Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Følger du med på "Det store århundret" serien til Jan Guillou kan du glede deg til å lese dette fjerde kapitlet som kom ut i oktober. Serien er planlagt til hele ti bøker, så vi får håpe den 67 år gamle forfatteren beholder helsen og skrivegleden, for dette er virkelig bra.

Fra bakpå boken:
Utenfor Sveriges grenser ulmer verdensbrannen som med tiden vil bli kalt andre verdenskrig. For Lauritz, den eldste av brødrene Lauritzen, blir det stadig vanskeligere ikke å ta stilling.
Familiens største økonomiske inntektskilder befinner seg i Tyskland, og det samme gjør Lauritz`svigerforeldre. Men tyskerne har også okkupert brødrenes hjemland Norge. Lauritz`eldste sønn Harald er offiser i SS og stasjonert i Oslo, mens eldstedatteren Johanne er aktiv i Hjemmefronten. Karl er offiser i den svenske flåten og Rosa muligens spion. Krigen holder ikke bare på å slite Europa i stykker, men også familien. Og hver gang det begynner å se lysere ut, blir det i stedet bare verre. Ikke engang i det idylliske Saltsjøbaden kan man beskytte seg mot mørket.

I denne fjerde boken har vi kommet til andre verdenskrig. Familien Lauritzen er samlet i Saltsjøbaden i Sverige hvor de lever et liv i rikdom men ikke uten bekymringer. Handlingen starter når alle i 1940 samles til julefeiring, og med det får vi også en kjapp oppsummering av livene til familiemedlemmene.

Midtsommerfeiring var noe stort i Sverige, den gang som nå, og de neste scenene utspiller seg når de igjen skal nyte noen dager sammen. Dramatikken stiger ute i verden, Finland/Tyskland invaderer Sovjetunionen og permisjonene til flere av de som er ventet hjem til midtsommers blir inndradd.

Det er artig å lese en bok hvor vi har et blikk på andre verdenskrig med svensk/tyske øyne. Familien er splittet når det gjelder synet på invasjonen, med både en SS offiser og en spion fra Hjemmefronten rundt samme bord. Det som gjør at familien Lauritzen kan opprettholde den høye levestandarden er formuen deres fra tidligere forretninger. Betydelige deler av denne er bundet opp i bygninger i Dresden, men i 1942 vil Oscar reise ned og forsøke å selge noen av disse bygningene. Byråkratiet i Tyskland krever en attest fra de svenske myndighetene på at bedriften deres er jødefri. Dette er den eneste gangen jødeforfølgelsene er nevnt i romanen, før krigen er slutt og sannheten kom for en dag, også i Sverige.

Jeg velger å tro på de historiske detaljene Guillou gir oss, og på at brorparten av svenskene hadde det synet på invasjonen som kommer frem her. Familien vi følger er jo særdeles tyskvennlig av seg, selv om Lauritzenbrødrene selv er norske. I løpet av romanen tegner forfatteren et bilde av Sverige under andre verdenskrig som jeg aldri har sett før.

Dette er en ytterst velskrevet og innsiktsfull historie. Karakterene kjenner vi jo fra før, men de utvikles og viser nye sider av seg selv. I tillegg er barna blitt voksne og det kommer nye tilskudd til familien. Han greier med sine flotte beskrivelser av sjølivet og familieetiketten og formidle stemningen i en familie som på tross av sorger, greier seg godt gjennom krigen. Når det er sagt, må jeg presisere at romanen er medrivende og spennende nær sagt tvers igjennom, med enkelte triste innslag som fikk tårene til å trille. Her introduseres nye aspekter hele tiden, samtidig som grunner over deres tanker rundt det som skjer i Europa.

Slutten er en skikkelig "cliffhanger" men det er jo helt på sin plass, når vi vet at det kommer en ny bok, om forhåpentlig vis ikke lenge. Ikke ville se er i mine øyne den beste av de fire bøkene som til nå har kommet på norsk.

