Stygg kjærlighet av Colleen Hoover - en overraskende godbit!

Noen ganger får vi bokbloggere bøker "inn bakveien". I dette tilfellet kjente jeg til, verken romanen, forfatteren eller forlaget, men gjett om jeg er glad for at denne boken fant veien til meg!

Litt om handlingen:
Tate, en 23 år gammel sykepleier, skal videreutdanne seg og flytter derfor fra San Diego til San Fransisco, for å bo i sin brors leilighet. Når hun kommer frem med flyttelasset sitt er ikke storebror Corbin hjemme, så hun skal låse seg inn, men oppetter døren ligger det en mann og sover.
Denne starten på historien har så mye nerve, at jeg sitter og gliser lettet og fornøyd mens jeg leser videre.

Romanen har to handlingsforløp, hvorav det ene er satt 6 år tilbake i tid. Der er ikke Tate med, men Miles Archer den unge mannen hun blir kjent med. Den ene historien kaster lys på den andre, og ved å få innblikk fra begge kanter gjennom lesingen bygges intrige på en besnærende måte.


Tema i denne boken er et velbrukt et som lett kunne fått forfatteren til å havne i en suppe av klisjèer. Dette skjer ikke, selv om det er to unge mennesker som skal finne ut av sin gryende forelskelse, så blir det aldri sukkersøtt. Normalt sett ville jeg sagt til Tate "kom deg vekk fra ham", og stilt meg uforstående til at hun blir, men her greier forfatteren å overbevise meg om at det Tate gjør, er det eneste mulige.

Leseren blir invitert inn i de aller mest intime stundene til Miles og Tate, noe jeg som oftest synes er et søkt virkemiddel for å holde på leseren. Denne gangen nøt jeg det, det er ingenting oppkonstruert over det, og det er en viktig brikke til handlingen.
Språket og skriveteknikken hun bruker er helt etter min smak, og passer til handlingen. I den tidlige handlingstråden er all teksten midtstilt, så den skiller seg tydelig ut fra nåtid. I begynnelsen er det korte setninger, mens senere blir setningene lengre, noe som også tydeliggjorde Miles og Rachel sine følelser.

Karakterene og handlingsforløpet er glimrende satt sammen, boken fengslet meg fra begynnelse til slutt. Slutten ja, den fikk tømt meg for den siste rest av tårer jeg hadde igjen, først vonde, kalde tårer og så heldigvis noen søte, varme på slutten.
Når du setter deg ned med boken og blir kjent med Captain, så må du hilse fra meg. Jeg digger denne 80 år gamle, kloke mannen!

Om du synes tittelen og kanskje også coveret er lite innbydende, så ikke la deg skremme. Dette er en historie utenom det vanlige, den er intens, med en alvorlig undertone, som ikke blir ekkel.