Fortellingen om øde av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer var allerede før jeg leste hennes nyeste roman, en bejublet forfatter i mine øyne. Fortellingen om øde føyer seg absolutt inn i rekken av glimrende litteratur fra henne.

Forlaget om romanen:
Midt i det eneste havet, i det svarteste dypet, i det sterkeste lyset, i den voksende blå og levende avstanden, har jordskorpa revnet og sprengt seg, ramlet og reist seg, og kastet sitt innerste brennende oppover, utover - til en øy.

Slik begynner den underlige og dypt fascinerende fortellingen om tannlegen Carlo, som trekker ut alle sine tenner og forlater et komfortabelt liv i mellomkrigstidens Europa til fordel for en tannløs eneboertilværelse på en øde øy i Stillehavet. Det går ikke lang tid før han får uvelkomment besøk av et eventyrlystent ektepar, og med ett er det sosiale gnisninger på den lille øya. Bedre blir det ikke når en eksentrisk baronesse slår seg ned på stranden med sitt mannlige harem. 


Kampen for tilværelsen er knallhard, og det er vanskelig å si hva som er mest truende: menneske eller naturen.

Fortellingen om øde er inspirert av faktiske hendelser, hvor nordmenn var involvert. Vil du lese mer om dette ta gjerne en titt på bloggen erikstenvik. Det er kanskje lurt å gjøre det etter du har lest romanen, så du ikke ødelegger preget av eventyr som gjerne følger, hvis du leser romanen uten å vite for mye om den.

Vi blir først kjent med Carlo, som bryter opp fra dagliglivets krav og vil bosette seg i ensomhet på øya Floreana, den sørligste av Galapagosøyene. Carlo beskrives som arrogant og narsissistisk og er absolutt ingen naturkjenner. Han rammes av frykt og apati når han kommer frem, noe som gjør at det går et helt år før han kommer seg vekk fra stranden. Eksistensielle refleksjoner får ham til å begynne å skrive rapporter, som han legger i en postkasse han har snekret sammen, og satt opp på stranden, i håp om at en passerende båt skal ta det med. I rapportene fantaserer han frem overflod av drikkevann og mat og skaper i beretningene sine det han ikke har greid å skape i virkeligheten.

Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undrer han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt.

En dag Carlo er borte fra stranden noen timer, blir postkassen tømt, og det han har skrevet blir fraktet til sivilisasjonen. Det er Carlos besnærende skildringer som lokker flere til øya, og etterhvert dukker Marie og Heinzel opp. Møtet med Carlo går ikke helt som paret har sett for seg, men jeg skjønner Carlos frustrasjon over å ikke være alene lenger.

Når baronessen dukker opp på stranden, føles ikke omgivelsene trygge lenger for de som har bosatt seg lenger oppe mot fjellet. Hun er en helt spesiell person, som regjerer med mennene sine som om hun var den verste despot. Vet ikke om følelsen er tilsiktet eller på sin plass, men siden dette foregikk på 30-tallet og vi får noen henvisninger til uro i Europa, og hun blir kalt djevelen, antar jeg at baronessen kan tolkes som opphavet til andre verdenskrig.

Jeg liker godt å lese om vennskapet mellom Carlo og øglen, og henvisningene til vannet som stiger, (eller øyen som synker) er også fengslende. Marie med tungsinnet sitt er også fascinerende å følge med på, men hjertet mitt ligger hele tiden hos Carlo.

Romanen ble lest på en regnfull lørdag hvor vinden la trærne utenfor vinduene flate. Fremdriften var stor, og jeg frydet meg over det jeg leste. Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!

Det var fjorårets roman Unnskyld som var mitt første møte med Ida Hegazi Høyers forfatterskap. Siden har jeg lest Under verden også, men har UT tilgode. Forfatteren var med romanen Unnskyld, en av 3 nominerte til bokbloggprisen 2014 i sin klasse, og hjertelig tilstede da prisen ble delt ut.