Hvorfor hopper jeg av Naoki Higashida

Naoki Higashida var 13 år da han skrev denne boken. Den japanske gutten har en autistisk diagnose, og i denne boken forsøker han å fortelle oss "normale" hvordan det oppleves for et barn og ha autisme.

Dette er en bok med plass til mye tanker. Den er veldig rask å lese, med mange tomme sider, store overskrifter og i det hele tatt mye plass til å fordøye. Boken er bygget opp som et intervju, hvor hvert kapittel starter med et spørsmål. Så over et par sider svarer trettenåringen på hvordan forskjellige dagligdagse situasjoner oppleves for ham.

Hvorfor fortsetter du å gjøre ting du vet du ikke får lov til?
Hvorfor er du avhengig av signaler og tegn?
Hvorfor ser du ikke folk i øynene når du snakker?

Gutten gir gode og troverdige svar, som jeg føler øker min forståelse for sykdommen. Han er veldig reflekter og "veslevoksen", men språket i boken fremstår som ganske banalt, så det føles allikevel som at det er skrevet av en 13 åring. Boken fremstår som en roman, men det er den ikke. Boken burde nok vært lest av alle. De fleste mennesker har vel godt av å få et mer nyansert syn på sine medmennesker, og lære seg litt om de som lever med denne utfordringen. Men, det er ikke en roman dette her, og selv for meg som interesserer meg for emnet, ble den heller enkel og repeterende. Den gjorde ikke noe dypt inntrykk på meg, selv om den ga et godt innblikk i hvordan det er å leve med lidelsen.
Jeg har lest Den merkelige hendelsen med hunden den natten og Kjære Gabriel som gjorde mer inntrykk på meg. Til og med Nysgjerrigper, som er en krim, ga et mer hjerteskjærende inntrykk av en sykdom i denne kategorien.

Bakpå boken kan en lese at den beveger en hel verden, den er nr. 1 på Amazon, og hele tre blurbere snakker over seg av begeistring. Vel, vel jeg er ikke helt der.
Det er mange som har blogget om den, på slutten av Rose-Marie sin flotte omtale finner du en hel liste med flotte blogginnlegg du kan boltre deg i.