken fullkommen. Men omstendighetene vender seg mot ham, og uten å forstå de samfunnsmessige grunnene for sin undergang, sanner han urettferdigheten i verden og utvikler en slags gudløshetens filosofi.
I Andreas Pums opprør mot den borgerlige verden tegner Joseph Roth et uforglemmelig bilde av den potensielle storheten hos det enkle mennesket. Romanen Opprøret er blitt filmatisert flere ganger, senest i 1993 av den kjente filmskaperen Michael Haneke.
Det er ytre sett ikke noe dramatisk opprør som finner sted i denne romanen, som flere ganger minner meg om Kafkas Prosessen. Hovedpersonen Andreas Pum havner i situasjoner han ikke har kontroll over, hvor andre mennesker har makt over ham, og følgelig det som skjer med ham.
Den urettferdigheten som skrives frem i flere scener i denne romanen, fikk det til å vri seg inni meg. Vi befinner oss i en tid, hvor mennesker lavt nede på rangstigen ikke hadde noen rettigheter, men var prisgitt øvrigheten.
Historien starter i det Andreas Pum skrives ut av krigshospital XXIV. Han har en fot i manko men har fått en medalje, så han ser lyst på livet, for han fikk utdelt en lirekasse og en seng på et rom sammen med andre mennesker, så han skal overleve.
Senere blir vi kjent med Arnold, han er en funksjonær, altså befinner han seg i en høyere klasse enn Andreas. Han er gift og har to barn, men når han tafser på sekretæren sin Veronika Lenz, får dette følger.
En krangel på trikken, gjør at Andreas mister lisensen til å spille lirekasse. Det vil si, en politimann tar den fra ham, og rettergangen som følger byr ikke på noen rettferdighet for arme Andreas. Han henvender seg til Gud og spør: Hvorfor straffer du meg?
Det du lett kan vinne, vil også lett forsvinne
Romanen har mange tankevekkende sekvenser, men et litt rotete oppsett, trakk ned for meg. I tillegg til dramatikken rundt Andras sin skjebne, er historien spekket med dunkle skildringer av hverdagsliv, boforhold og menneskesyn. I kjølvannet av første verdenskrig var nok ikke Wien et spesielt rettferdig eller lystig sted å være. Dette tidsbildet skriver Joseph Roth veldig levende frem i denne romanen, som både engasjerte og frustrerte meg ⚃