Et helt halvt år av Jojo Moyes

Etter å ha skummet gjennom mange omtaler av denne boken, bestilte jeg den endelig på biblioteket. Når jeg hentet den husket jeg egentlig ikke hva den handlet om, men cover og kanskje navnet til forfatteren lullet meg inn i en tanke om at den handlet om raseproblemer for hundre år siden. Ikke leser jeg bakpå bøkene før jeg begynner å lese heller, så gleden var stor da det gikk opp for meg at boken var satt i nåtid, i London med unge mennesker og handlet om noe så heftig som aktiv dødshjelp.

Fra bakpå boken: 
Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick. Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det. Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri.
Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Min mening om boken:
Fantastisk! Jeg slutter meg til skaren av fans som denne boken har samlet seg. Tema er egentlig brutalt, men her er det pakket inn i en morsom og sjarmerende handling, som får en til å senke guarden og koble ut hjernen til fordel for hjertet.
Begynner du på boken uten å ha tenkt noe særlig gjennom om du er for eller imot aktiv dødshjelp, kan det hende du gjør som meg, vingler. Forfatteren belyser begge sider på en genial måte, som fikk meg til å skifte standpunkt flere ganger. Dette viser jo bare at det ikke er mulig å bli enig om etikken rundt dette, men at god kommunikasjon og en kraftig dose empati, er viktig hvis en befinner seg i situasjonen det fortelles om her.
Boken er på nesten 500 sider, men den føltes ikke lang. Den er mer morsom enn trist, og mine tårer, som normalt sitter løst slapp ikke løs før i epilogen. Karakterene er troverdige, både Lou og Will, men også familiene deres. For min del digget jeg skildringen av kjæresten til Lou, som er en ivrig løper, er selv gift med en sånn, og kjente igjen mye av det hun fortalte om ham.

Ikke la det dystre tema stoppe deg, få med deg denne boken, dette er først og fremst en nydelig kjærlighetshistorie.