Etter å ha lest den debutromanen Eneste av Silje Aanes Fagerlund, var det ingen vei utenom. Silje beskriver i romanen sin sitt forhold til den mye eldre forfatteren Tomas Espedal. Espedals roman Imot naturen som kom ut i 2012, kommer også inn på dette forholdet, da sett med hans øyne.
![]()
Fra bakpå boken:
Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2012
Sider: 176
Kilde: Biblioteket
Imot naturen er en kort men intens roman. Den har et poetisk språk, som er drømmende og presist på samme tid. Måten teksten er presentert på gir handlingen fraspark, mens det som vekker tankene ikke nødvendigvis er selve handlingen, men måten de heftige følelsene blir satt ord på.
Gå og Imot kunsten var mine to første møter med denne forfatteren, et møte som gjorde meg henrykt og begeistret. Det jeg har lest av forfatteren etter det, har fått meg ned på jorden med et klask, siden jeg ikke er spesielt glad i selvsentrert føleri. Når jeg nå endelig skulle lese Imot naturen var det derfor med en viss distanse jeg satte igang.
Historien starter med hans første møte med sin store kjærlighet, her kaller han henne Janne, men etter å ha lest Eneste, vet vi alle at hun heter Silje. Deretter går han noenlunde kronologisk til verks, og forteller fra han var 16 år og jobbet en sommer på fabrikk, og bestemte seg for at han ikke ville forstyrre livet sitt med å arbeide.
Videre får vi høre om Agnete, som han giftet seg med og som er mor til datteren Amalie. Det blir veldig kjent og nesten litt surrealistisk å lese de faktiske forholdene i livet hans, siden jeg nettopp har lest Eneste, og hørt om ekskona, datteren og huset på Askøy.
Han har noen fantastiske skildringer fra Guatemala og Nicaragua, og deres liv i Managua. Pulsen min økte da han måtte avsted å veksle lokal valuta til dollar for å få kjøpt flybilletter hjem.
Det var tilløp til borgerkrig i Nicaragua. Men urolighetene i landet ble overskygget av den krigen som utspilte seg i huset vårt. Det var krig i huset og i landet; vi hørte nyhetene i radioen, vi hørte skytingen i fjellene, men skuddsalvene ble overdøvet av skrik og rop, av dører som smalt, flasker som knuste og møbler som ble smadret.
Romanen handler mye om urkraft, om å passe inn og om å finne seg selv midt i all søken etter hva som er ekte og hvor en er på vei. Skrivingen er også med, men den har lite fokus, annet enn at han hele tiden tenker å skrive, vil skrive men at forholdene ikke alltid ligger til rette.
Jeg satt i det vakre, stille hotellrommet og fikk ikke til å skrive. Det var en altfor stor avstand mellom den personen jeg var og den personen jeg ville være.
Så helt mot slutten av boken kommer vi tilbake til hans store kjærlighet. Kjærligheten til den 17 år yngre jenten, som til sist flyttet tilbake til Oslo. Det handler ikke så mye om deres samliv, men det skrev jo hun mye om i sin roman, så det passer bra å høre om hans fortvilelse etter hun er reist. Det siste kapitlet er i dagbokform, hans tanker og følelser dag for dag etter hun er flyttet, notert i kladdeboken.
- for noen minutter siden var han ung, nå er han plutselig blitt gammel,
han har fått sin riktige alder.
Imot naturen ga meg en god leseopplevelse. Jeg er ingen "titter", og var skeptisk til boken, men vi kom godt ut av det denne gangen, Tomas og jeg. Gjør gjerne som meg, leser du denne så les Eneste også, de utfyller hverandre veldig fint, også er det artig å konstatere at hun har gått i god skole, for de har ganske så lik skrivestil disse to tidligere kjærestene.
