Det satt langt inne for meg å si noe fornuftig om denne romanen, for da jeg etter endt lesning ble gjort oppmerksom på omstendighetene handlingen er bygget på, ble jeg kraftig vippet av pinnen.
![]()
Fra bakpå boken:
Eneste er en roman om kjærlighet – den første, store kjærligheten i livet til en ung kvinne, det skrivende jeget som henvender seg til et du hun både nærmer seg på nytt og i samme bevegelse fjerner seg fra.
Denne fortellingen begynner i ettertid, i det forholdet er over. Hvem var de to, sammen og hver for seg, og hvem er hun nå, uten ham? I et utprøvende og intenst språk undersøkes bruddets og løsrivelsens nødvendighet, en løsrivelse som uopphørlig fortsetter etter den faktiske atskillelsen, etter den vonde slutten, etter at alt er over.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 188
Kilde: Leseeksemplar
Jeg må bare si det som det er: Når jeg skal lese en roman, så vil jeg at den skal være enten oppdiktet eller en biografi. Når jeg midt i lesningen skjønner at forfatteren skriver om seg selv, føler jeg at mitt nærvær blir for tett på. Jeg liker ikke å utilsiktet invadere privatlivet til andre mennesker, som i denne romanen hvor jeg er på side 74 før jeg-personen blir omtalt ved navnet Silje. Det er naturlig at forfattere skriver utifra egne erfaringer, men gi no hovedpersonen et annet navn enn ditt eget! Jeg har lest mange bøker som er skrevet på denne måten, og jeg blir like irritert hver gang, hvorfor ikke gjøre oppmerksom på det bakpå boken?
Gjennom nær sagt hele boken lekte tankene mine med at det må være Tomas Espedal som er denne aldrende forfatteren hun har et forhold til, noe jeg (dessverre) fikk rett i. Jeg likte det ikke, igjen ble dette alt for intimt, alt for tett på, selv om jeg vet at Espedal selv med glede utleverer sine private anliggender i øst og vest.
Tankene mine videre blir: Hadde jeg fått en annen leseopplevelse om jeg hadde vært klar over disse forholdene før jeg bestemte meg for å lese boken? Muligens, men mest sannsynlig hadde jeg lat vær å lese den, og dermed gått glipp av en fin leseopplevelse. Ser jeg bort ifra disse omstendighetene så er det ingen grunn til å legge skjul på at jeg likte debutromanen til Silje Aanes Fagerlund godt.
Eneste handler om Silje, en ung litt rotløs jente fra Oslo. Som så mange ungdommer vet hun ikke helt hva hun vil gjøre med livet sitt, men ender etter avbrutte arkitekturstudier med å studere litteratur. Hun vil følge drømmen sin om å skrive, noe kjæresten hennes støtter henne i. Handlingen foregår i Bergen, og de mange, lange beskrivelsene av gater og hus bidrar, for meg som er lommekjent i denne byen, til at det blir veldig privat.
Hovedpersonen blir fremstilt som litt veik, følsom og introvert, og skildringene gjør henne også litt anemisk og fargeløs, i alle fall i forhold til den karaktersterke kjæresten hennes. Han er 17 år eldre enn henne, har orden på livet sitt, er selvsikker og støttende. Målt opp mot dette blir jeg-personen (forfatteren?) famlende og usikker.
Det er språket i romanen som gjør den sterk, og mange fine formuleringer får meg til å stoppe opp og lese på nytt. Hun beskriver tankene og følelsene sine rundt foreldrenes skilsmisse på en fin måte, og måten hun i ettertid nærmer seg dem begge, er fint å lese om. Jeg likte godt hvordan aldersforskjellen mellom hovedpersonen og kjæresten hennes (Silje og Tomas?) får mer og mer betydning etterhvert som romanen går mot slutten, og noen ørsmå detaljer i forhold til dette er glimrende skildret.
Med romanen Eneste har Silje Aanes Fagerlund gjort en fin debut som forfatter. Det er en personlig og utleverende roman dette her, helt i Tomas Espedals ånd. Siden jeg ikke liker navlebeskuende romaner, håper jeg at hun vil gå videre ved å løsrive seg fra Espedal, bruke det flotte språket sitt og dikte opp en fin historie.
Les gjerne omtalen til Marta Nordheim i NRK Kultur og bloggomtalen til Groskro!