Forlag: Vigmostad&Bjørke

Utgitt: 2014

Sider: 397

Kilde: Leseeksemplar

I vårt lille prosjekt om de spedalske fant Beathe en ny bok, som jeg nå har lest. I denne romanen forteller Berit Vatne Vik historien til den spedalske søsteren til oldemoren sin.

Dette sier forlaget om boken:
Dagen om natta er ein roman om det å vere annleis og utstøytt, men det er samstundes ei hylling til fantasien og draumane. Ungdomsromanen handlar om Ingebjørg Nilsdotter Vatne, ei ung, vakker og livleg jente, som opplever den store kjærleiken i livet, Jakob. Dei planlegg bryllaup då det tragiske hender, Ingebjørg blir spedalsk.
Ingebjørg veit at sjukdomen vil kome til å endre alt, og ho får rett. Jacob vil ikkje vite av ho meir, og ho blir meir og meir isolert frå andre folk. Men Ingebjørg lever dagen sin om natta. Då kan tankane hennar vandre fritt i kring og ho kan drøyme om Jakob! Motsetnaden mellom livsgleda, på den eine sida, og dødsvissa på den andre, gir denne forteljinga ei intens og dramatisk ramme.

Etter å ha lest en god del om leprabasillen og de spedalske, var jeg forberedt på de grusomme skildringene som måtte komme. Beathe hadde advart meg mot en tåreflom mot slutten, tårene kom, men det var ikke de tårene jeg hadde forventet.
Dette er en nydelig bok, om tilhørighet og samhold, og om å leve med Guds straff. Den tegner et tydelig bilde av livet til en ung jente som oppdager at hun er smittet av leprabasillen.

For meg som er Amalie Skram fan, fryder jeg meg stort når Ingebjørg og faren skal besøke kjellerhandelen til slektningen Mons Monsen Alver. Her får hun kontakt med datteren i huset, den vakre Berta Amalie. Malla ser på Ingebjørg, men får ikke snakke med henne for moren hennes liker ikke at de har kontakt med farens slektninger fra landet.

Ivar Aasen er også nevnt i boken, når han skriver opp noe i boken sin som Jakob sa om Ingebjørg. En liten hendelse den gang da, men i ettertid er det stas å bli sitert av denne store målmannen.

På denne turen til byn får Ingebjørg for første gang se mennesker som er smittet av leprabasillen. Det er ikke lenge etter denne turen hun selv oppdager flekkene, og vet at livet med sin kjære Jacob aldri vil bli det samme. Et år etter møter Malla igjen:

Ingebjørg ser at Malla hugsar henne. Ho kjenner at dei er i slekt med kvarandre. Ein litt rar slektskap som ikkje har med blod å gjera. Det strøymer mellom dei ei kjensle av krefter som vil sprengja seg ut. Malla vil få dei ut. Malla vil vinna verda. Ho er så vakker.
Og her står Ingebjørg og held i kipa. Spedalsk og avskyeleg. Ho dreg sjalet endå tettare om seg, kanskje ho skulle gå - men ho står.

Dette er en nydelig bok, med massevis av dyptfølte følelser. Hun får frem lengslene og sorgene som hovedpersonen bærer i seg, uten at det egentlig blir nitrist av den grunn. Boken er kort og lettlest, og anbefales på det varmeste.

Les gjerne intervju med forfatteren her!

Her kan du lese Beathe sin omtale

Min omtale av Jeg sluttet å telle dager

Min omtale av D.C. Danielssen

Min omtale av Ti tusen skygger

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2003

Sider: 118

Kilde: Biblioteket

Å få vaffeljernet i sving var prekært da jeg kom hjem fra teater i dag. Snakk om å la seg rive med. I ettermiddag var jeg sammen med mine tre venninner og så teateroppsetningen av boken Vaffelhjarte. Maria Parr sin bok kom ut i 2011, men da jeg fortalte barna i barnehagen i dag hvor jeg skulle, kjente de stykket fra tvserien, ikke boken.

