Etter å ha lest flere bøker av John Green har jeg fått stor sans for hans univers. Han skriver for ungdom, men har et språk og tematikk som treffer meg hjemme hver gang.
Her har John Green slått seg ihop med en annen av USAs store ungdomsbok forfattere David Levithan, hvor de skriver annet hvert kapittel i boken. Hvem er hvem undres jeg, noen som vet?
![]()
Forlaget om handlingen:
Hva skjer når to ungdommer med samme navn møtes en kald natt på et gudsforlatt sted i Chicago?
Møt Will Grayson, 16 år. En gutt med to viktige regler i livet: 1. Hold kjeft. 2. Ikke bry deg. Dessverre har han gått hen og forelsket seg i skolens kuleste og smarteste jente. Det gjør det mildt sagt vanskelig å følge reglene.
Og møt Will Grayson, 16 år. En deppa homo som slites mellom ønsket om å ta sitt eget liv og å drepe alle andre. Det eneste lyspunktet i tilværelsen er nettdating-forelskelsen Isaac.
Og framfor alt, møt den eksentriske Tiny; selve navet i historien. En kjempestor homse som er i ferd med å sette opp tidenes mest fantastiske high school-musikal. Tiny håper at den skal forandre verden, eller i den minste skolen hans, til en regnbuefarget kjærlighetsfest.
For en historie! For en verden vi blir tatt med inn i! Humoren, den kjappe replikken og de geniale meningsutvekslingene gjør boken til glimrende underholdning.
Det er den straite Will vi først blir kjent med. De er begge litt nevrotisk, men han som er vennen til Tiny er en ettertenksom gutt, som (i mine ører) sier alle de rette tingene. Kameraten Tiny er en levende karikatur, men måten han omfavner meg med sin personlighet gjør at jeg fort tar ham på alvor.
Den deprimerte Will bor i en annen by, og når romanen starter kjenner ikke de to Will`ene hverandre. Pappaen hans har reist fra dem, og han bor med en fattig deprimert mor. Han har ingen venner og må takle at han er homofil, noe som sliter på selvfølelsen, selvtilliten og alle tanker og følelser blir påvirket av dette. Det blir utrolig nok mange vittige kommentarer utav det, og jeg felte tårer både av latter og tristhet mens jeg leste.
Smakebit:
det kjennes som livet mitt er så spredt utover nå. som masse papirbiter, og så har noen skrudd på vifta. men når jeg snakker med deg, kjennes det som om vifta blir skrudd av en stund. som om ting faktisk gir mening. du gjør at jeg føler meg mindre spredt utover, og det er jeg glad for".
Her har John Green slått seg ihop med en annen av USAs store ungdomsbok forfattere David Levithan, hvor de skriver annet hvert kapittel i boken. Hvem er hvem undres jeg, noen som vet?
Hva skjer når to ungdommer med samme navn møtes en kald natt på et gudsforlatt sted i Chicago?
Møt Will Grayson, 16 år. En gutt med to viktige regler i livet: 1. Hold kjeft. 2. Ikke bry deg. Dessverre har han gått hen og forelsket seg i skolens kuleste og smarteste jente. Det gjør det mildt sagt vanskelig å følge reglene.
Og møt Will Grayson, 16 år. En deppa homo som slites mellom ønsket om å ta sitt eget liv og å drepe alle andre. Det eneste lyspunktet i tilværelsen er nettdating-forelskelsen Isaac.
Og framfor alt, møt den eksentriske Tiny; selve navet i historien. En kjempestor homse som er i ferd med å sette opp tidenes mest fantastiske high school-musikal. Tiny håper at den skal forandre verden, eller i den minste skolen hans, til en regnbuefarget kjærlighetsfest.
For en historie! For en verden vi blir tatt med inn i! Humoren, den kjappe replikken og de geniale meningsutvekslingene gjør boken til glimrende underholdning.
Det er den straite Will vi først blir kjent med. De er begge litt nevrotisk, men han som er vennen til Tiny er en ettertenksom gutt, som (i mine ører) sier alle de rette tingene. Kameraten Tiny er en levende karikatur, men måten han omfavner meg med sin personlighet gjør at jeg fort tar ham på alvor.
Den deprimerte Will bor i en annen by, og når romanen starter kjenner ikke de to Will`ene hverandre. Pappaen hans har reist fra dem, og han bor med en fattig deprimert mor. Han har ingen venner og må takle at han er homofil, noe som sliter på selvfølelsen, selvtilliten og alle tanker og følelser blir påvirket av dette. Det blir utrolig nok mange vittige kommentarer utav det, og jeg felte tårer både av latter og tristhet mens jeg leste.
Smakebit:
det kjennes som livet mitt er så spredt utover nå. som masse papirbiter, og så har noen skrudd på vifta. men når jeg snakker med deg, kjennes det som om vifta blir skrudd av en stund. som om ting faktisk gir mening. du gjør at jeg føler meg mindre spredt utover, og det er jeg glad for".
Det er ikke jeg som har glemt stor bokstav i smakebiten, den deprimerte Will sine kapitler ser gjennomført sånn ut. Teksten er også preget av direkte tale satt opp som et skuespill. Det er litt tyngre å lese, men så tenker han også tunge tanker, så det passer inn.
Feelingen i denne romanen er veldig amerikansk, alle følelser er store og alt de gjør og sier er liksom hugget i stein. Jeg er ikke så stor fan av Amerika og kulturen der, men den gjengen jeg møtte i Will Grayson, Will Grayson var utrolig fine.
Med denne romanen taler forfatterne de homofiles og de deprimertes sak. På samme måte som John Green ga oss en innsikt i hvordan det kan være for en ungdom å leve med kreft i Faen ta skjebnen, viser han oss med Will Grayson et realistisk og jordnært bilde av livet til disse ungdommene.
Boken burde vært pensum i ungdomsskolen!
Hvis man ikke snakker sant, er det noen ganger sånn at det sanne aldri blir virkelig.
Romanen er til de grader lystig, jeg lo masse men tårene satt løst da jeg leste boken, så de flommet også over mange ganger. Les boken, og fryd deg over den, er du ikke i målgruppen for ungdomsbøker, så gjør det ingenting.
Feelingen i denne romanen er veldig amerikansk, alle følelser er store og alt de gjør og sier er liksom hugget i stein. Jeg er ikke så stor fan av Amerika og kulturen der, men den gjengen jeg møtte i Will Grayson, Will Grayson var utrolig fine.
Med denne romanen taler forfatterne de homofiles og de deprimertes sak. På samme måte som John Green ga oss en innsikt i hvordan det kan være for en ungdom å leve med kreft i Faen ta skjebnen, viser han oss med Will Grayson et realistisk og jordnært bilde av livet til disse ungdommene.
Boken burde vært pensum i ungdomsskolen!
Hvis man ikke snakker sant, er det noen ganger sånn at det sanne aldri blir virkelig.
Romanen er til de grader lystig, jeg lo masse men tårene satt løst da jeg leste boken, så de flommet også over mange ganger. Les boken, og fryd deg over den, er du ikke i målgruppen for ungdomsbøker, så gjør det ingenting.