Til høsten settes stykket Medealand opp på DnS og inspirert av en kommentar fra Marianne, har jeg i dag lest Sara Stridsbergs skuespill, som består av replikkene i stykket, og litt scenografi.
Da jeg bestilte boken på biblioteket var jeg ikke klar over at dette var i skuespillform, men med den forrige gode erfaringen med å lese replikker satte jeg i gang med friskt mot. Etter å ha lest til og med scene 5 eller 6 måtte jeg lese bakpå boken for å få litt grep om hva det er jeg leste. Jeg skjønte rett og slett ingenting.
Baksideteksten:
Flyktningen Medea. Hun raser. Hun overgir seg. Hun vegrer seg mot å bøye seg. Men hun fortsetter å elske, til tross for at kjærligheten virker umulig.
Vel det var lite hjelp i å lese bakpå boken. En eller annen sier i tillegg bakpå boken: "Medealand er ikke bare stor dramatikk. Det er også en stor leseopplevelse." Det fikk meg til å tenke at dette er for litterært for meg, for kunstnerisk, for svevende og rett og slett for lite jordnært.
Jeg leste videre, man gir da ikke opp så lett, og fullførte hele boken. Etterhvert fant jeg en slags rød tråd i det jeg leste, men spørsmålene mine til det tekniske i teksten overskygget en eventuell mulighet for at dette skulle bli en stor leseopplevelse.
Det hoppes litt i tid, noen ganger er vi med Medea når hun har født sitt første barn, mens senere følger vi henne når hun tar livet av barna sine. At hun er syk på sinnet er det ikke tvil om, men vi får aldri vite hvorfor hun plutselig tar livet av alle. Kjærlighetssorg holder ikke i min verden, men så skjer ikke dette i min verden heller da.
Hjelp!Har du lest Stridsberg? Dette eller noe annet? Er romanene hennes av samme slaget?
Det blir veldig spennende å se stykket på DnS til høsten, jeg bør kanskje advare teatergjengen at dette er heftige greier, og kan være temmelig sært.
Her kan du se min erfaring første gang jeg leste et skuespill.
Her kan du se hva jeg syntes om teaterstykket