De syv søstre - ny romanserie av Lucinda Riley

De syv søstre er den første av i alt syv romaner i en planlagt serie. Etter å ha brukt ukens fridag på å lese denne tenker jeg at det jammen kan bli for mye av det gode. Liker du måten Lucinda Riley skriver på er du i himmelen, men hvis du, som meg synes dette blir litt for mye av det gode, så tenker jeg at det er greit om bøkene kommer ut med et års mellomrom.

Forlaget om boken:
Maia D'Apliése og hennes fem søstre er samlet i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen. De har akkurat fått vite at deres elskede far, den sky mangemillionæren som de bare kaller Pa Salt, er død.
Maia og søstrene hennes ble alle adoptert av Pa Salt som spedbarn, og nå har han etterlatt et spor til hver av dem som skal lede dem tilbake til deres opprinnelige opphav. Maias ledetråd fører henne til den andre siden av kloden, til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil.
I Rio i 1927, i byens storhetstid, har Izabela Bonifacios far ambisjoner om at datteren skal giftes inn i aristokratiet.


Samtidig er arkitekten Heitor da Silva Costa i gang med det som skal bli den berømte Kristusstatuen, og han skal snart reise til Paris for å finne den rette skulptøren til å fullføre hans store visjon. Den lidenskapelige Izabela lengter etter å se verden, og hun klarer å overbevise faren om å la henne få lov til å følge med arkitekten og hans familie til Europa før hun gifter seg.

Det må med en gang innrømmes at boken ble slukt i en jafs, så den må jo ha fenget, selv om jeg syntes at det var en opphopning av klisjèer og ting jeg har lest før.
Riley har funnet seg et konsept, og har du lest de tidligere bøkene hennes vil du kjenne igjen måten hun skriver på. Det som er nytt er at hun gir oss en del spørsmål i denne boken, som nok skal svares på i de neste seks bøkene.
I denne serien tar hun for seg adoptivbarn og deres forhold til foreldrene sine. Hun stiller egentlig ingen spørsmål, men byr egentlig på tanker og følelser til disse adoptivbarna, som jeg finner litt "rare".

Romanen er todelt. I 2007 dør Pa Salt som er en sveitsisk millionær som har adoptert seks små jentebabyer. Jentene har blitt store og lever sine egne, vidt forskjellige liv, men kommer sammen i barndomshjemmet når faren er død. Den gamle barnepleiersken, som har vært som en mor for jentene, i fars travle jetsetliv, bor der fremdeles, og tar imot dem.
Ingen av de seks jentene har noensinne tenkt på å spørre etter sitt opphav, men når Pa dør gir han dem koordinatene til der hvor han hentet dem. I tillegg til den innledende historien handler denne første boken om Maia, det barnet som var det første han adopterte.

Jeg stilte meg mange spørsmål ved denne innledningen. Hvorfor behandler de Marina som en tjener, når hun har vært som en mor for dem hele livet? Og hvordan i heitaste kunne Pa bare reise rundt i verden og plukke med seg små jentebabyer på den måten? Historien sier ingenting om denne karakteren, om hvem han var, og hvorfor han valgte å forsvinne på den måten han gjorde. Dette er nok svar de får, de som velger å lese hele serien.

Når Maia reiser til sine koordinater, som er i Brasil, begynner vi å nøste i historien hennes, og den tar oss med tilbake til 1927 og oldemorens liv. Ord og navn som vi forbinder med Rio og Brasil som Copacabana, Ipanema, favela, kaffe, karneval og samba blir brukt ganske så skjødesløst, for å sette oss i stemning. Jeg vil allikevel påstå at jeg etter å ha lest boken ikke føler at jeg har vært der. Bortsett fra turene opp til Cristostatuen, kunne handlingen vært hvor som helst. Ofte er det skildringer av smaker, lukter, lyder og stemninger som gjør at jeg påstår at en "dameroman" er verdt å satse på.
I denne romanen blir til og med fattigdommen i favelaene beskrevet som "koselig", og alt en ser i Rio er vakkert og helt perfekt.

I begynnelsen av boken nevner hun de tre språkene i Sveits, og bommer med å bytte italiensk ut med engelsk. Noe så elementært bør være på plass, når resten av boken inneholder mer enn nok "snarveier".

Handlingen er klassisk lagt opp. Vi hopper fra nåtid til fortid med ujevne mellomrom, og får en familiehemmelighet vi skal nøste opp i. Problemene Maia møter på virker umulige å løse, men hun finner alltid ut av det til slutt.
Språket er som seg hør og bør i en dameroman (ja no har jeg brukt det forslitte uttrykket mange ganger...) ikke for poetisk, men heller ikke skåret ned til beinet. Fremdriften er egentlig ganske bra, noe mitt lesemarathon i dag bekrefter, men jeg er redd for at jeg ikke kan gjenfortelle handlingen når jeg våkner i morgen tidlig.

Mulig jeg har vært litt streng her, og jeg er veldig spent på hvordan boken blir mottatt blant de norske leserne. I mine øyne ble plottet for lite troverdig, tematikken unyansert, og teksten litt for tynget av velmenende livsvisdom.