Død manns hånd av Carin Gerhardsen - bok nummer 4

Død manns hånd er den fjerde boken i Hammarbyserien. Jeg kom tilfeldigvis over den første, og ble så begeistret at jeg nå har slukt de fire første bøkene i serien, de som er oversatt til norsk. Det er vel for mye å håpe på at forlaget skal ta for seg de fire neste bøkene, så til høsten får jeg vel prøve meg på å lese svensk.

Forlaget om handlingen:
«Gud er god. I natt vil Gud oss bare godt.» Det er alt den elskede og respekterte familiefaren Sven-Gunnar Erlandsson rekker å tenke før han segner sammen under den store augustmånen, skutt i nakken etter en hyggelig kveld ute med gode venner.
Politiets etterforskning står i stampe. Den varme og sjenerøse Erlandsson med stort engasjement for samfunnets utstøtte virker ikke å ha hatt noen fiender.
De eneste sporene politiet har, er en gjennomvåt papirlapp med en uleselig tekst samt noen spillkort som lå i lommen hans. Kan det kaldblodige mordet ha noe å gjøre med pokerlaget Erlandsson hadde vært i? Eller er det en forbindelse mellom drapet og hans omgang med uteliggerne som bor i en klynge husvogner i et skogholt?


Det er ikke ofte jeg leser mange bøker i en serie sånn på rappen, på den måten jeg har lest disse fire i Hammarbyserien. Bøkene er medrivende til tusen, og skrevet på så vidt forskjellige måter at det ikke føltes som repetisjon, å lese fire bøker i en serie, på under fjorten dager.

Død manns hånd brukte litt lenger tid på å "komme igang" enn de andre bøkene. Jeg er ikke glad i krim hvor etterforskningens repeterende samtaler gjør at spenningen synker. Boken er allikevel lettlest og "rasklest" og når vi har kommet litt ut i boken øker også action nivået betraktelig.

De fleste karakterene er de samme som i de forrige bøkene, men nå har de fått den eksentriske Gaddan på laget og også Loddan, en tidligere Idol-vinner med hestehale, ring i øret og tatoveringer. Carin Gerhardsen kan dette med å bygge karakterer, og jeg har blitt riktig glad i Conni, Petra og resten av gjengen.

Mørket gjorde henne svimmel. Hun løftet hendene opp foran seg i luften uten å berøre noe, satte den ene foten foran den andre og skulle akkurat til å ta enda et skritt da hun reagerte på en bevegelse rett ved seg. En hånd lukket seg om ankelen hennes.

Jeg likte veldig godt sekvensen på side 259-260 hvor Hamad tar ett oppgjør med sitt eget tungsinn. Han får satt fine og forståelige ord på følelsene, som jeg tar med meg i hverdagen. Siden det blir for mye å gjenta, kan jeg jo oppfordre deg til å bla opp på disse sidene neste gang du er på biblioteket :)


Her kan du lese om de andre bøkene:Pepperkakehuset - Tampen brenner - Byssan lull