Hvordan elske en far - og overleve av Vetle Lid Larssen

Som tittelen på boken indikerer er dette et portrett av en far gjort av hans sønn. Selv om tittelen har en negativ betoning leser jeg boken som en sønns hyllest til sin kjære far.

Fra bakpå boken:
Vetle Lid Larssen elsket sin far, Lars Andreas Larssen. Men for å overleve måtte han bekjempe ham.
Det ble en kamp som skulle bringe far og sønn milevis fra hverandre, men også faretruende nær.
Det var den evige kampen mellom far og sønn; om dominans, selvhevdelse – og kjærlighet. Inntil døden. Og enda lenger.

Hvordan elske en far – og overleve er en tragisk og humoristisk fortelling om den klassiske konflikten mellom fedre og sønner. Om hva som skjer når faren din rammes av alzheimer og sakte viskes ut. Om to menn som aldri greier å snakke sammen før det er for sent. Nesten...



Vetle Lid Larssen har i denne biografien skildret forholdet sitt til sin far, samtidig som vi i små drypp får vite litt om hvordan Lars Andreas Larssen hadde det i årene før han ble innlagt. 77 år gammel ble han satt under vergemål, han hadde da ikke språk, ikke vilje og tilbrakte deretter de siste 9 årene av sitt liv på hjem. Han døde 29 januar 2014.

Boken handler ikke om skuespilleren Lars Andreas Larssen, så de som er født i dette årtusenet og ikke har sett ham i aksjon, kan jo klikke på navnet hans og lese litt om hans meritter.

Det er i dag 40.000 mennesker med diagnosen altzheimer i Norge. Legger du til antall familiemedlemmer som er berørt viser tallene at denne sykdommen kan komme til å berøre mange av oss. Tema er viktig og interessant, men selv om det er en del av handlingen i denne boken, så er det skildringen av far/sønn forholdet dette dreier seg mest om.

Jeg er så gammel at jeg husker Lars Andreas Larssen i hans storhetstid, og dette preget nok leseopplevelsen min. Det var akkurat som hodet ventet på, og forventet sladder og kjendisseri, som ikke kom. Dette ser jeg på som en av styrkene til denne historien, at Vetle Lid Larssen aldri lar seg friste til å brette ut sin fars liv på en usmakelig og glorete måte.

Han skildrer sine egne følelser for faren i alle aldre på en sånn måte, at en kan kjenne seg igjen. Han er ikke redd for å gjøre seg selv liten og usikker, og greier ved flere anledninger å både forbanne og elske sin far i samme åndedrag.
Far og sønn var veldig forskjellig, og de hadde absolutt sine stunder, både positive og negative, med feider som føltes nedbrytende og frustrerende for yngstemann. De tilhørte på en måte ikke samme samfunnslag og hadde ikke de samme ideologi og overbevisninger om noe som helst. Far var nordlending på sin hals, og selv etter mange år i Oslo forble han nordlendingenes store talsmann.

Det Vetle Lid Larssen velger å dele med oss er hans personlige tanker og følelser, men det føles aldri for privat og påtrengende, når jeg leser. Det er en tekst med fremdrift, og hoppingen litt frem og tilbake i tid, gjør at lesingen aldri blir kjedelig. Han har et lett språk med mye temperament, hvor han helt tydelig får vist sin gode innsikt i menneskesinnet. Biografien er absolutt til ettertanke på mange aspekter i livet, og på en snodig måte sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest èn bok om altzheimer og èn bok om en sønns løsriving fra sin far. Det føltes ikke forvirrende å lese om, men kanskje en smule forvirrende å skrive om.
Men hvordan dreper man en far uten å ta livet av ham? Fantes det en rituell løsning? En planlagt handling som kunne detronisere ham, passivisere ham, roe ham ned? Fantes det ikke noe i hele verden som omsider kunne gjøre plass for meg?

Denne symbolske idèen om farsdrapet skal komme tilbake og plage ham senere, når faren faktisk ligger for døden, og barna får et umulig valg. En verdig og fin avslutning på en kjempefin skildring av et turbulent men kjærlig far-sønn forhold.