Hva skjedde med Esme Lennox? av Maggie O`Farrell

Det var Ellikken som inspirerte til å lese denne boken. Meningsutvekslingen i kommentarfeltet hennes gjorde meg så nysgjerrig at det var ingen vei utenom. Heldigvis var det ingen kø på biblioteket, og boken var plutselig min.

Forlagets beskrivelse av handlingen:
Denne vakre og gripende romanen utspiller seg i kolonitidens India og i Edinburgh, fra 1930-årene og til i dag. Den forteller historien om Esme Lennox, en intelligent og egenrådig jente som ikke helt klarer å tilpasse seg sin konvensjonelle families sosiale regler. 
16 år gammel blir hun visket ut av familiens historie. 

60 år senere får Iris Lockhart en uventet telefon. Hun blir bedt om å hente sin grandtante Esme Lennox på asylet, som skal nedlegges. Men Iris har aldri hørt om grandtanten. Likevel ser hun seg nødt til å ta seg av den gamle damen, og etter hvert oppstår det en helt spesiell kontakt mellom dem. 



Historien starter med to privilegerte småjenter i Bombay. De er britiske, selv om foreldrene har bodd så lenge i India at jentene er født der. Etter kort tid settes den andre historien i gang, den om Iris som driver en butikk, har en stebror som hun bare kaller bror, og et forhold til en gift mann. Fra den dagen Iris får en telefon fra mentalsykehuset Cauldstone, med spørsmål om hun kan komme å hente slektningen sin, flettes Esme og Iris` historie sammen.
Historien til søstrene Iris og Kitty som avdekkes litt etter litt er en nydelig, men akk så dramatisk historie. Den er preget av foreldrenes stilling i samfunnet, og tiden da jentene vokste opp. Betraktningene som gjøres rundt tiden og det som skjer med jentene, er troverdige i den forstand at det kunne skjedd da. Ikke nå, det tror jeg ikke.

Karakterene får fort kjøtt på beina, jeg følte virkelig med Iris, når hun sto på hospitset og ikke greide å reise fra grandtanten der som planlagt. Jeg hadde full forståelse for at hun tok henne med seg hjem, og skjønte hennes kvaler angående å ha en ukjent mentalpasient liggende i naborommet.
Temaet i romanen er et godt utprøvd et, men måten forfatteren skriver på gjør denne romanen helt unik. Språket er preget av avkappede setninger og nye som begynner midt i. Jeg personene veksler mellom Iris, Kitty og Esme, og de skifter ofte midt i en setning. I begynnelsen reagerte jeg på dette og noterte meg sidetallet, for jeg var sikker på at det var en feil, men det økte på utover i boken, og etter en stund innså jeg at hun skrev sånn med vitende vilje.

Bestemor til Iris, Kitty har altzheimer og grandtanten Esme har vært innelåst på en mentalinstitusjon i 60 år, så det er jo ikke rart at de snakker og tenker i fragmenter. Jeg slo meg til ro med dette som først provoserte meg, og fant fort ut at det funket. Hun beskriver disse to gamle sitt indre landskap på en treffsikker måte, og det er lett å se at hun har innsikt i hvordan det kan være å bli gammel og skjør.

Slutten er både avklarende og åpen på en gang. Vi fikk vite svaret på spørsmålet i tittelen, men hendelsene mot slutten var mer antydet enn tydeliggjort. Sviket som ble gjort mot Esme har kommet for en dag, og beveggrunnene familien hadde for å handle som de gjorde har vi også fått innblikk i.
Dette er en bok jeg vil anbefale deg å lese!