Likte du Morgen i Jenin er du nok like spent som jeg var på Susan Abulhawa sin nyeste roman. Gled deg!! Israelernes beleiring av palestinernes land har vart en mannsalder, og grusomhetene som påføres denne befolkningen pågår fremdeles. Sommeren 2014 ble den innesperrede og beleirede befolkningen på Gazastripen angrepet i 7 uker. 2191 mennesker ble drept, 527 av disse var barn.
![]()
Forlaget om romanen:
Kjærlighet i vanviddets tid. Susan Abulhawa er tilbake med en ny roman etter den internasjonale suksessen "Morgen i Jenin".
I en flyktningeleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.
Vi skal ikke glemme den urett som ble begått mot jødene under 2. verdenskrig, men det er for meg komplett uforståelig at nettopp denne folkegruppen kan oppføre seg så bestialsk som de gjør mot palestinerne.
Susan Abulhawa innfrir mine høye forventninger til denne romanen. Den berørte meg dypt, samtidig som den ga meg et unikt innblikk i livet bak stengslene. Boken er skrevet som en hyllest til motstandsbevegelsen, men da jeg leste den oppfattet jeg den som en klar hyllest til de sterke kvinnene som klarer seg i hverdagen og holder familiene sammen.
Ofte når jeg leser romaner satt i en historisk kontekst får jeg lyst til å utforske nærmere, så også denne gangen. Handlingen kommer med mange svar, men jeg sitter også igjen med spørsmål, flest av eksistensiell og medmenneskelig art, men boken får meg til å innse at jeg ikke vet så mye om denne konflikten som jeg trodde.
Skrivestilen hennes er av det litt kronglete slaget, uten at det blir "smalt" eller vanskelig å følge med på. Hvert kapittel starter med en liten tekst i kursiv, som jeg etter en stund skjønte var Khaled sin stemme. Denne innledningen er ofte litt på siden av handlingen, og sammen med innslag av ånder og samtale med avdøde personer, betyr det at jeg må konsentrere meg litt i begynnelsen av lesingen.
Handlingen starter i 1948 da Nazmiyeh og familien blir fordrevet fra hjemmene sine i Beit Daras, og vi følger dem gjennom fire generasjoner frem til nåtid, hvor denne bemerkelsesverdige kvinnen er blitt en gammel dame.
"Du føler deg som et barn som i lek brenner opp maur med et forstørrelsesglass".
Israelsk soldat etter et angrep på Gaza
Romanen har innslag av drap og voldtekt, tapt verdighet, kampen for å overleve og den blodige urettferdighet som denne beleiringen er, men det er ikke det som utgjør essensen av handlingen. Her hører vi om en enorm familiefølelse og et samhold på tvers av tomtegrensene, som vi bare kan drømme om. Kvinnene går kledd i sine tradisjonelle muslimske plagg, men når jeg leser denne romanen får jeg en bedre forståelse for at de ønsker dette selv, og hvorfor. Vi lærer også om arabiske skikker, og om tunnelene til Egypt, uten at flyten i handlingen stopper opp, eller det føles oppramsende eller belærende.
Handlingen tar oss med gjennom 3-4 generasjoner. En av handlingstrådene starter i nåtid, i Amerika, med Nur når hun er en liten jente og blir tatt vare på av sin bestefar. Det ligger ganske opp i dagen hva som kommer til å skje, og hvem denne jenta er, men det spolerer ikke begivenhetene videre. Susan Abulhawa er en historieforteller av rang, og greide etter få sider å fange meg inn i dette overflødighetshornet av mellommenneskelige relasjoner, dype refleksjoner, intens realisme og besnærende kjærlighet.
Forfatteren har selv levd med konflikten, da hennes foreldre flyktet etter seksdagerskrigen i 1967. Familien ble splittet og barndommen ble alt annet enn forutsigbar. Nå bor Susan Abulhawa i USA, noe som hun har tatt med seg inn i handlingen i denne romanen.