DnS sviktet ikke denne gangen heller. De er virkelig gode på barneteater, med en passe stor dose sangnummer, humor og spenning. Med Vaffelhjarte fikk vi også en dose sorg, og tårene strømmet hos oss fire da Tante farmor døde.

Stykket fulgte handlingen i boken slik jeg husket den. Lena og Trille er ni år, de bor på landet, er naboer og verdens beste venner. Trille er litt usikker på om han er Lenas beste venn, for hun er ikke så flink å si sånt, men hun er i alle fall hans. Lena er en villstyring som finner på utrolig mye rart. Mange ting er gjort i beste mening, men ender allikevel galt. Nesten sånn som med Emil...

Scenografien (Milja Salovaara) var som så ofte før på DnS, enkel men virkningsfull. De hoppet og spratt på en diger vaffel, (selvfølgelig...) I stykket er vi ved sjøen, i fjøset, ute på jordet og feirer jonsok, vi er på fjellet, det er både varmt og iskaldt, og alt dette greier de å ta oss med på uten et eneste sceneskift. Det er utrolig behagelig for publikum å slippe alt styret med sceneskiftene, og det er det sikkert for skuespillerne også.
Det er Jesper Halle som har dramatisert stykket. Han kjenner jeg fra Lilleskogen som jeg leste og så på teater tidlig i år. Han skuffet ikke denne gangen heller :)

Til og med de voksne humret og lo seg gjennom dette stykket, og jeg innbiller meg at det var flest voksne som trillet tårer. Skuespillerne var for det meste kjente. Jeg likte Suleka godt i rollen som Lena, men det var litt rart å se "Dyveke" som Lenas mor. Julia Bache-Wiig må ha gjort et kraftig inntrykk som Dyveke, siden den rollen satt så godt på henne. Jeg antar de ukjente fjesene på scenen hører til i Sogn og Fjordane Teater, for DnS har samarbeidet med dem om dette stykket.

Dette må være verdens koseligste ting å gjøre med barna når før jul, for stykket går til 20 desember. Jeg anbefaler det på det varmeste! Etter nyttår reiser Vaffelhjarte på turnè i Sogn og Fjordane i tre måneder for Den kulturelle skulesekken.

Min omtale av boken finner du her!

For et herlig bekjentskap Tsukuru er. Gled deg til å lese denne boken. Prøvde du deg på 1Q84 og syntes den ble for sær, kan du slappe helt av, her holder vi oss i virkeligheten.
Er du glad i togstasjoner er dette definitivt boken for deg!

Fra baksideteksten:
Når Tsukuru Tazaki drar hjem på ferie etter et halvt år med universitetsstudier i Tokyo, oppdager han at de før så uatskillelige barndomsvennene hans brått har snudd ryggen til ham. Under oppveksten var de fem vennene sikre på at vennskapet ville vare evig. Men noe har forandret seg, og ingen vil si hva det er.

Flere år senere er Tsukuru en vellykket ingeniør og har innledet et forhold til den litt eldre Sara. Når hun får høre om barndomsvennenes svik og den skyggen det har kastet over Tsukurus liv, oppmuntrer hun ham til å reise hjem og nøste opp i det som skjedde. Etter hvert må Tsukuru ta inn over seg alt det gruppen har undertrykt for å kunne vedlikeholde idealet om det perfekte vennskapet. Kan skjulte følelser forbli skjult for alltid?

Tsukuru Tazaki er 36 år når han endelig får nøstet opp i noen traumatiske hendelser i ungdommen. I denne historien følger vi ham i nåtid, mens han forteller fra ungdomsårene og årene på universitetet. Tsukuru hadde som ung et motsetningsfylt selvbilde, og dette preger ham fremdeles. Han har en personlighet uten karakter, og er i overkant ordinær og ja, rett og slett fargeløs.

