– Jeg har ikke ment å gjøre narr av noen eller henge ut noen. Jeg vil bare vise hvor fargerikt miljøet er, og jeg håper folk vil forstå mer av kulturen. På Romsås er vi helt fargeblinde, man tenker ikke over om en person er hvit eller mørk i huden. Ingen bryr seg, sier Maria.
Sånn avslutter Maria et intervju hun hadde med VG i forbindelse med lanseringen av romanen i januar. Grunnen til at jeg googlet litt rundt forfatteren var at jeg ville finne ut om hun hadde noe hun ville si med denne romanen. Det er godt at alle på Romsås er fargeblind, men jeg tror ikke at denne romanen bidrar til at flere i Norge blir det.
![]()
Forlaget om boken:
Hjemveiene, de sitter klistra på hjernen. Hver dag det var samme greia. Mamma sa han skulle hente meg, og broren min protesterte, alltid, men likevel kom til skolen min, hilsa på de voksne og tok med meg hjem. Jeg gikk bak, han først, og foran oss Røverkollen lå som fredeligste borettslaget, med blå himmel og fremdeles med julepynten blinkende som diskokule i høyeste blokka, for chipperne ennå ikke hadde erna. En gang broren min peka på vindua i tredje etasje utafor blokka til Julia og bare: se, alle utlendinger har lukka gardiner.
Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted. Mariana går på ungdomsskolen og er forelska i Mu2. Storebroren hennes sitter i fengsel, lillebroren sitter bak gardinene. Faren deres tar fram en grønn Bibel og ber når han tror ingen ser ham.
Kjærlighet og forbrødring som er blind for både religion- og kulturforskjeller er utrolig viktig, og eneste måte å skape fred mellom oss mennesker. Derfor reagerer jeg på bøker som nører oppunder fordommer på den måten jeg føler denne boken gjør.
Romanen er en skildring av hvordan livet arter seg for 13 år gamle Mariana som bor på Romsås. Jeg vil ikke kalle det en oppvekstroman siden det er vinter når den starter og slutten er like etter 17 mai. Det er ikke det at den er skrevet på kebabnorsk jeg reagerer på, men tanker og holdninger og ikke minst det hatefulle språket som preger romanen. I mitt hode er dette fryktelig stigmatiserende, og bidrar ikke til at Ola Nordmann skal bli kvitt fordommene sine.
, og Isa bare: morra di er feit Ibra, hopp i havet, og Ibra bare til Isa bare fordi morra huns er norsklærer ikke sant: morra di knuller kurderelvene sine, og så Isa bæda totalt, hun dissa Ibra heftig opp i skyene og bare: kjeften din Ibra, morra mi lærte morra di norsk, Allah tæsja han ass,
Mariana har en storebror og en lillebror, og to foreldre som bor sammen. De kommer opprinnelig fra Chile og er katolikker, men allikevel snakker de dette merkelige slang-språket. Her forekommer mange ord som jeg ikke skjønner, ikke ut i fra konteksten en gang, baila, tæsja, bæde, også selvfølgelig denne merkelige uttrykksformen som alle ungdommer ser ut til å ha for tiden:
Vi åpna døra på gløtt, og kikka ut, og politiet bare: er mamma eller pappa hjemme, og jeg bare; nei, de er på jobb, pappa er i Tyskland, og de bare: vet dere når mammaen deres kommer hjem, og jeg bare: ja, halv fire, og så ene politimannen bare: hvor er dere fra, og jeg bare: fra Norge og Chile.
Kapitlene er korte, ofte bare en halv side, og hvert kapittel tar for seg en enkeltstående hendelse på skolen eller i livet hennes ellers. Det som går igjen er lillebrorens angst og søvnproblemer, og alle de ubesvarte spørsmålene de har rundt storebrorens fengsling for tre år siden. I tillegg blir hun kjæreste med en av Muhammedene i klassen Mu2, som han kalles, og dette er også et tilbakevendende tema i boken.
På side 77 har hun skrevet noe om battle. Det ga meg gode assosiasjoner til boken Battle jeg leste for en tid tilbake. Her havner hovedpersonen i et miljø på Stovner og mulig det ikke kan sammenlignes med Romsås, men den gode følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Battle, savnet jeg da jeg var ferdig med Skaranger sin bok. (Uten sammenligning forøvrig...)
Det nest siste kapitlet har samme tittel som boken, og jeg er fristet til å sitere svaret på hvorfor utlendinger har gardinene dradd for, men jeg skal la være....