Dagbladet hadde en anmeldelse av romanen i gårsdagens utgave, de ga boken en 4`er, men jeg kan ikke gå lenger ned enn 5.
Kjærlighet i vanviddets tid. Susan Abulhawa er tilbake med en ny roman etter den internasjonale suksessen "Morgen i Jenin".
I en flyktningeleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.
Vi skal ikke glemme den urett som ble begått mot jødene under 2. verdenskrig, men det er for meg komplett uforståelig at nettopp denne folkegruppen kan oppføre seg så bestialsk som de gjør mot palestinerne.
Susan Abulhawa innfrir mine høye forventninger til denne romanen. Den berørte meg dypt, samtidig som den ga meg et unikt innblikk i livet bak stengslene. Boken er skrevet som en hyllest til motstandsbevegelsen, men da jeg leste den oppfattet jeg den som en klar hyllest til de sterke kvinnene som klarer seg i hverdagen og holder familiene sammen.
Ofte når jeg leser romaner satt i en historisk kontekst får jeg lyst til å utforske nærmere, så også denne gangen. Handlingen kommer med mange svar, men jeg sitter også igjen med spørsmål, flest av eksistensiell og medmenneskelig art, men boken får meg til å innse at jeg ikke vet så mye om denne konflikten som jeg trodde.
Skrivestilen hennes er av det litt kronglete slaget, uten at det blir "smalt" eller vanskelig å følge med på. Hvert kapittel starter med en liten tekst i kursiv, som jeg etter en stund skjønte var Khaled sin stemme. Denne innledningen er ofte litt på siden av handlingen, og sammen med innslag av ånder og samtale med avdøde personer, betyr det at jeg må konsentrere meg litt i begynnelsen av lesingen.
Handlingen starter i 1948 da Nazmiyeh og familien blir fordrevet fra hjemmene sine i Beit Daras, og vi følger dem gjennom fire generasjoner frem til nåtid, hvor denne bemerkelsesverdige kvinnen er blitt en gammel dame.
"Du føler deg som et barn som i lek brenner opp maur med et forstørrelsesglass".
Israelsk soldat etter et angrep på Gaza
Romanen har innslag av drap og voldtekt, tapt verdighet, kampen for å overleve og den blodige urettferdighet som denne beleiringen er, men det er ikke det som utgjør essensen av handlingen. Her hører vi om en enorm familiefølelse og et samhold på tvers av tomtegrensene, som vi bare kan drømme om. Kvinnene går kledd i sine tradisjonelle muslimske plagg, men når jeg leser denne romanen får jeg en bedre forståelse for at de ønsker dette selv, og hvorfor. Vi lærer også om arabiske skikker, og om tunnelene til Egypt, uten at flyten i handlingen stopper opp, eller det føles oppramsende eller belærende.
Handlingen tar oss med gjennom 3-4 generasjoner. En av handlingstrådene starter i nåtid, i Amerika, med Nur når hun er en liten jente og blir tatt vare på av sin bestefar. Det ligger ganske opp i dagen hva som kommer til å skje, og hvem denne jenta er, men det spolerer ikke begivenhetene videre. Susan Abulhawa er en historieforteller av rang, og greide etter få sider å fange meg inn i dette overflødighetshornet av mellommenneskelige relasjoner, dype refleksjoner, intens realisme og besnærende kjærlighet.
Forfatteren har selv levd med konflikten, da hennes foreldre flyktet etter seksdagerskrigen i 1967. Familien ble splittet og barndommen ble alt annet enn forutsigbar. Nå bor Susan Abulhawa i USA, noe som hun har tatt med seg inn i handlingen i denne romanen.
Dagbladet hadde en anmeldelse av romanen i gårsdagens utgave, de ga boken en 4`er, men jeg kan ikke gå lenger ned enn 5.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2015
Sider: 360
Kilde: Leseeksemplar