Som ungdom hadde han et tett vennskap med fire klassekamerater, og fikk fort følelsen av at han var ingenting uten dem. Alle fire hadde navn med en farge i seg, noe Tsukuru ikke hadde, og dette har nok påvirket ham mer enn han aner. Dette vennskapet blir skildret på en nydelig måte, samtidig som det lå en god porsjon spenning i det at de var tre gutter og to jenter. En uuttalt pakt tilsa at de ikke skulle finne seg kjæreste i gjengen, men Tsukuru hadde et skrekkscenario hvor de fire andre dannet to par, uten ham.

Tsukuru hadde ingen spesielle preferanser og ingen interesser, bortsett fra en sterk forkjærlighet for togstasjoner. Derfor bestemte han seg for å studere i Tokyo hvor de hadde den beste professoren innen ingeniørfaget "togstasjonsbygging". Dermed forlot han de fire andre, som ville studere i hjembyen Nagoya. Da han var 20 år og skulle hjem på besøk ville ingen av de fire snakke med ham. Han fikk endelig kontakt med Blå, og han ba ham aldri kontakte noen av dem igjen. Tsukuru fikk ingen forklaring på hvorfor, men høflig som han var, godtok han avvisningen.

På universitetet får Tsukuru en eneste ny venn, Fumiaki Haida. De studerer ikke det samme, men de svømmer sammen, og tilbringer etterhvert mye tid sammen, blant annet med å lage mat og å høre på musikk, og da spesielt Lazar Bermans innspilling av Liszts pilegrimsår. De har noen dype samtaler om menneskets frie vilje og om døden. Her får vi også en selvstendig liten historie, som er far til Haida sin historie.

Nå, 16 år etter det store bruddet med vennene, er det den nye kjæresten Sara som presser ham til å finne ut hva som lå bak denne utestengingen fra vennegjengen, for at de to kan ta et steg videre i forholdet.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen. Du vil kjenne igjen Murakami sin måte å skrive på i all betydningen han tillegger drømmene til Tsukuru. Han tilbringer mye tid med å gruble, over seg selv og hendelsene som har skjedd tidlig i livet.

Jeg likte godt den delen hvor Tsukuru våkner av en heftig drøm, med en erkjennelse av hva sjalusi er: Det Tsukuru hadde skjønt i drømmen, var at sjalusien var et fengsel - det av alle verdens fengsler hvor det fantes minst håp. Fordi det var et fengsel som fangen selv hadde stengt seg inn i. Han var ikke plassert der av andre, han hadde steget frivillig inn, vridd nøkkelen om fra innsiden og kastet den ut gjennom springklene. Ingen utenfor visste om hans fangenskap. Fengselet befant seg i hjertet.

Det er egentlig ikke mye humor i denne historien, men en liten samtale fant jeg både tankevekkende og morsom:
To jenter i ti års alderen glor på ham. Tsukuru så på dem og smilte.
- Kineser? spurte den høye på engelsk.
- Japaner, svarte Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt
De stirret uforstående på ham.
- Er dere russere? spurte Tsukuru. De to ristet iherdig på hodet.
- Vi er finner sa den fregnete jenta alvorlig
- Nettopp, sa Tsukuru. Nesten det samme, men ikke helt...

Historien traff en nerve hos meg helt fra starten av. De lærde vil nok strides om dette er en spennende bok eller ikke, men for meg ble den det. Han snakker selv om "gravitasjonspunktet i en fortelling" og denne romanen har definitivt et punkt som gjør at spenningen topper seg, og historien endrer karakter.
Det eneste jeg ikke likte med denne boken var slutten. De siste 12-14 sidene ble for meg bare babbel, mens jeg ventet på det som ikke kom. Jeg kunne ikke fri meg fra tanken at Murakami med denne boken har samlet sammen en del idèer han har hatt liggende, og puttet dem inn i samme boken. Her er flere spennende karakterer som kunne vært utviklet, samtidig som noen av avsporingene kunne vært unngått. Vel, vel.... jeg likte boken godt, den var fengslende og medrivende så det holdt lenge for meg.

