Nattevandreren av Aurstad & Westberg

Nattevandreren er andre bok i en krimserie fra starten på 1900-tallet. Første bok het Blodpenger og kom ut i 2011. Jeg hadde ikke lest den, men Nattevandreren fungerte helt fint uten å ha lest starten på serien. Serien er historisk i den forstand at den er tro til tidsånden, men navn på personer og de faktiske hendelsene er oppdiktet.

Fra bakpå boken:
I Botsfengselet i Kristiania faller en fange ned fra galleriet og brekker nakken. Dødsfallet blir straks rapportert som selvmord, men noe skurrer. Like etter blir et mord varslet i en spiritistisk seanse blant byens velstående, og etterforskningen avdekker et lik.
Kan de døde virkelig kommunisere med de levende, eller ligger det noe annet bak? Sammen med sin trofaste betjent Bernt Nystuen ruller fullmektig Theodor Wulfsberg opp en makaber drapssak og sirkler inn en morder som skjuler likene særdeles godt.


Nattevandreren er en mørk kriminalhistorie satt i en tid før gatebelysning, overvåkningskameraer og mobiltelefoner. Her kan ikke etterforskerne støtte seg til dna profiler og fingeravtrykk, men må stole på sine egne instinkter og på at mannen (eller kjerringa) i gaten har fått med seg det som skjer.

Theodor Wulfsberg er fullmektig i Oppdagelsesavdelingen. Sammen med sin betrodde medarbeider Bernt Nystuen beveger de seg i et samfunn som er preget av fattigdom, skitt og sult. Mange arbeider på fabrikker eller i garverier, spinnerier, bryggerier og i verksteder, og lider under lange arbeidsdager i kummerlige forhold. Lovens lange arm holder til i lokaler i Møllergata 19, og en ting har ikke forandret seg siden 1900, for de klager over at det er trangt om plassen og at de har knappe budsjetter.

Det var mørkt som i en gjenspikret brønn da Nystuen gikk fra Rodeløkka i nitiden. Tynne tåkespiraler drev i gatene som spindelvev, krøp inn og ut av smug og passasjer, strøk mellom nakne trær og bygårder, og fy pokker så kaldt det var. 

To ting skjer på samme tid, og det er bare så vidt de får lov å etterforske den ene av dem. En mann har øyensynlig tatt livet av seg i fengselet, men detaljer kommer for en dag som gjør Wulfsberg usikker på om dette egentlig er selvmord.
Den andre saken kommer Wulfsberg over når han og hans kone er på en spiritistisk seanse. Hun som er medium formidler til ham at det er en som har dødd på et av garveriene. Denne saken kan han selvfølgelig ikke etterforske i arbeidstiden, så han får med seg Nystuen og finner ut av tingene i skjul.

Etterhvert dukker det opp flere lik, og de to etterforskerne nøster opp en historie som strekker seg tilbake til et barneasyl og de grusomme forholdene som rådet der. Vi oppholder oss også mye i Botsfengselet, og får innblikk i hvordan det var å sitte i fengsel en stund før vi tenkte på menneskerettigheter til fanger.

Forfatterne beskriver tidsånden på en fortreffelig måte. Ibsens stykke Når vi døde vågner går på teateret, vi får høre om amerikafarere og diskusjoner rundt unionsoppløsningen, om boerkrigen og om verdensutstillingen i Paris. Litt byfornying i Kristiania lærer vi også om, så de som er lommekjent i Oslo kan sikkert kjenne seg igjen.
Språkføringen har en perfekt 1900-talls sjargong, uten at det tar helt av.
Karakteroppbyggingen er litt original, i og med at de ikke fokuserer på dette i begynnelsen av boken. Da jeg leste følte jeg at jeg måtte vente litt på å bli kjent med hovedpersonene, men det kom etterhvert, og jeg fikk tydelige bilder av personlighetene deres.

Liker du krim av den gammeldagse sorten, med dunkle hemmeligheter og besnærende intriger, så er dette en kriminalhistorie jeg kan anbefale deg.