Det er mange gode omtaler på nette, sjekk gjerne ut disse bloggomtalene: Rose-Marie, Reading Randi, Tonesbokmerke, ebokhyllami, Artemisia, Groskro
Imot naturen er en undersøkelse av arbeidet; arbeidet i fabrikken, kjærlighetsarbeidet, skrivearbeidet. Arbeidet for å leve et liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men hva er naturlig, og hvorfor trekkes fortelleren mot det umulige, den umulige kjærligheten, bøkene, mytene, tabuene? Han leser fortellingen om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og elskeren, den eldre kineseren, og ser at han selv er i ferd med å bli en av dem som lever imot naturen.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2012
Sider: 176
Kilde: Biblioteket
Imot naturen er en kort men intens roman. Den har et poetisk språk, som er drømmende og presist på samme tid. Måten teksten er presentert på gir handlingen fraspark, mens det som vekker tankene ikke nødvendigvis er selve handlingen, men måten de heftige følelsene blir satt ord på.
Gå og Imot kunsten var mine to første møter med denne forfatteren, et møte som gjorde meg henrykt og begeistret. Det jeg har lest av forfatteren etter det, har fått meg ned på jorden med et klask, siden jeg ikke er spesielt glad i selvsentrert føleri. Når jeg nå endelig skulle lese Imot naturen var det derfor med en viss distanse jeg satte igang.
Historien starter med hans første møte med sin store kjærlighet, her kaller han henne Janne, men etter å ha lest Eneste, vet vi alle at hun heter Silje. Deretter går han noenlunde kronologisk til verks, og forteller fra han var 16 år og jobbet en sommer på fabrikk, og bestemte seg for at han ikke ville forstyrre livet sitt med å arbeide.
Videre får vi høre om Agnete, som han giftet seg med og som er mor til datteren Amalie. Det blir veldig kjent og nesten litt surrealistisk å lese de faktiske forholdene i livet hans, siden jeg nettopp har lest Eneste, og hørt om ekskona, datteren og huset på Askøy.
Han har noen fantastiske skildringer fra Guatemala og Nicaragua, og deres liv i Managua. Pulsen min økte da han måtte avsted å veksle lokal valuta til dollar for å få kjøpt flybilletter hjem.
Det var tilløp til borgerkrig i Nicaragua. Men urolighetene i landet ble overskygget av den krigen som utspilte seg i huset vårt. Det var krig i huset og i landet; vi hørte nyhetene i radioen, vi hørte skytingen i fjellene, men skuddsalvene ble overdøvet av skrik og rop, av dører som smalt, flasker som knuste og møbler som ble smadret.
Romanen handler mye om urkraft, om å passe inn og om å finne seg selv midt i all søken etter hva som er ekte og hvor en er på vei. Skrivingen er også med, men den har lite fokus, annet enn at han hele tiden tenker å skrive, vil skrive men at forholdene ikke alltid ligger til rette.
Jeg satt i det vakre, stille hotellrommet og fikk ikke til å skrive. Det var en altfor stor avstand mellom den personen jeg var og den personen jeg ville være.
Så helt mot slutten av boken kommer vi tilbake til hans store kjærlighet. Kjærligheten til den 17 år yngre jenten, som til sist flyttet tilbake til Oslo. Det handler ikke så mye om deres samliv, men det skrev jo hun mye om i sin roman, så det passer bra å høre om hans fortvilelse etter hun er reist. Det siste kapitlet er i dagbokform, hans tanker og følelser dag for dag etter hun er flyttet, notert i kladdeboken.
- for noen minutter siden var han ung, nå er han plutselig blitt gammel,
han har fått sin riktige alder.
Imot naturen ga meg en god leseopplevelse. Jeg er ingen "titter", og var skeptisk til boken, men vi kom godt ut av det denne gangen, Tomas og jeg. Gjør gjerne som meg, leser du denne så les Eneste også, de utfyller hverandre veldig fint, også er det artig å konstatere at hun har gått i god skole, for de har ganske så lik skrivestil disse to tidligere kjærestene.
Det er mange gode omtaler på nette, sjekk gjerne ut disse bloggomtalene: Rose-Marie, Reading Randi, Tonesbokmerke, ebokhyllami, Artemisia, Groskro