Forlag: Pax

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Endelig!! To bøker ble skjøvet bestemt til side og helgens aktiviteter revurdert - sånn går det når en har begynt å hungre etter god krim, og jeg finner Keplers nye i postkassen. Søndag morgen klamret jeg meg til boken da jeg leste ferdig, i tide for å servere en smakebit i utfordringen Smakebit på søndag.
Regner med alle svenskene som er innom i dag har lest denne?

Sånn presenterer forlaget boken:
For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter.

Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet.
Politiet kommer ikke til å løse saken uten Joona Linna. Problemet er at Joona har vært forsvunnet i over et år. Nesten alle tror han er død. Nesten alle.

Hypnotisøren - Paganinikontrakten

Ildvitnet - Sandmannen

Woao!! Dette er en pageturner av de helt store. Jeg er andpusten og nesten litt svett, her jeg sitter bare minutter etter jeg var ferdig å lese. Vel, vel... en advarsel er på sin plass: Du skal ha mage for blod og gørr for å ha glede av denne boken.

De som har lest de fire første bøkene i denne serien er nok spent på hvilken rolle Joona Linna har i denne boken. Han er med, men i en litt redusert forfatning denne gangen. Saga Bauer og Jurek Walter er med, men bare som en kjærkommen avklaring fra forrige bok. Handlingen i boken er kronologisk og rett frem, uten lange innledninger hver gang en ny karakter introduseres. Spenningsnivået er skyhøyt gjennom hele boken, og dermed også fri for malende stemningsbeskrivelser.

Rikskriminalpolitiet har en høygravid etterforsker som sjef. At Margot skal til å føde hvert øyeblikk, gir en litt komisk spenning til det hele. Hun samarbeider med Adam Youssef, men Joona og psykiater Erik Maria Bark er også inne i bildet.

Smakebit:
Erik har reist seg opp og begynner å gå fram og tilbake over gulvet i arbeidsrommet. han trekker en hånd gjennom håret og mumler for seg selv:
- Dette er ikke sant... det er jo spinnvilt....
- Sett deg need og frotell hva som ...
- Jeg vil ikke sitte, klipper Erik ham av. Jeg må...
- Hør godt etter nå, sier Joona. Du kan gjerne bli stående, men jeg må få vite så mye som mulig... og du ser ærlig talt ut som om du trenger å sette deg.

Stalker ble for meg en slukebok som gikk rett ned, uten at jeg fikk noe i halsen. De skriver fantastisk bra, men du må ikke henge deg opp i om dette er noe som kunne skjedd i virkeligheten. Her er det mange bestialske drap, og mennesker som er syk på sinnet, så i så måte blir det nesten litt for mye av det gode. Etter å ha lest mye sakprosa i det siste, føltes det godt med litt action igjen, så jeg ønsket dette eventyret av en krim velkommen.
Forlagsliv har et fint intervju med forfatterne!

En liten gåte til slutt:

De rike trenger det,

de fattige har det allerede,

men du frykter det mer enn døden.

Hva er det?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 557

Kilde: Leseeksemplar

Det er noen barnebøker som rager høyt oppe på listen over "må ha!" Bøker som fenger små og store, som er lett å lese for den voksne, både for en liten tass på fanget og for en stor gjeng gullunger på en gang i barnehagen. Noen bøker ber barna om å få lest igjen og igjen. Mamma Mø bøkene kommer i denne kategorien.

