Mi briljante venninne av Elena Ferrante - bok 1 av 4

I løpet av de siste årene har jeg gått fra å misslike å lese nynorsk til å virkelig like det. Den eneste bitre pillen har vært bøker med handling på eksotiske steder som Frankrike eller Italia, som er oversatt til nynorsk, det har blitt feil i mine ører. Er handlingen lagt til "landet" har det vært naturlig, men er vi på urbane steder som Paris, eller i dette tilfellet Napoli, så har jeg slitt litt. Helt til nå, for i Mi briljante venninne funket det, og forhåpentligvis har jeg fått svelget min bitre pille.

Fra bakpå boken:
Mi briljante venninne er ein stor, filmatisk roman. Historia blir fortalt av Elena, som får vite at venninna gjennom eit langt liv, Lila, er sporlaust forsvunnen saman med alt ho eig: Ikkje eit hårstrå er tilbake, ikkje eit fotografi.

Mer av forlagets omtale kan du lese her, men pass opp for her røper de hvem Lila gifter seg med, og det er greit å ikke vite når du leser :)



Dette er en oppvekstroman, hvor vi følger de to venninnene Elena og Lila fra de er 4-5 år gammel, til de er 16. Når de er små er det tydelig at den slemme Lila er den som leder an, mens den forsiktige Elena beundrer og ser opp til henne, og følger etter i alle sprellene hun finner på.

Vi er sør i Italia, i Napoli på 50-tallet, en by som fremdeles er preget av fattigdommen etter krigen. Selv om byen ligger ved havet, lever jentene så lokalt at de er ganske gamle før de får se havet for første gang. De opplever hverdagen som tøff, med grovt språk, avstraffing og brutalitet, mens familiene holder ved like sine feider, med nag og hevnaktige utfall.

Ferrante skildrer et Napoli på en fargerik måte, en føler virkelig at en er der, når bråk, smaker og lukter trenger seg på. Jentene er ganske så hardkokt når de leker i sin egen bakgård, men når de beveger seg ut i verden ser vi hvor naive de er, og min bekymring for dem stiger etterhvert som jeg leser.

En kan få bakoversveis av persongalleriet som er presentert fremst i boken, men det bød ikke på noen utfordring å bli kjent med alle sammen. På en elegant måte greide hun noen ganger å gi meg ett førsteinntrykk av en karakter, som jeg etter ytterligere hundre sider begynte å justere på. En genistrek som jeg frydet meg over.

Med ord henta frå i dag kjendest det som ho ikkje berre var flink til å seie ting på ein vakker måte, ho var i ferd med å utvikle ei gåve som eg allereie kjende til: Betre enn då ho var barn greip ho fatt i det som skjedde, og utan å vere kunstig klarte ho å gi det djupn; ho gav røynda ei ekstra kraft ved å sette ord på den, ho fylte den med energi. 

Romanen er absolutt velskrevet og vitner om god innsikt i både menneskesinnet og i miljøet romanen er satt i. Språket er lettlest og helt uten verbale unoter, og den nynorske oversettelsen fungerer, som sagt veldig godt. Skulle jeg satt fingeren på noe må jeg innrømme at jeg savnet en klar formening om hva romanen egentlig skulle handle om. Hun har gjort en formidabel jobb med å bygge opp stemninger og karakterer, men bygget opp mot hva? Det var bare helt mot slutten det gikk opp for meg at spørsmålet som forlagets intro presenterer ikke blir besvart i denne boken.

I tillegg til landets største aviser har bloggerne Artemisias verden og Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken.