Oscar Wildes heis - novellesamling av Lars Saabye Christensen

Det jeg har lest av forfatteren før har vært hans romaner, så nå var det på høy tid å prøve seg på en av hans bejublede novellesamlinger. Sjekk ut bibliografien til Lars Saabye Christensen, den er mangfoldig og utrolig innholdsrik.

Forlaget har en veldig fin introduksjon til samlingen:
Stor novellesamling fra Lars Saabye Christensen. 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve!
Du trenger ikke reise langt for å finne et univers. Og du trenger ikke lese en hel roman for å besøke det. Noen ganger kan en god novelle være nok.

Novellene i Lars Saabye Christensens nye samling spenner over et vidt register når det gjelder tid, stemning og stil. De fleste foregår i Oslo, forfatterens Oslo, et umiskjennelig univers der leseren blir plassert fra første stund. Det er både 60-tall, 70-tall og vår egen tid. Det er høy temperatur og mye humør. Barn er hovedpersoner i flere av novellene - midt i opplevelser de siden alltid skal komme til å huske.

I tittelnovellen er en gift mann på hemmelig tur til Paris, til hotellet der Oscar Wilde døde og der en skjebnesvanger scene nå utspiller seg. Nytt i denne samlingen er flere samtidsfortellinger, der vi aner en skarpere og mer åpenhjertig forfatter, for eksempel i en politisk kommentar om kristendom og islam, og i en skildring av den suksess-rike forfatterens rolle. Ellers blant annet: et flygel som ramler ned en trapp, en morder som kommer hjem, et fly som er like ved å styrte, en heis som stanser mellom to etasjer. Med andre ord: 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve.

Oscar Wildes heis er en novellesamling jeg garantert vil anbefale andre å lese. Alle de 12 novellene var sterke historier som jeg kunne relatere meg til. Faktisk var det den jeg har smakebit fra jeg likte dårligst, men den setningen var så sterk, at jeg allikevel valgte å dele den.

Smakebiten er fra novellen som heter Gjesten:
Og i det samme husker ikke gutten hvor lenge han har vært her, om det bare er et døgn eller resten av livet, dagene og nettene er umulige å telle, tiden har gått i stå i ham og han er like gammel som han er ung.

Novellesamlingen begynner med noen rampeunger med en ball i Radio, som var så bra at jeg fryktet at de hadde plassert den beste novellen først. Heldigvis opplevde jeg til min fryd at novellene var alle helt etter min smak, og selv om jeg likte tittelnovellen veldig godt ble det Hjælpemannen som sto igjen som min favoritt.
Lars Saabye Christensen skriver på en måte som tar meg tilbake til den tiden novellen er i med bare en setning, eller et ord. Han trenger ikke side opp og side ned med beskrivelser for å sette leseren inn i stemningen. Slutten kommer ofte brått på, og både i Hjælpemannen og i Oscar Wildes heis ble jeg sittende og humre for meg selv, først i hevnaktig fryd og den sistnevnte i ren panikk. Sitatene han har valgt å ha med i samlingen treffer meg godt, som denne fra Oscar Wilde:


Grisen tar for seg det store spørsmålet sameksistens mellom muslimer og kristne. Novellen var sår og vakker på en gang, og absolutt høyaktuelt. Tenk at den er skrevet for 11 år siden, og vi har ikke kommet lenger...

Leser du ikke noveller? Hvis du har lekt med tanken men ikke vet hvilken samling du skal velge, så anbefaler jeg deg denne!