Som du skjønner har boken satt mitt sinn i kok, ikke fordi det er en dårlig bok, for forfatteren har forholdt seg tro til ideen sin, og har gode skildringer. Språket er gjennomført, og det er ingenting ved romanen som er dårlig, men det er noe med ettersmaken jeg ikke liker.
Sånn avslutter Maria et intervju hun hadde med VG i forbindelse med lanseringen av romanen i januar. Grunnen til at jeg googlet litt rundt forfatteren var at jeg ville finne ut om hun hadde noe hun ville si med denne romanen. Det er godt at alle på Romsås er fargeblind, men jeg tror ikke at denne romanen bidrar til at flere i Norge blir det.
Hjemveiene, de sitter klistra på hjernen. Hver dag det var samme greia. Mamma sa han skulle hente meg, og broren min protesterte, alltid, men likevel kom til skolen min, hilsa på de voksne og tok med meg hjem. Jeg gikk bak, han først, og foran oss Røverkollen lå som fredeligste borettslaget, med blå himmel og fremdeles med julepynten blinkende som diskokule i høyeste blokka, for chipperne ennå ikke hadde erna. En gang broren min peka på vindua i tredje etasje utafor blokka til Julia og bare: se, alle utlendinger har lukka gardiner.
Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted. Mariana går på ungdomsskolen og er forelska i Mu2. Storebroren hennes sitter i fengsel, lillebroren sitter bak gardinene. Faren deres tar fram en grønn Bibel og ber når han tror ingen ser ham.
Kjærlighet og forbrødring som er blind for både religion- og kulturforskjeller er utrolig viktig, og eneste måte å skape fred mellom oss mennesker. Derfor reagerer jeg på bøker som nører oppunder fordommer på den måten jeg føler denne boken gjør.
Romanen er en skildring av hvordan livet arter seg for 13 år gamle Mariana som bor på Romsås. Jeg vil ikke kalle det en oppvekstroman siden det er vinter når den starter og slutten er like etter 17 mai. Det er ikke det at den er skrevet på kebabnorsk jeg reagerer på, men tanker og holdninger og ikke minst det hatefulle språket som preger romanen. I mitt hode er dette fryktelig stigmatiserende, og bidrar ikke til at Ola Nordmann skal bli kvitt fordommene sine.
, og Isa bare: morra di er feit Ibra, hopp i havet, og Ibra bare til Isa bare fordi morra huns er norsklærer ikke sant: morra di knuller kurderelvene sine, og så Isa bæda totalt, hun dissa Ibra heftig opp i skyene og bare: kjeften din Ibra, morra mi lærte morra di norsk, Allah tæsja han ass,
Mariana har en storebror og en lillebror, og to foreldre som bor sammen. De kommer opprinnelig fra Chile og er katolikker, men allikevel snakker de dette merkelige slang-språket. Her forekommer mange ord som jeg ikke skjønner, ikke ut i fra konteksten en gang, baila, tæsja, bæde, også selvfølgelig denne merkelige uttrykksformen som alle ungdommer ser ut til å ha for tiden:
Vi åpna døra på gløtt, og kikka ut, og politiet bare: er mamma eller pappa hjemme, og jeg bare; nei, de er på jobb, pappa er i Tyskland, og de bare: vet dere når mammaen deres kommer hjem, og jeg bare: ja, halv fire, og så ene politimannen bare: hvor er dere fra, og jeg bare: fra Norge og Chile.
Kapitlene er korte, ofte bare en halv side, og hvert kapittel tar for seg en enkeltstående hendelse på skolen eller i livet hennes ellers. Det som går igjen er lillebrorens angst og søvnproblemer, og alle de ubesvarte spørsmålene de har rundt storebrorens fengsling for tre år siden. I tillegg blir hun kjæreste med en av Muhammedene i klassen Mu2, som han kalles, og dette er også et tilbakevendende tema i boken.
På side 77 har hun skrevet noe om battle. Det ga meg gode assosiasjoner til boken Battle jeg leste for en tid tilbake. Her havner hovedpersonen i et miljø på Stovner og mulig det ikke kan sammenlignes med Romsås, men den gode følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Battle, savnet jeg da jeg var ferdig med Skaranger sin bok. (Uten sammenligning forøvrig...)
Det nest siste kapitlet har samme tittel som boken, og jeg er fristet til å sitere svaret på hvorfor utlendinger har gardinene dradd for, men jeg skal la være....
Som du skjønner har boken satt mitt sinn i kok, ikke fordi det er en dårlig bok, for forfatteren har forholdt seg tro til ideen sin, og har gode skildringer. Språket er gjennomført, og det er ingenting ved romanen som er dårlig, men det er noe med ettersmaken jeg ikke liker.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2015
Sider: 103
Kilde: Leseeksemplar