Alex Lemaitre har gitt ut en bok før, men dette er den første som har blitt oversatt til norsk. Han har undervist i litteratur i mange år, før han begynte å skrive skuespill og romaner. Jeg liker krim som er litt brutal, men denne har jeg styrt unna en stund fordi den hørtes litt for grotesk ut. Etter å ha lest noen fristende bloggomtaler måtte jeg allikevel til pers, noe jeg ikke angrer på.
![]()
Forlaget om handlingen:
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?
Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Helt først blir vi kjent med vakre Alex når hun er i butikken for å velge seg ut en parykk. Hun blir fremstilt som en litt mystisk kvinne som jeg som leser får forventning til å vite mer om.
Politiinspektør Camille 1,45 på sokkelesten, pasifist, skråsikker av natur, mistenksom og irritabel. Hans gravide kone ble kidnappet og drept for 4 år siden, og hans tanker og oppførsel er fremdeles kraftig preget av dette traumet. En sidehistorie som involverer hans mor kunstneren, er med på å utdype karakteren Camille.
Etterhvert blir vi introdusert for resten av politistyrken, mens det som skjer med Alex også blir skildret. Sånn sett har denne krimmen en klassisk oppbygging, som jeg har vært borti mange ganger.
Historien veksler gjennom nesten hele boken mellom Alex og politiet, men handlingen har mange vendinger som gjør den langt fra forutsigbar.
Det er nesten litt vanskelig å si noe mer om den videre handlingen uten å røpe vesentlige begivenheter, som bør holdes skjult til nye lesere, så jeg følger forlagets eksempel og stopper her.
De tre som har hovedansvaret for etterforskningen Armand, Louis og Camille blir alle tre beskrevet gjennomgående, og de har alle fantastiske personligheter som gir handlingen et snev av humor.
Jeg er helt enig med de som påstår at boken er grotesk, for det er den, men ikke hele tiden. En blir etterhvert vant til det, og de ekle ugjerningene følger et visst mønster, så en får forberedt seg, (og skrudd ned lyden....) Handlingen går fort fremover, og det dveles ikke ved detaljer, nesten så fort at jeg noen ganger bare måtte godta at ting var falt på plass uten at jeg hadde fått det med meg.
Intrigebyggingen er formidabel, og plottet ganske unikt, det var bare helt på slutten jeg hadde roet pulsen og ventet på de siste avsløringene. Skulle jeg satt fingeren på noe, måtte det være at løsningen ble litt for overtydelig, når det enda var 2-3 lyttetimer igjen.
Håkon Ramstad som innleser kommer jeg til å ha øynene åpen for, for han leste akkurat sånn som jeg liker. Passe fort, en dyp røst med litt tonefall. Uten karikerte stemmer hadde han dreisen på de franske navnene og leverte et veldig overbevisende stykke arbeide.
Flere bloggomtaler: Bokbloggeir, Ritaleser, Bøker & bokhyller, Bokelskerinnen
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?
Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Helt først blir vi kjent med vakre Alex når hun er i butikken for å velge seg ut en parykk. Hun blir fremstilt som en litt mystisk kvinne som jeg som leser får forventning til å vite mer om.
Politiinspektør Camille 1,45 på sokkelesten, pasifist, skråsikker av natur, mistenksom og irritabel. Hans gravide kone ble kidnappet og drept for 4 år siden, og hans tanker og oppførsel er fremdeles kraftig preget av dette traumet. En sidehistorie som involverer hans mor kunstneren, er med på å utdype karakteren Camille.
Etterhvert blir vi introdusert for resten av politistyrken, mens det som skjer med Alex også blir skildret. Sånn sett har denne krimmen en klassisk oppbygging, som jeg har vært borti mange ganger.
Historien veksler gjennom nesten hele boken mellom Alex og politiet, men handlingen har mange vendinger som gjør den langt fra forutsigbar.
Det er nesten litt vanskelig å si noe mer om den videre handlingen uten å røpe vesentlige begivenheter, som bør holdes skjult til nye lesere, så jeg følger forlagets eksempel og stopper her.
En liten advarsel: du bør ha mage for innpåslitne rotter....
De tre som har hovedansvaret for etterforskningen Armand, Louis og Camille blir alle tre beskrevet gjennomgående, og de har alle fantastiske personligheter som gir handlingen et snev av humor.
Jeg er helt enig med de som påstår at boken er grotesk, for det er den, men ikke hele tiden. En blir etterhvert vant til det, og de ekle ugjerningene følger et visst mønster, så en får forberedt seg, (og skrudd ned lyden....) Handlingen går fort fremover, og det dveles ikke ved detaljer, nesten så fort at jeg noen ganger bare måtte godta at ting var falt på plass uten at jeg hadde fått det med meg.
Intrigebyggingen er formidabel, og plottet ganske unikt, det var bare helt på slutten jeg hadde roet pulsen og ventet på de siste avsløringene. Skulle jeg satt fingeren på noe, måtte det være at løsningen ble litt for overtydelig, når det enda var 2-3 lyttetimer igjen.
Min konklusjon er at boken ikke er for grotesk, men ganske original og medrivende til tusen, så jeg anbefaler den gjerne videre.
Håkon Ramstad som innleser kommer jeg til å ha øynene åpen for, for han leste akkurat sånn som jeg liker. Passe fort, en dyp røst med litt tonefall. Uten karikerte stemmer hadde han dreisen på de franske navnene og leverte et veldig overbevisende stykke arbeide.
Flere bloggomtaler: Bokbloggeir, Ritaleser, Bøker & bokhyller, Bokelskerinnen
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2015
Lyttetid: 12,5 time
Kilde: Lytteeksemplar