Min omtale av Imot naturen hvor Tomas Espedal forteller om sitt forhold til Silje
Eneste er en roman om kjærlighet – den første, store kjærligheten i livet til en ung kvinne, det skrivende jeget som henvender seg til et du hun både nærmer seg på nytt og i samme bevegelse fjerner seg fra.
Denne fortellingen begynner i ettertid, i det forholdet er over. Hvem var de to, sammen og hver for seg, og hvem er hun nå, uten ham? I et utprøvende og intenst språk undersøkes bruddets og løsrivelsens nødvendighet, en løsrivelse som uopphørlig fortsetter etter den faktiske atskillelsen, etter den vonde slutten, etter at alt er over.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2016
Sider: 188
Kilde: Leseeksemplar
Jeg må bare si det som det er: Når jeg skal lese en roman, så vil jeg at den skal være enten oppdiktet eller en biografi. Når jeg midt i lesningen skjønner at forfatteren skriver om seg selv, føler jeg at mitt nærvær blir for tett på. Jeg liker ikke å utilsiktet invadere privatlivet til andre mennesker, som i denne romanen hvor jeg er på side 74 før jeg-personen blir omtalt ved navnet Silje. Det er naturlig at forfattere skriver utifra egne erfaringer, men gi no hovedpersonen et annet navn enn ditt eget! Jeg har lest mange bøker som er skrevet på denne måten, og jeg blir like irritert hver gang, hvorfor ikke gjøre oppmerksom på det bakpå boken?
Gjennom nær sagt hele boken lekte tankene mine med at det må være Tomas Espedal som er denne aldrende forfatteren hun har et forhold til, noe jeg (dessverre) fikk rett i. Jeg likte det ikke, igjen ble dette alt for intimt, alt for tett på, selv om jeg vet at Espedal selv med glede utleverer sine private anliggender i øst og vest.
Tankene mine videre blir: Hadde jeg fått en annen leseopplevelse om jeg hadde vært klar over disse forholdene før jeg bestemte meg for å lese boken? Muligens, men mest sannsynlig hadde jeg lat vær å lese den, og dermed gått glipp av en fin leseopplevelse. Ser jeg bort ifra disse omstendighetene så er det ingen grunn til å legge skjul på at jeg likte debutromanen til Silje Aanes Fagerlund godt.
Eneste handler om Silje, en ung litt rotløs jente fra Oslo. Som så mange ungdommer vet hun ikke helt hva hun vil gjøre med livet sitt, men ender etter avbrutte arkitekturstudier med å studere litteratur. Hun vil følge drømmen sin om å skrive, noe kjæresten hennes støtter henne i. Handlingen foregår i Bergen, og de mange, lange beskrivelsene av gater og hus bidrar, for meg som er lommekjent i denne byen, til at det blir veldig privat.
Hovedpersonen blir fremstilt som litt veik, følsom og introvert, og skildringene gjør henne også litt anemisk og fargeløs, i alle fall i forhold til den karaktersterke kjæresten hennes. Han er 17 år eldre enn henne, har orden på livet sitt, er selvsikker og støttende. Målt opp mot dette blir jeg-personen (forfatteren?) famlende og usikker.
Det er språket i romanen som gjør den sterk, og mange fine formuleringer får meg til å stoppe opp og lese på nytt. Hun beskriver tankene og følelsene sine rundt foreldrenes skilsmisse på en fin måte, og måten hun i ettertid nærmer seg dem begge, er fint å lese om. Jeg likte godt hvordan aldersforskjellen mellom hovedpersonen og kjæresten hennes (Silje og Tomas?) får mer og mer betydning etterhvert som romanen går mot slutten, og noen ørsmå detaljer i forhold til dette er glimrende skildret.
Med romanen Eneste har Silje Aanes Fagerlund gjort en fin debut som forfatter. Det er en personlig og utleverende roman dette her, helt i Tomas Espedals ånd. Siden jeg ikke liker navlebeskuende romaner, håper jeg at hun vil gå videre ved å løsrive seg fra Espedal, bruke det flotte språket sitt og dikte opp en fin historie.
Les gjerne omtalen til Marta Nordheim i NRK Kultur og bloggomtalen til Groskro!
Min omtale av Imot naturen hvor Tomas Espedal forteller om sitt forhold til Silje