Nå er ... ute med en ny bok i serien. Denne gangen vil den egenrådige Mamma Mø være med Lina til svømmehallen, noe Kråka selvfølgelig roper "napp meg i fjøra" til. Sånn skal en bok i denne serien begynne. Favorittkuen er oppfinnsom, eventyrlysten, modig og sta og vil prøve seg på de utroligste ting. Bestevennen hennes Kråka derimot, er storkjeftet og full av seg selv, men langt i fra så utforskende og tøff som sin venn Mamma Mø.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Når det ikke er noen voksne i nærheten leser jeg med hele meg, og ungene elsker det. Mamma Mø har en mild, forsonlig stemme og er tålmodig med alle Kråkas litt nedlatende utspill. Kråka derimot har en høy, krass, sint stemme og han er ikke alltid like høflig og grei med vennen sin. Barna sitter som lys rundt meg og følger med. Blikket og ansiktsuttrykket deres forandrer seg alt etter som det er Kråka eller Mamma Mø som snakker.
Fortellingen oppleves både spennende og koselig, og som oftest lirkes det inn en umerkelig dose med moral. Mamma Mø får alltid til det hun setter seg fore, enten det er å bygge hytte, ha vårrengjøring, disse, lese, ake kjelke eller feire jul. Det er ikke takket være Kråka, men moralen er grei, så lenge en er snill og grei og prøver sitt beste, så går det nok.

Skal du kjøpe julegave til barn mellom 2 og 8 så

anbefaler jeg disse bøkene på det varmeste.

Rød som blod er den første boken i Salla Simukka sin trilogi, som har blitt litt av en sensasjon siden den nå gis ut i 43 land.

Fra baksideteksten:
17 år gamle Lumikki Andersson går på videregående. Kunstfaglig linje. Hun holder på med sitt, og ligger unna det som ikke har med henne å gjøre. Men denne holdningen til livet blir satt på prøve den dagen hun finner vaskede femhundre-euro-sedler hengende til tørk på skolens mørkerom.
Det tar ikke lang tid før Lumikki befinner seg midt i begivenhetens sentrum - av det dårlige slaget -truet på livet, og forfulgt av russiske og estiske kriminelle. Da hun så etter fire dager befinner seg i et gigantisk herskapshus der den legendariske Isbjørnen avholder en hemmelig fest, opplever hun at hemmeligheter blir avslørt. Det er den kaldeste vinteren på evigheter. Gatene i Tammerfors er hvite av frost.

Salla Simukka er et nytt bekjentskap for meg, hun er finsk og født i 1981. I tillegg til å være forfatter, oversetter hun både skuespill og skjønnlitteratur både for voksne og ungdom. Hun er kritiker og redaktør for et litteraturtidsskrift, og kan fryde seg over at hun er mottaker av den prestisjetunge Topeliusprisen.

I denne boken tar Salla Simukka for seg vennskap mellom jenter. Jenter kan være veldig lojal mot venninnene sine, men de kan også være utrolig stygge med hverandre.

Det er alltid spennende å lese bøker fra land og miljøer en ikke er så ofte innom. En finsk by midt på vinteren åpner opp for et rammeverk som gir historien en ekstra dimensjon. Dette er en spenningsroman beregnet på ungdom, noe detaljene i historien vitner om. Den er lett å lese og følger et kronologisk hendelsesforløp, med bare et unntak. Hovedpersonen vår ble mobbet som liten, og med jevne mellomrom dras vi inn i minnene Lumikki har om dette. Dette er ikke merket så det kan komme litt brått på. Disse sidestegene er viktige for å bli kjent med Lumikka, så vi skal skjønne hvorfor hun er så sær som hun er.

Men hun var slett ingen ensom freak som snek seg rundt husene i svarte klær. Navnet hennes kom til å bli husket.
Lumikki Andersson. En finnlandssvenske fra Riihimaki
Hun som hadde en veloverveid mening om alt.
Hun som fikk toppkarakterer i både fysikk og filosofi.
Som spilte Ofelia slik at et par av lærerne ble sinte og resten grepet.

Jeg kjente meg godt igjen i hovedpersonens karakter, og ble fort glad i henne. Spesielt godt likte jeg avsnittet hvor hun beskriver hvordan hun forholder seg når hun går på kunstutstilling, og opplevelsen hennes.

Dette er en ungdomsbok jeg vil klassifisere som fin. Her er mye action og spenning, men den delen av boken tenker jeg er den svakeste. Det som fascinerte meg er dialogene som viser ungdommenes tanker og kvaler rundt det å være menneske og det å være venner. Jeg gleder meg til neste bok i trilogien kommer ut. Anbefales for ungdom fra 12 år og oppover.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2014

Sider: 247

Kilde: Leseeksemplar

DnS har en serie mandagsmonologer på gang, og i går var vi og så Ola B. Johannessen sin egen monolog, som er bygget på Knut Hamsun sin bok På gjengrodde stier.

