To små smakebiter fra Til vi ses igjen av Dinah Jefferies

Når VigmostadBjørke frister med bok og møte med forfatteren, ja da er det bare å snu seg rundt. Boken ble lest ferdig på fredag, en liten uke før bokbadet. Etter å ha veltet meg i denne fantastiske boken, gleder jeg meg til å møte forfatteren. Arrangementet finner sted på hovedbiblioteket i Bergen kommende torsdag, det er gratis og åpent for alle
- kom da vel!


Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte.  Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.


Den første smakebiten er litt av en tankevekker:
Hun husket noe Emma hadde sagt til henne en gang. Da et vennepar av henne og Alec hadde skilt lag, hadde Emma lagt hodet på skakke og sagt med trist stemme: Det er fordi de ikke er sammen med det riktige mennesket sitt.

Den andre smakebiten er det litt mer sus over: 
Jeg rettet meg opp i ryggen, tok et skritt frem og hyttet med pekefingeren mot ham. 
Din jævla drittsekk. Din forbanna jævla drittsekk. Fleur måpte, og i sekundet før han hevet hånden mot meg, stirret jeg ham rett i øynene. Begge to frøs til is. Jeg ventet på at han skulle puste, og da han gjorde det, var ansiktet hans rødt og adamseplet hoppet opp og ned. Jeg hørte Fleur si med spak stemme: Pappa, ikke gjør det.