Det var med skrekkblandet fryd jeg nærmet meg en diktsamling igjen. Det har blitt noen i år, og jeg må innrømme at det er en stor utfordring for meg å lese dette.
Klok av skade gikk jeg inn på forlagets side og satte meg grundig inn i hva denne samlingen med dikt skulle handle om. Der fant jeg også to omtaler som ga meg en pekepinn på hva jeg skal se etter.
![]()
Forlagets introduksjon:
I Kjersti Bronken Senderuds poetiske univers finnes en dyp respekt og ømhet for alle livets former.
I diktsamlingen Fall- og lytteøvelser undersøker hun ulike former for grensetilstander. Diktene har en overskridende og grensesprengende kraft der formspråket og livsholdningen skaper en særegen form for skjønnhet og innsikt.
Diktene berører livets grunnleggende prinsipper, der det lille påvirker det store og det store det lille, og alt står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Det handler om balanse og tap av balanse, og hvordan man må tørre å miste noe for at noe annet skal kunne komme til syne.
Takk til Oktober forlag for mitt eksemplar!
Er du på jakt etter en analyse fra en som forstår seg på lyrikk, så er du på feil plass nå. Mine ord om boken er mer famlende betraktninger rundt det å lese noe en ikke forstår.
For det ble sånn denne gangen også. Leseopplevelsen lignet den jeg hadde med Mingvasevann, men denne gangen var jeg "forberedt" og ble ikke tatt på sengen på samme måte som sist. Jeg hadde planer om å lese noen få sider hver dag, men det endte med at jeg leste hele boken en stille time da jeg var alene hjemme. Jeg prøvde å lese sakte og finne en mening med hver side, men jeg slet litt med det. Diktet (eller diktene?) har ingen tegnsetting eller store bokstaver, setningene er alle som en løsrevne og stort sett uten sammenheng med de andre setningene på den siden.
På side 66 begynte det bra, med noen setninger som min logiske hjerne oppfattet, før jeg glapp og landet forkjært.
tåken letter ikke men sollyset trenger igjennom
brenner i øynene når jeg ikke kan la være å se
opp mot himmelen lysende
vi går ute på det gylne jordet hunden kommer
byksende gjennom brystet
blir til en avrevet sommerfuglvinge
rester av en sommer søte epler og vind i håret
et kaldt regn renner nedover halsen og inn
i hundens vidåpne
Mens jeg leste var jeg på jakt etter ting som hadde med falle eller lytte å gjøre, og fant noen setninger om dette. Det jeg fant mest av var regn, vann, smeltende snø, tåke og vind. Mye vær med andre ord, og det passet meg fint, som satt ved peisen med en kopp te, og myste ut på værgudene som gikk amok utenfor.
I overskriften har jeg kalt dette en diktsamling, men på boken står det bare dikt. Skal sidene leses i sammenheng? Er dette ett langt dikt, eller er det en samling av små dikt, med felles tema? Jeg får ikke med meg noe fellestrekk (bortsett fra regnet) og i alle fall ikke en handling, og føler sterkt at jeg går glipp av noe her. Alle innspill mottas med takk :)
Hvis noen vet om et diktanalysebrevkurs så skrik ut, jeg vil så gjerne, men har ikke knekket koden enda. Om forfatteren skulle lese dette så ber jeg inderlig om unnskyldning for å ha radbrekket kunsten hennes. Det er gjort med full respekt og ydmykelse.
Klok av skade gikk jeg inn på forlagets side og satte meg grundig inn i hva denne samlingen med dikt skulle handle om. Der fant jeg også to omtaler som ga meg en pekepinn på hva jeg skal se etter.
I Kjersti Bronken Senderuds poetiske univers finnes en dyp respekt og ømhet for alle livets former.
I diktsamlingen Fall- og lytteøvelser undersøker hun ulike former for grensetilstander. Diktene har en overskridende og grensesprengende kraft der formspråket og livsholdningen skaper en særegen form for skjønnhet og innsikt.
Diktene berører livets grunnleggende prinsipper, der det lille påvirker det store og det store det lille, og alt står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Det handler om balanse og tap av balanse, og hvordan man må tørre å miste noe for at noe annet skal kunne komme til syne.
Takk til Oktober forlag for mitt eksemplar!
Er du på jakt etter en analyse fra en som forstår seg på lyrikk, så er du på feil plass nå. Mine ord om boken er mer famlende betraktninger rundt det å lese noe en ikke forstår.
For det ble sånn denne gangen også. Leseopplevelsen lignet den jeg hadde med Mingvasevann, men denne gangen var jeg "forberedt" og ble ikke tatt på sengen på samme måte som sist. Jeg hadde planer om å lese noen få sider hver dag, men det endte med at jeg leste hele boken en stille time da jeg var alene hjemme. Jeg prøvde å lese sakte og finne en mening med hver side, men jeg slet litt med det. Diktet (eller diktene?) har ingen tegnsetting eller store bokstaver, setningene er alle som en løsrevne og stort sett uten sammenheng med de andre setningene på den siden.
På side 66 begynte det bra, med noen setninger som min logiske hjerne oppfattet, før jeg glapp og landet forkjært.
tåken letter ikke men sollyset trenger igjennom
brenner i øynene når jeg ikke kan la være å se
opp mot himmelen lysende
vi går ute på det gylne jordet hunden kommer
byksende gjennom brystet
blir til en avrevet sommerfuglvinge
rester av en sommer søte epler og vind i håret
et kaldt regn renner nedover halsen og inn
i hundens vidåpne
Mens jeg leste var jeg på jakt etter ting som hadde med falle eller lytte å gjøre, og fant noen setninger om dette. Det jeg fant mest av var regn, vann, smeltende snø, tåke og vind. Mye vær med andre ord, og det passet meg fint, som satt ved peisen med en kopp te, og myste ut på værgudene som gikk amok utenfor.
I overskriften har jeg kalt dette en diktsamling, men på boken står det bare dikt. Skal sidene leses i sammenheng? Er dette ett langt dikt, eller er det en samling av små dikt, med felles tema? Jeg får ikke med meg noe fellestrekk (bortsett fra regnet) og i alle fall ikke en handling, og føler sterkt at jeg går glipp av noe her. Alle innspill mottas med takk :)
Hvis noen vet om et diktanalysebrevkurs så skrik ut, jeg vil så gjerne, men har ikke knekket koden enda. Om forfatteren skulle lese dette så ber jeg inderlig om unnskyldning for å ha radbrekket kunsten hennes. Det er gjort med full respekt og ydmykelse.