Personar du kanskje kjenner er Synnøve Macody Lund sin debutroman. Hun arbeider som skuespiller, filmkritiker og dokumentarregissør, og har nå valgt å skrive en roman om hvordan vi speiler og skaper oss selv i møte med andre. Da jeg fikk boken i hende hadde jeg ikke hørt om henne, men hun har vært mye i media i det siste. Stordabuen er med i filmen Hodejegerne og i tv-serien Frikjent, som går på TV2 for tiden. Mitt første møte med henne ble altså debutromanen hennes.
![]()
Fra bakpå boken:
Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman.
Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2015
Sider: 207
Kilde: Leseeks
Denne romanen er den siste av mange bøker jeg har hatt i hendene i det siste, hvor forfatteren skriver seg selv inn i handlingen. Jeg liker det ikke, men skjønner at dette er en trend, som jeg må venne meg til.
Når jeg leser Personar du kanskje kjenner må jeg i betydelig grad støtte meg til penn og papir. Her må det strekes opp slektsforhold og hendelsesforløp må skilles fra hverandre, så arket mitt er fylt med streker og piler og en mengde spørsmålstegn.
Ja, for jeg var forvirret da jeg leste. Hvert nye kapittel er tydelig merket, og når kapittelet starter er vi alltid tilbake til Stord hvor Synnøve (altså forfatteren) er hjemme i julen og besøker sin syke far. Denne historien er ryddig og fin og lese, men det varer ikke lenge før hun skriver seg utpå dypt vann igjen, hvor de andre hendelsesforløpene lager uro og usikkerhet.
Jeg forsto fort at Synnøve har flere navn, og gjennom hele romanen slet jeg med om det var Anna eller Live som er Synnøve. Skuespillerinnen Live er sammen med Eva som er tvillingsøsteren til Eskild. Han har et forhold til Mari (som jeg lenge trodde var datteren til Synnøve...) og mot slutten sjekker Eskild opp Anna.
I begynnelsen hopper handlingen i tid fra 2002 når faren til Synnøve blir syk, tilbake til 2012 hvor hun besøker ham. I 1995 blir Mari født, og samtidig møter vi Eskild som da er 19 år. Så begynner det, 5 år senere, 15 år etter... Forvirringen er komplett en god stund, før denne hoppingen i tid gir seg, og handlingsforløpene begynner å sammenfalle.
Når en setter alt dette "rotet" til side, står det igjen en tekst med mye styrke. Her var mange ting som traff meg hardt og brutalt, og hadde jeg gitt utvalgte deler av romanen terningkast ville det vakre språket fått en sekser.
- Folk søker ikkje saman på grunn av kjærleik eller lidenskap, seier Karl. - Folk finn kvarandre og held saman fordi dei treng eit livsvitne, i ei verd av milliardar av menneske treng vi rett og slett berre nokon der som seier at livet ditt betyr noko. Det ein lover kvarandre i eit ekteskap, er ikkje evig truskap, ein lover kvarandre å bry seg om alt som skjer, stort og smått, godt og vont.
Virginia Woolf og hennes Orlando har også en rolle i denne romanen. Sammen med Kafkas Gregor Samsa er Orlando med på å belyse metamorfosen som en kraftig psykologisk metafor. Dette skal gjerne binde handlingen sammen, belyse hendelser og bety noe for helheten, men selv om de delene er interessant nok , går meningen med det, meg hus forbi.
Synnøve Macody Lund sin debutroman er fin, men "jobbig"å lese. Språket er nydelig men den litt nedtonede hovedhistorien drukner når de andre hovedpersonene melder seg på i kampen om plass.
