På St. Jørgen av Amalie skram - en sinnsykeroman

På St. Jørgen er fortsettelsen på den første "sinnsykeromanen" hennes Professor Hieronimus. I den forrige boken fikk vi bakgrunnen for at Else måtte tas vare på på institusjon, og nå overflyttes hun til St. Jørgen. Amalie Skram ga ut begge disse bøkene i 1895.

Else Kant er mot sin vilje blitt anbrakt på institusjon av sin mann. Han har en høy posisjon i samfunnet, og får gjennom viljen sin hos de som styrer sykehuset. Fra den første boken husker jeg at hun led av søvnmangel, tap av energi, og var følgelig deprimert.
På St. Jørgen starter med hennes reise med vogn frem til sykehuset, og den påfølgende innleggelse. Hun er dypt fortvilet over å være fanget sammen med de gale, for hun er ikke gal selv. Eller er hun det? Det kommer ikke frem i begynnelsen av boken, men etterhvert får vi et klarere bilde av konflikten denne romanen skildrer.

Else får ikke sove, de i naborommene roper og skriker og Else blir fryktelig urolig av det. Hun nekter å innta måltidene i spisesalen, og vil heller ikke gå ut.


Plutselig lød det et uartikulert skrik fra det ene av sideværelsene, og derpå et underlig høirøstet snakkeri, avbrutt av skingrende hvin og en sviktende snappen efter været. Det lød som skrik og snakk fra et menneske uten gane.  Else var faret sammen med et rykk. Hun lot hekletøiet synke, og satt og lyttet, og søkte forgjeves å utfinne om det derinnefra var ord med mening i.
Når overlegen snakker med henne kan hun ikke la vær å snakke om Hieronimus, og overlegen ser på dette som et tegn på galskap. Hun vil heller ikke hilse til sin mann, noe de ikke skjønner noe av.

På sykehuset blir hun godt tatt vare på. Alle pleierne er greie med henne, og behandler henne som om hun ikke var gal. Hun får dusje uten følge, og spise på rommet, og alt hun ber om greier de å fikse for henne. Det er under sine daglige samtaler med overlegen at det alltid skjærer seg, og en av grunnene til at de holder henne der er at hun viser en sånn vrede overfor sin mann.

 - Skriv til Deres mann, og be ham besøke Dem. Så blir vi måske enige alle tre. 
 - Aldri! ropte Else.  - Ikke om jeg så skal bli her bestandig. Jeg begriper forresten ikke, at De kan blande de to ting sammen. Spørsmålet for Dem må jo være: Er fru Kant sinnssyk, og er hun således sinnssyk, at hun bør holdes under lås og lukke? Det at en kone er sint på sin mann, er jo  ingen grunn til å sperre henne inne. 

Denne vrede stammer fra da Hieronimus skulle gjøre henne frisk, og han sa til henne at Knut ikke ville treffe henne. Til Knut sa han at Else ikke ville treffe ham. Legen synes hennes ilterhet ikke burde finnes hos et normalt menneske, og kaller henne umulig.
Etter alle dagliglivets fasetter har blitt grundig beskrevet blir hun da til slutt utskrevet fra St. Jørgen. Hun overrasker legen ved å si at hun ikke vil bli sent hjem, men til St. Rudolfs hospital. Hun føler seg ennå ikke uthvilt, men matt og utpint etter oppholdet på nervesanatoriet.

Kjenner du litt til Amalie Skram vet du at hun i perioder var innlagt på psykiatrisk avdeling ved et hospital i København. Det kommer klart frem av disse bøkene, at hun vet hva hun snakker om. Hun får frem frustrasjonen over å ikke bli hørt, sett eller trodd på en troverdig måte, og jeg sendte mang en beundrende tanke hennes vei da jeg leste. For en tøff dame som i 1895 turde å tale de svakes sak på denne måten!