Livet på nytt av Rowan Coleman

Denne romanen kom i hus helt av seg selv, så helt uten forventninger braste jeg inn i en stor leseopplevelse. Jeg har lyst å dele min begeistring med dere allerede i dag, selv om boken ikke blir lansert før i mars. Gled dere jenter, denne var utrolig skjønn!

Forlaget om boken:
Livet på nytt er fortellingen om den 42-årige læreren Claire, hennes mor Ruth, 20-årige datter Caitlin og Greg, mannen hun elsker. Alle har de hver sin fortelling om Claire og hver sin måte å overleve på og beseire det som ikke kan beseires.

Claire går seg bort på vei til butikken. Hun glemmer hvordan man kjører bil, hun mister ord og kjenner ikke igjen sin egen mann. Hele hennes jeg – hennes personlighet, alle minnene og erfaringene – utslettes av sykdommen hun lider av. Snart vil hun ha mistet alt.

I femten år har Claire vært alenemamma til Caitlin. Snekkeren Greg kommer for å bygge skrivestue på loftet, og de forelsker seg hodestups i hverandre. Romanens nåtid finner sted fem år senere, da har de giftet seg og fått lille Esther, mamma Ruth har flyttet inn og Claire har fått påvist Altzheimer.

Claire opplever å glemme benevnelser, når hun skal nevne den røde bilen, så vet hun ikke at fargen heter "rød", og når hun skal si noe om hårbørsten, så blir det "den pinnsvingreia". Det verste er når hun glemmer navnet til den yngste datteren sin Esther, det er så troverdig beskrevet at det gikk rett i hjertet på meg.

Vil du dekke bordet? spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter meg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til. Og det som virkelig irriterer meg, er at jeg lurer på akkurat det samme. 
Dette er utgangspunktet for en mangfoldig roman, med både hemmeligheter, store feider og massevis av kjærlighet. Dette er ikke den litt klissete, romantiske kjærligheten, men følelser med en litt mer eksistensiell betoning.
Det høres kanskje ensformig ut at romanen skal handle om en som får denne sykdommen, men den rommer så mye, mye mer. I glimt blir vi tatt med tilbake i livene til alle sammen, noe som gjør dette riktig så underholdende. Både Ruth, Claire og Caitlin har sin egen stemme, men dette er tydelig merket og er ikke forvirrende å lese.

Jeg syntes det var interessant å lese hvordan det føltes for Claire å leve med Altzheimers. Hun er i en tåke, er ganske irrasjonell og vanskelig å ta vare på, men innimellom er hun helt klar, og lærer seg å utnytte disse øyeblikkene. Vi får også se hvordan de rundt henne tar denne nye utfordringen, noe som for denne leseren føles som en god erfaring å ta med seg.
Romanen er befolket av sterke, modige strålende kvinner og jeg frydet meg over å få være sammen med dem, så jeg stusser ikke på å anbefale den på det varmeste!