Med årets ferske roman Jeg har et teppe i tusen farger, inviterer Anne B. Ragde oss tett på. Dette er først og fremst en hyllest til hennes mor, men vi blir også godt kjent med forfatteren selv. Anbefalt lesning!
Forlaget sier om handlingen:
Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem.
Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient.
Det er ikke så veldig lenge siden en annen kvinnelig, norsk forfatter skrev bok om sin mor, så jeg lurte fælt på om Anne B. sin bok ville være noe helt annet, eller ligne på den.
Bare så det er sagt, bøkene er veldig forskjellige, begge bra, men på hver sin måte.
Handlingen veksler elegant fra nåtid i månedene Birte lå syk og skulle dø, til fortid hvor vi får innblikk i hvilket liv hun har levd. Overgangene fra en anekdote til en annen går sømløst, så det føles ikke som en oppstablet haug av livshendelser, den ene etter den andre.
Birte var en "surviver" som skulle klare seg selv når det røynet på som verst. Hun så løsninger på alle utfordringer, og lot seg ikke stresse av at de i lange perioder ikke levde så fint og flott som mange rundt dem. Hun hadde også "støv på hjernen" og mye av tiden gikk med til å vaske og koke, ja når hun ikke laget mat eller leste to andre av hennes lidenskaper.
Jeg likte godt historien i begynnelsen hvor Birte lokker sin datter til å holde foredrag på Deichmanske på Stovner, og sitter selv og lytter mens hun holder på å sprekke av stolthet.
Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.
En smakebit:
Åh gud, så alene jeg følte meg. Så alene Elin og jeg følte oss. Så gjerne vi skulle ha hatt noen å snakke med, en eneste enkelt lege som hadde oversikt og kunnskap. Før mamma ble innlagt, hadde hun en fastlege, en lege med en journal på henne, en som kjente hele hennes medisinske historie.
Nå hadde mamma ingen egen lege.
Hun hadde seksti leger.
Birte var alltid en rastløs sjel, og i en periode i livet fikk hun utløp for utferdstrangen ved å hive seg ut på eventyrlige reiser, som haiketuren til Istanbull, og møtet med Arturo. Eller den gangen hun tilbereder en av dronningens svaner til middag, var fantastisk morsomt å lese om.
Historien er medrivende fra første til siste side, og spiller på alle følelsene. Hadde jeg vært filmet i en sånn "Tine mens hun leser - minutt for minutt" og hurtigspolt litt, så ville vi nok sett alle slags ansiktsuttrykk. Jeg hadde en fela jobb med å brette tilbake alle eselørene jeg hadde laget mens jeg leste, for her var mange episoder jeg gjerne ville delt med dere. Til slutt fant jeg ut at det beste er om dere leser selv, for denne boken kan jeg virkelig anbefale.
 |
Anne B. Ragde har skrevet frem et motsetningsfylt portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinkjører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle frem overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Annes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2012. Med humor og kjærlighet skildrer Ragde gode og onde dager fra oppveksten i Trondheim før og etter foreldrenes skilsmisse, og fra årene da Anne selv flyttet hjemmefra og stiftet familie. Den siste tiden Birte levde, var preget av unødige lidelser på et underbemannet sykehjem.
Det var rystende å se sin egen mor dø som en fremmedgjort og uverdig pasient.
Det er ikke så veldig lenge siden en annen kvinnelig, norsk forfatter skrev bok om sin mor, så jeg lurte fælt på om Anne B. sin bok ville være noe helt annet, eller ligne på den.
Bare så det er sagt, bøkene er veldig forskjellige, begge bra, men på hver sin måte.
Handlingen veksler elegant fra nåtid i månedene Birte lå syk og skulle dø, til fortid hvor vi får innblikk i hvilket liv hun har levd. Overgangene fra en anekdote til en annen går sømløst, så det føles ikke som en oppstablet haug av livshendelser, den ene etter den andre.
Birte var en "surviver" som skulle klare seg selv når det røynet på som verst. Hun så løsninger på alle utfordringer, og lot seg ikke stresse av at de i lange perioder ikke levde så fint og flott som mange rundt dem. Hun hadde også "støv på hjernen" og mye av tiden gikk med til å vaske og koke, ja når hun ikke laget mat eller leste to andre av hennes lidenskaper.
Jeg likte godt historien i begynnelsen hvor Birte lokker sin datter til å holde foredrag på Deichmanske på Stovner, og sitter selv og lytter mens hun holder på å sprekke av stolthet.
Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.
En smakebit:
Åh gud, så alene jeg følte meg. Så alene Elin og jeg følte oss. Så gjerne vi skulle ha hatt noen å snakke med, en eneste enkelt lege som hadde oversikt og kunnskap. Før mamma ble innlagt, hadde hun en fastlege, en lege med en journal på henne, en som kjente hele hennes medisinske historie.
Nå hadde mamma ingen egen lege.
Hun hadde seksti leger.
Birte var alltid en rastløs sjel, og i en periode i livet fikk hun utløp for utferdstrangen ved å hive seg ut på eventyrlige reiser, som haiketuren til Istanbull, og møtet med Arturo. Eller den gangen hun tilbereder en av dronningens svaner til middag, var fantastisk morsomt å lese om.
Historien er medrivende fra første til siste side, og spiller på alle følelsene. Hadde jeg vært filmet i en sånn "Tine mens hun leser - minutt for minutt" og hurtigspolt litt, så ville vi nok sett alle slags ansiktsuttrykk. Jeg hadde en fela jobb med å brette tilbake alle eselørene jeg hadde laget mens jeg leste, for her var mange episoder jeg gjerne ville delt med dere. Til slutt fant jeg ut at det beste er om dere leser selv, for denne boken kan jeg virkelig anbefale.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2014
Sider: 317
Kilde: Leseeksemplar