Dette er en av de bøkene jeg ikke hadde tenkt å lese, men så kommer jeg over en bokblogger som skriver så fint om den, at jeg måtte ha den med meg. Heldigvis hadde de den på eBokBib, så tiden mellom tanke og handling var ikke stort.
Millioner av takk til Artemisia som var fristerinnen :)
![]()
Forlaget om boken:
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.
Maria er en tankefull ung dame som gjør seg betraktninger over livet som kanskje er litt overmodne for en 19 åring. Men, kanskje det kun er et så ungt menneske som kan gjøre og tenke som henne? Vi blir kjent med henne når hun reiser til Tunisia for å jobbe ved et hjelpeprosjekt. Allerede på flyet er jeg solgt, refleksjonene hun gjør seg rundt viktige hendelser i livet, er innsiktsfulle og treffer meg midt i hjertet.
Maria ankommer Tunisia, og måten forfatteren greier å beskrive både lukter, varme, smaker og støyen fra mennesker som blander seg og diskuterer, gjør at jeg er der sammen med henne. Hun har mange fornemmelser og tanker som bare ramler ned i hodet på henne. Hun snakker om tid og rom, kaos og kosmos og om størrelsen på livet selv. Det kan virke ullent og høytsvevende, men jeg suger til meg vakre fraser og treffende uttalelser, og er umettelig.
Etter oppholdet i leiren tar Aziz Maria med seg hjem til oasen, hvor foreldrene bor. Her lærer de hverandre å kjenne, og mens leseren får kjenne på at vi nordmenn har alt, men allikevel ingenting, blir Maria glad i livet i ørkenen. De bor i et firkantet hus med vegger, men rommet til Aziz mangler tak, så de ligger i sengen og ser på stjernene. Familien er fattige på gods og gull, men lykkelige på en måte som bare de som lever enkelt kan være.
Handlingen følger et kronologisk mønster og boken er en fryd å lese. Det skjer noe hele tiden, og både hode og hjerte får noe å jobbe med. Det er ikke en spenningsroman dette her, men sjelden har jeg blitt så opptatt av å ville vite hva som skjer på neste side. Språket i denne romanen er formidabelt, hun skildrer et rikt indre landskap, uten å gjøre det overtydelig for leseren hva hun vil ha frem.
Dette er en bok for deg som gjerne lærer om fremmede kulturer, og kan se på det norske med et skråblikk. Tematikken blir nok mer og mer aktuell, ettersom flere norske jenter og gutter finner seg partnere fra andre land. Denne romanen tar for seg dette uten å legge føringer for hva du skal tenke, eller å dømme i noen retning. Les den!
Millioner av takk til Artemisia som var fristerinnen :)
Er det i det hele tatt mulig å beskytte seg mot å bli dyttet inn i andres liv?
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.
Maria er en tankefull ung dame som gjør seg betraktninger over livet som kanskje er litt overmodne for en 19 åring. Men, kanskje det kun er et så ungt menneske som kan gjøre og tenke som henne? Vi blir kjent med henne når hun reiser til Tunisia for å jobbe ved et hjelpeprosjekt. Allerede på flyet er jeg solgt, refleksjonene hun gjør seg rundt viktige hendelser i livet, er innsiktsfulle og treffer meg midt i hjertet.
Maria ankommer Tunisia, og måten forfatteren greier å beskrive både lukter, varme, smaker og støyen fra mennesker som blander seg og diskuterer, gjør at jeg er der sammen med henne. Hun har mange fornemmelser og tanker som bare ramler ned i hodet på henne. Hun snakker om tid og rom, kaos og kosmos og om størrelsen på livet selv. Det kan virke ullent og høytsvevende, men jeg suger til meg vakre fraser og treffende uttalelser, og er umettelig.
Øyeblikket en ser, blir en også sett.
Etter oppholdet i leiren tar Aziz Maria med seg hjem til oasen, hvor foreldrene bor. Her lærer de hverandre å kjenne, og mens leseren får kjenne på at vi nordmenn har alt, men allikevel ingenting, blir Maria glad i livet i ørkenen. De bor i et firkantet hus med vegger, men rommet til Aziz mangler tak, så de ligger i sengen og ser på stjernene. Familien er fattige på gods og gull, men lykkelige på en måte som bare de som lever enkelt kan være.
Handlingen følger et kronologisk mønster og boken er en fryd å lese. Det skjer noe hele tiden, og både hode og hjerte får noe å jobbe med. Det er ikke en spenningsroman dette her, men sjelden har jeg blitt så opptatt av å ville vite hva som skjer på neste side. Språket i denne romanen er formidabelt, hun skildrer et rikt indre landskap, uten å gjøre det overtydelig for leseren hva hun vil ha frem.
Å reise til et nytt sted, er like mye å komme tilbake
dit en aldri før har vært.
Dette er en bok for deg som gjerne lærer om fremmede kulturer, og kan se på det norske med et skråblikk. Tematikken blir nok mer og mer aktuell, ettersom flere norske jenter og gutter finner seg partnere fra andre land. Denne romanen tar for seg dette uten å legge føringer for hva du skal tenke, eller å dømme i noen retning. Les den!
Forlag: Oktober
Utgitt: 2014
Sider: 223
Kilde: eBokBib