Tangodanseren av Arturo Perez-Reverte

Tangodanseren er en poetisk roman preget av tangoens temperament, et eventyr av en kjærlighetsroman som tar oss med inn i de mørke sfærer i fremmede land.

Fra bakpå boken:
1928: De møtes første gang på en atlanterhavskrysser. Den sjarmerende Max Costa er profesjonell danser på første klasse. Overklassejenta Mecha fortryller ham med sin gåtefulle skjønnhet og det funklende perlekjedet hun har rundt halsen.
Så følger en tango, small talk med Mechas verdensberømte ektemann, en ny og mer intens tango. I Buenos Aires fører Max paret til tvilsomme kafeer på jakt etter sterke opplevelser og dans. Men denne natten, da ting kommer ut av kontroll, begynner også det største eventyret i Max' og Mechas liv: Den store kjærligheten. En kjærlighet som får en ny sjanse først da Den spanske borgerkrigen truer med å kaste Europa ut i kaos …


Dette er en mangefaset roman, en historie fortalt av storsvindleren og sjarmøren Max Costa, fra tre forskjellige perioder i livet hans.

Max og Mechas første møte på atlanterhavskrysseren i 1928 blir forlenget av at de tilbringer noen dager sammen i Buenas Aires. Her lar Mecha og hennes mann Armando de Troeye seg lede til noen lugubre strøk hvor den opprinnelige og "sanneste" tango danses.

Ni år senere treffes de igjen i Nice, Mechas mann sitter fengslet mens Max livnærer seg av diverse lyssky affærer. Dette møtet i Nice, og det som skjedde der blir det henvist til gjennom alle sekvensene som er fra deres seneste møte. Det er først langt uti boken vi blir tatt med og får oppleve det de opplevde den gangen.

Deres siste møte finner sted i sør-Italia i Sorrento. Mecha er her med sinn sønn som er en sjakkspiller av verdensklasse. Han skal møte sjakkmesteren Mikhail Sokolow, og moren er en del av støtteapparatet rundt sønnen. Max er nå 65 år gammel, og livnærer seg som sjåfør for en rik forretningsmann. Max har fått øye på Mecha og tror ikke sine egne øyne, så siden arbeidsgiveren har reist vekk for tre uker, pakker han koffertene med hans elegante klær og flytter inn på Hotell Vittoria hvor Mecha bor.

Romanen er skrevet på en bemerkelsesverdig måte. De tre historiene går igjen gjennom hele boken, og vi tas med fra sekvens til sekvens uten noen form for overgang. Det er forsåvidt ikke vanskelig å følge med, men følge med det må man.

På overfarten til Argentina tegnes et fargerikt bilde av tidsånden, med overklasse som velter seg i luxus. Her er ikke mye fokus på den andre siden av medaljen, bare Max som livnærer seg av å by de fine fruene opp til dans, men ikke har lov til å gå i baren på første klasse.
Vel fremme i Buenos Aires tas vi med til en bar, i et lagerrom som stinker av røyk, svette og pomade, hvor de fleste er bevæpnet og er ute etter å lure dumme turister. Her er vi for tangoens skyld, og den glødende kjærligheten forfatteren har til denne dansen formidler han med overbevisning.

I øyekroken la den mondene danseren merke til at Mecha Inzunza utfordrende var med på leken og holdt blikket hans, og det gamle fattigkvartersinstinktet ante at det var fare på ferde. Kanskje det ikke var lurt å bli der så lenge, tenkte han urolig. 

Frasen "den mondene danseren" dukket opp 3-4 ganger på de første 10 sidene, og denne anemiske måten å beskrive Max på irriterte meg så pass at jeg begynte å telle. På side 200 hadde han brukt frasen 44 ganger, uten en eneste gang å gjøre seg nytte av et synonym. I romanen forklarer de monden med profesjonell, men da jeg slo opp ordet var det vanskelig å finne noe annet ord enn elegant og fashionabel.

Bortsett fra dette lille irritasjonsmomentet, som snart ble gjort om til en besettelse (i positiv forstand), likte jeg boken godt. Den kunne gjerne vært strammet inn 100 sider i midtpartiet, men romanen bød på mange skildringer av både sjakk, tango, mørke Buenos Aires og nydelige Sorrento at denne leseren er godt fornøyd.