Tidligere har jeg latt meg besnære av Wexelsens prosa. I debuten med langdiktet Så faller jeg, møter vi en som stadig kommer til kort i livet. I Hotell Montebello, møter vi Nina uten selvtillit, og i Jeg er ingen hører vi om en mann som flykter ut på landet.
En kvinne løper i Frognerparken sammen med kjæresten sin. Men hvorfor blir en rolig joggetur i vårværet forvandlet til en plutselig angst?
Sønnen hennes er snart like gammel som broren hennes var det året familien ble rammet av en rekke tragedier. Når jeg løper utforsker sammenhengen mellom det uendelige savnet etter de døde og den umettelige lengselen etter å føde egne barn.
Det handler om å være en mor som sammenligner sønnen med sin døde bror, som leter etter spor etter ham overalt.
Om å hate å løpe, og hvorfor hun gjør det likevel.
Romanens åpningsscene har Nico kommet tilbake fra en lang reise utenlands, de er på løpetur sammen, en sport som hovedpersonen ikke synes noe om. Resten av historien finner sted i den perioden han har vært borte. Rammen rundt historien er hverdagene som må holdes ut til Nico er hjemme igjen, mens dramatikken er lagt inn i minner, assosiasjoner og tanker som hun gjør seg.
Når jeg løper skildrer vennskap hvor både mennesker og dyr er involvert. Er du glad i hester, er dette boken for deg, jeg frydet meg mest over Tollef, som har sånn omsorg for hestene i stallen, og vår litt stressede venninne.
Hun tenker tilbake på oppvekst, sin egen og alle barnas. Små og store katastrofer har vekket en irrasjonell frykt i henne. Hun gremmer seg over at det er så mange ting i livet hun ikke har kontroll over, og i ukene frem til Nico kommer hjem, ønsker hun å lære seg å løpe uten frykt.
Innendørsbanen i kjelleren på Bislet stadion er rød og myk. Tre kilometer på femten minutter. Det burde være overkommelig, men etter bare en halv runde må jeg stanse. Ikke fordi jeg er utmattet, men fordi jeg er gråtkvalt. Er jeg i så dårlig form at jeg begynner å sippe av å løpe tohundre meter?
Jeg blir stående midt på den røde gummibanen og kjempe mot tårene. Det trykker for brystet. Jeg må være syk. Er jeg syk?
Rebecca Wexelsens fremstillingsevne er helt etter min smak, hun levendegjør karakterene med enkle grep, og får masse følelser inn i historien uten å bli pompøs eller sentimental. Angstutbruddene kan sikkert flere enn meg kjenne seg igjen i, dette fremstår oftest som subtile følelser inni henne selv, uten mye ytre dramatikk. Sånn er jo livet, vi fornemmer og kobler sammen hele tiden.
Jeg sender en takk til forfatter eller forlag, for den selvlysende fargen på boken, for nå kan jeg trygt sette romanen tilbake i hyllen uten fare for å glemme det. Lese på nytt skal jeg i alle fall, jeg gleder meg allerede, for Når jeg løper er vakker som poesi ⚄