Jeg fant ingen andre bloggomtaler av boken, så nå håper jeg noen har fått pirret sin nysgjerrighet og vil lese den, jeg er spent på hva dere synes :)
Lagt inn i ettertid: Les mye
Synnøve skriv på ein roman om faren, men klarer ikkje å halde fram når ho må reise heim for å halde han med selskap i jula. Ho saknar den han var før han blei ramma av hjernebløding; den suverene faren, levemannen, kompisen, han ho kunne snakke med om alt. I staden byrjar ho på historia om tre ulike kvinner, tre liv som etter kvart flettar seg saman.
Studina Mari forelskar seg i rettleiaren sin, men mister seg sjølv på vegen, skodespelerinna Live vil gå frå kjærasten sin, men følgjer i staden etter henne, åleinemora Anna prøver å finne fotfeste etter eit samlivsbrot.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2015
Sider: 207
Kilde: Leseeks
Denne romanen er den siste av mange bøker jeg har hatt i hendene i det siste, hvor forfatteren skriver seg selv inn i handlingen. Jeg liker det ikke, men skjønner at dette er en trend, som jeg må venne meg til.
Når jeg leser Personar du kanskje kjenner må jeg i betydelig grad støtte meg til penn og papir. Her må det strekes opp slektsforhold og hendelsesforløp må skilles fra hverandre, så arket mitt er fylt med streker og piler og en mengde spørsmålstegn.
Ja, for jeg var forvirret da jeg leste. Hvert nye kapittel er tydelig merket, og når kapittelet starter er vi alltid tilbake til Stord hvor Synnøve (altså forfatteren) er hjemme i julen og besøker sin syke far. Denne historien er ryddig og fin og lese, men det varer ikke lenge før hun skriver seg utpå dypt vann igjen, hvor de andre hendelsesforløpene lager uro og usikkerhet.
Jeg forsto fort at Synnøve har flere navn, og gjennom hele romanen slet jeg med om det var Anna eller Live som er Synnøve. Skuespillerinnen Live er sammen med Eva som er tvillingsøsteren til Eskild. Han har et forhold til Mari (som jeg lenge trodde var datteren til Synnøve...) og mot slutten sjekker Eskild opp Anna.
I begynnelsen hopper handlingen i tid fra 2002 når faren til Synnøve blir syk, tilbake til 2012 hvor hun besøker ham. I 1995 blir Mari født, og samtidig møter vi Eskild som da er 19 år. Så begynner det, 5 år senere, 15 år etter... Forvirringen er komplett en god stund, før denne hoppingen i tid gir seg, og handlingsforløpene begynner å sammenfalle.
Den som treng andre mest, har dessverre meir enn nok med seg sjølv.
Når en setter alt dette "rotet" til side, står det igjen en tekst med mye styrke. Her var mange ting som traff meg hardt og brutalt, og hadde jeg gitt utvalgte deler av romanen terningkast ville det vakre språket fått en sekser.
- Folk søker ikkje saman på grunn av kjærleik eller lidenskap, seier Karl. - Folk finn kvarandre og held saman fordi dei treng eit livsvitne, i ei verd av milliardar av menneske treng vi rett og slett berre nokon der som seier at livet ditt betyr noko. Det ein lover kvarandre i eit ekteskap, er ikkje evig truskap, ein lover kvarandre å bry seg om alt som skjer, stort og smått, godt og vont.
Virginia Woolf og hennes Orlando har også en rolle i denne romanen. Sammen med Kafkas Gregor Samsa er Orlando med på å belyse metamorfosen som en kraftig psykologisk metafor. Dette skal gjerne binde handlingen sammen, belyse hendelser og bety noe for helheten, men selv om de delene er interessant nok , går meningen med det, meg hus forbi.
Synnøve Macody Lund sin debutroman er fin, men "jobbig"å lese. Språket er nydelig men den litt nedtonede hovedhistorien drukner når de andre hovedpersonene melder seg på i kampen om plass.
*****
Jeg fant ingen andre bloggomtaler av boken, så nå håper jeg noen har fått pirret sin nysgjerrighet og vil lese den, jeg er spent på hva dere synes :)
Lagt inn i ettertid: Les mye