Når boken har påtrykk "Italiensk sensasjon" blir jeg nysgjerrig. Bøker med handling i Italia er høyt verdsatt i min verden, og denne gangen er det ikke den idylliske framsiden av medaljen vi får skildret.
![]()
Forlagets ord om handlingen:
Byen Piombino i Toscana er så forskjellig fra postkortene som over hodet mulig. Her er ingen olivenlunder, vinmarker eller fargerike restauranter, men et stålverk som har slukt byens menn i uminnelige tider.
I trappeoppgangene til de forfalne høyblokkene langs via Stalingrado deales det heroin og andre stoffer.
Her vokser Anna og Francesca opp. De er tretten, snart fjorten og lyser opp stranda med sin blendende skjønnhet. "Stål" er den fantastiske historien om deres drømmer og lengsler, om deres kjærlighet og vennskap som skal vare evig, og om et samfunn der kompasset har gått i stykker.
Handlingen finner sted året før Italia gikk over til Euro, og de svimlende summene de trenger for å kjøpe den minste ting, blir et artig innslag i handlingen. Beskrivelsen av hovedpersonene er i førstningen grov og litt ekkel, det er greit med sex og sånt, men når jentene er 13, smaker det mer av et suspekt litterært virkemiddel enn av noe som danner grunnlag for en god historie. Etterhvert viser jentene sin andre side, som er mer sårbar og fortvilt. De har brødre og fedre som lever opp til klisjèen italienske menn er belemret med. Mødrene likedan, de er hardtarbeidende hustruer som gjør mye ut av ingenting, helt fritt for menn i livet sitt de kan stole på til å ta i et tak. Fedrene har problemer med at døtrene deres vokser til, får pupper og oppfører seg, i egne øyne, som horer, men samtidig sitter de og sikler og ser på dem i kikkert, når de dusjer og tuller seg på badet etter en dag på stranden.
Hva vil det si å vokse opp i et boligområde med fire store leiegårder, der brokker med murpuss og asbest flasser fra balkongene, i en bakgård der barna leker side om side med ungdommer som dealer med dop og gamlinger som stinker? Hvilket bilde får du av verden på et sted der så å si ingen drar på ferie, går på kino, vet noe om verden, ikke blar i en avis eller leser en bok, og har det bra med det?
Rammen rundt historien er det svære stålverket som preger byen Pombino, som ligger på vestkysten av norditalia. Alessio, broren til Anna har, selv om han ennå er ung, jobbet her i mange år, og det gjorde faren også til han blir oppsagt. Denne delen av historien innbyr til en viss seriøsitet, som handlingen sårt trenger.
Det var den samme historien dag ut og dag inn. Anna og Francescas evinnelige renn fra vannet til badehusene, fra badehusene til vannet. Inn i dusjen, bak baren. Og så ned til vannet igjen. Fram og tilbake, Anna og Francesca foran og guttene etter. Mens de stygge jentene så på. Lisa og de andre stakkars taperne hvis kropper også var i ferd med å forandre seg.
Men det var ikke de eneste som fulgte med. Det var også en oppe i tredje etasje i via Stalingrados bygning nummer sju som stirret, uten å ta blikket fra dem.
Dette er en oppvekstroman satt i traurige omgivelser, noe det ofte gjør i sånne romaner. At dette er i Italia er forfriskende, og boken vil nok være med meg i hodet neste gang jeg kjører fra Milano flyplass for å komme rundt i dette deilige landet, for her har jeg allerede sett baksiden av medaljen. Boken har en handling som er velkjent, men innehar nok nerve til at det går på frem. Det er de utførlige beskrivelsene av miljø, mennesker og hverdag samt tanker og følelser som karakterene har, som gjør dette til en bra bok å lese. Mot slutten blir det ganske så dramatisk, mens det hele avrundes på en forsonende og hjertevarm måte. Absolutt en bok å anbefale!
Byen Piombino i Toscana er så forskjellig fra postkortene som over hodet mulig. Her er ingen olivenlunder, vinmarker eller fargerike restauranter, men et stålverk som har slukt byens menn i uminnelige tider.
I trappeoppgangene til de forfalne høyblokkene langs via Stalingrado deales det heroin og andre stoffer.
Her vokser Anna og Francesca opp. De er tretten, snart fjorten og lyser opp stranda med sin blendende skjønnhet. "Stål" er den fantastiske historien om deres drømmer og lengsler, om deres kjærlighet og vennskap som skal vare evig, og om et samfunn der kompasset har gått i stykker.
Handlingen finner sted året før Italia gikk over til Euro, og de svimlende summene de trenger for å kjøpe den minste ting, blir et artig innslag i handlingen. Beskrivelsen av hovedpersonene er i førstningen grov og litt ekkel, det er greit med sex og sånt, men når jentene er 13, smaker det mer av et suspekt litterært virkemiddel enn av noe som danner grunnlag for en god historie. Etterhvert viser jentene sin andre side, som er mer sårbar og fortvilt. De har brødre og fedre som lever opp til klisjèen italienske menn er belemret med. Mødrene likedan, de er hardtarbeidende hustruer som gjør mye ut av ingenting, helt fritt for menn i livet sitt de kan stole på til å ta i et tak. Fedrene har problemer med at døtrene deres vokser til, får pupper og oppfører seg, i egne øyne, som horer, men samtidig sitter de og sikler og ser på dem i kikkert, når de dusjer og tuller seg på badet etter en dag på stranden.
Hva vil det si å vokse opp i et boligområde med fire store leiegårder, der brokker med murpuss og asbest flasser fra balkongene, i en bakgård der barna leker side om side med ungdommer som dealer med dop og gamlinger som stinker? Hvilket bilde får du av verden på et sted der så å si ingen drar på ferie, går på kino, vet noe om verden, ikke blar i en avis eller leser en bok, og har det bra med det?
Rammen rundt historien er det svære stålverket som preger byen Pombino, som ligger på vestkysten av norditalia. Alessio, broren til Anna har, selv om han ennå er ung, jobbet her i mange år, og det gjorde faren også til han blir oppsagt. Denne delen av historien innbyr til en viss seriøsitet, som handlingen sårt trenger.
Det var den samme historien dag ut og dag inn. Anna og Francescas evinnelige renn fra vannet til badehusene, fra badehusene til vannet. Inn i dusjen, bak baren. Og så ned til vannet igjen. Fram og tilbake, Anna og Francesca foran og guttene etter. Mens de stygge jentene så på. Lisa og de andre stakkars taperne hvis kropper også var i ferd med å forandre seg.
Men det var ikke de eneste som fulgte med. Det var også en oppe i tredje etasje i via Stalingrados bygning nummer sju som stirret, uten å ta blikket fra dem.
Dette er en oppvekstroman satt i traurige omgivelser, noe det ofte gjør i sånne romaner. At dette er i Italia er forfriskende, og boken vil nok være med meg i hodet neste gang jeg kjører fra Milano flyplass for å komme rundt i dette deilige landet, for her har jeg allerede sett baksiden av medaljen. Boken har en handling som er velkjent, men innehar nok nerve til at det går på frem. Det er de utførlige beskrivelsene av miljø, mennesker og hverdag samt tanker og følelser som karakterene har, som gjør dette til en bra bok å lese. Mot slutten blir det ganske så dramatisk, mens det hele avrundes på en forsonende og hjertevarm måte. Absolutt en bok å anbefale!
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2010/på norsk 2012
Sider: 367
Sjanger: Oppvekstroman
Kilde: Leseeksemplar