Det har gått 8 år siden jeg leste debutromanen til Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges, en bok som ble nominert til både Bragepris og P2 lytterpris. Den boken sleit jeg med, og håpet at årets utgivelse ville falle mer i smak.
.jpg)
En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.
Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst.
Vi befinner oss i en innlandsbygd et sted på Østlandet i det jeg oppfatter, som noen få år frem mot 2016. Her møter vi voksne og ungdommer i arbeiderklassen helt uten egne ambisjoner, noe jeg mener ville passet bedre 30 år lengre tilbake i tid. Her finner vi mye fiendskap og sladder, men Linda, hun har bein i nesen. Har hun alltid hatt det?
Linda Hansen er jenta som i oppveksten ble kalt Teten, fordi hun var så rask på ski. Hun er den som fører ordet i denne historien, som består av skildringer av hendelser i livet hennes. Spesielt i livet med Svein som har vært ektemannen hennes i 20 år, men siden de er vokst opp sammen og har felles vennegjeng, hører vi også om relasjoner fra før de ble kjærester.
Blikket er hennes og alle tolkninger går i hennes favør, det er hun som "bestemmer" hva de andre tenker og føler. Jeg blir ikke sjarmert, og 400 sider med nedlatende kommentarer mot nesten alle rundt seg, sliter på velviljen min.
Boken er skrevet på bokmål, ikke dialekt, men allikevel pøses det på med det jeg antar er dialektord, eller i alle fall ord som ikke er i norsk dagligtale. Jeg nevner i fleng: Dissenterungen eller -skolen, gvema, manikalske, udregelig og magstarkt. Dette virkemiddelet tilfører i mine øyne, romanen null og nada.
Historien begynner med det som kan fremstå som slutten, Svein svikter sin kone. Så følger masse digresjoner og anekdoter som skildrer denne Veronika Hagen som en tilbakestående tenåring. Leseren blir stadig tatt med frem og tilbake i tid, og det som tar opp mest plass er beskrivelsene av Sveins depresjon og angst, som egentlig viser oss hvor flink Linda er.
Persongalleriet er stort, og består av gamle kjærester, naboer, lærere etc. men vi får dem bare beskrevet av Linda Hansen så de blir mer eller mindre endimensjonale.
Romanens styrke er slutten, så har du begynt å lese hold deg fast i permene! Den siste setningen i rødt over her, sier mye, og er absolutt verdt å trykke seg gjennom boken for. Til tross for dette satt jeg og ristet på hodet over godeste Linda og valgene hun tok for seg selv i ungdommen, e det mulig!
Ikke hør på meg, likte du den forrige boken er det bare til å hive seg over denne også ⚂
Har du lyst å lese en anmeldelse som ikke er enig med meg, sjekk ut NRK!
VG er litt nærmere meg i oppfatning av boken ☺
Forlag: Gyldendal