Baobabtreets frukt av spanske Maite Carranza

Når sosialantropologer skriver romaner blir det ofte veldig bra, så jeg frydet meg da Baobabtreets frukt havnet i postkassen min. Maite Carranz har skrevet 40 bøker, men dette er bare hennes andre roman for voksne. Jeg håper inderlig at hun fortsetter å skrive for voksne, for dette er uten tvil, den beste boken jeg har lest i år!!

Forlaget om handlingen:
Tenåringen Binta forsøker på beste vis å fortrenge at hun ikke kan møte sin gryende seksualitet på samme måte som de fleste av sine jevnaldrende venninner i Barcelona. Men da faren vil sende den fem år gamle lillesøsteren på en hemmelig reise til hjemlandet Gambia, våkner Bintas kamplyst. Lillesøsteren skal ikke lide samme skjebne som henne.

I helgen har jeg lest årets beste roman, det er ikke tvil Baobabtreets frukt tok fullstendig innersvingen på meg. Vil du lese en bok som er dypt rørende, spennende og lærerik, så er dette boken for deg!

Seks tusen klitoriser blir hver dag kastet i søpla. De blir skåret av med rustne kniver, glasskår eller barberkniver som blir brukt igjen og igjen. Lemlestelsen foregår uten antibiotika, bedøvelse eller andre medikamenter. Omskjæring av kvinner er noe jeg har hørt om, noe jeg selvfølgelig, som alle andre tar sterk avstand fra, men de omstendighetene som kommer frem her har gitt meg et mye mer nyansert syn på denne sterkt innarbeidede afrikanske tradisjonen.

Romanen har sin handling i bydelen Matano, Barcelona i nåtid, men i drypp er vi tilbake til Bacau i Gambia hvor hovedpersonene kommer fra.
I Matano bor Aminata sammen sin mann og deres fire barn. I tillegg til disse blir vi kjent med Lola, som er 39 år og lege på dette stedet. Vi blir kjent med henne i en overgang hvor hun har blitt forlatt av kjæresten sin, og bosetter seg i Matano for å arbeide som barnelege. Hun har også sin historie som gir et fint perspektiv til resten av romanen. Lola skal komme til å spille en viktig rolle i Aminata og barnas liv.

I den afrikanske tradisjonen vi blir kjent med her finnes det mange fordommer, og spesielt rundt det å omskjære, eller "rense" jentebarn. Flerkoneri er også et tema, og den hakkeorden som finnes i familiene kommer klart frem. I mitt hode, er det mennene som bestemmer i disse kulturene, men her kommer det frem at bak denne makten står en mor, som sønnen ikke kan stå i mot. Det er bestemødrene som sørger for at barna blir omskjært, i en sermoni hvor mødrene holdes utenfor.

Aminata kan ikke fatte det. Folk i Vesten virker jo ikke skitne, det stinker ikke av dem, de får ikke dødfødte barn, ektemennene forstøter dem ikke, og matvarene råtner ikke i hendene deres. 
  Hun som trodde at...
  Hun vet ikke lenger hva hun trodde. Alt det hun en gang trodde, smuldrer bort.
Hun lever i en verden som er uren, infisert, og hun hadde ikke vært klar over det før noen sa det til henne, klart og tydelig.
  Allikevel hadde hun visst det.
  Hvorfor hadde hun ikke villet være ved det? Hvorfor hadde hun ikke villet innrømme at Binta gikk på en skole med urene jenter?

Jeg likte godt måten Aminatas skjebne blir beskrevet gjennom hennes historie, og ikke minst hennes mor Rama, som gir et litt mystisk svøp til romanen.
Maite Carranza har en formidabel evne til å tydeliggjøre karakterene sine. Til og med de som får minst plass i historien, fikk jeg gode bilder av, mens de tre jentene i familien og deres forskjellige kamper er beskrevet på en engasjert og innsiktsfull måte.

Det er helt tydelig at forfatteren har god kjennskap til dette viktige temaet, og greier å formidle en forståelse som favner alle synsvinkler. Dette er ikke en roman som fordømmer, verken menn, afrikanere eller deres levesett, men belyser tematikken på en tankevekkende måte.

Språket er rett på sak, her overlates lite til leserens forestillingsevne, og hun benytter seg ikke av refleksjoner som legger demper på tempo i boken. Den er spennende tvers igjennom, og ved flere anledninger tok enkelte vendinger rent pusten fra meg.