DnS sitt bilde

Ola B. Johannessen er skuespiller, sceneintruktør og pedagog og har i tillegg vært teatersjef på to forskjellige teatre. Han har iscenesatt mange stykker, tidligere har jeg sett DnS forestillingen fra i fjor høst Anne Franks dagbok, et stykke som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Stykket vi fikk se i kveld var laget i anledning Hamsunåret 2009. Han har turnert med stykket og mottatt bare gode tilbakemeldinger. Mer om Ola B. Johannessen her!

I mai hørte jeg På gjengrodde stier på lydbok, så jeg følte meg godt forberedt til stykket vi så i kveld. Kanskje litt for godt, for jeg mistet litt tråden og kjente meg ikke helt igjen, gjennom hele forestillingen.

Noen ord om stykket: Ola B. Johannessen var alene på scenen og hadde sin godt innøvde monolog med seg. Han leste bra, med god innlevelse og mimikk så det sikkert viste på bakerste rad. Hvilket syn en har på det Hamsun gjorde avhenger nok av hvilke briller en har på seg. I sin egen roman, som kom ut i 1949 sier han litt om hvordan han hadde det da han sonte sin straff, men han sier ingenting om sitt nazistiske syn eller om han selv mente han fortjente denne straffen. Han spiller på at han er gammel og døvhørt, og ikke helt skjønner hva som foregår rundt ham.

Denne forestillingen gjorde ikke særlig sterkt inntrykk på meg. Det virket som han hadde holdt monologen sin ganske mange ganger siden premieren i 2009, og at dette bare var en vanlig arbeidsdag.
Jeg må innrømme at jeg ble veldig forstyrret av den femarmede kandelaberen som sto å brente på et lite bord rett ved ham. Trekken gjorde at talgen rant i strie strømmer og traff både vannglass og briller som lå på bordet. Gulvet rundt var dekket av talgsprut, og kveldens spenning lå i om han var ferdig å lese før lysene brant ned.

Boken jeg skal fordype meg i de neste dagene er Tore Rem sin bok om Hamsun
Reisen til Hitler. I dag leste jeg ferdig Marte Michelet sin nye bok Den største forbrytelsen, en utrolig sterk bok om det norske holocaust.

Fra Riksforsamlingen i 1814 - Wilhelm F. K. Christie er han som ser på oss

Feiringen av grunnlovsjubileet har foregått over hele landet og på mange vis. Universitetet i Bergen tok initiativ til å få skrevet en biografi av Wilhelm F.K. Christie, og det var historiker Runar Jordåen som fikk den ære å gjøre dette arbeidet. Etter å ha hørt ham snakke både i Christieparken og på Litteraturhuset og nå også lest boken hans, kan jeg ikke si annet enn at han har gjort en god jobb.
Min uttalelse er helt ukvalifisert, og bygger kun på mine opplevelser av arrangementene og glede over å lese denne aller første biografien om Wilhelm F.K. Christie.

Forlaget presenterer boken slik:
I øvste enden av Christies gate i Bergen tronar Wilhelm Frimann Koren Christie på støtta si, vakta av ei løve. Støtta vart reist av borgarane i byen til minne om ein av Bergens store søner.
Wilhelm F.K. Christie (1778–1849) var stortingspresidenten som hadde ei stor del av æra for at Noreg fekk ei sjølvstendig stilling i unionen med Sverige. Denne boka følgjer Christie frå oppveksten i Kristiansund via studiar i København til ein karriere som framgangsrik embetsmann i Bergen. Han var ein del av den gamle embetsstanden, men blei ein viktig aktør for endring i 1814. Etter nokre år i rikspolitikken vigde Christie livet sitt til vitskapen.

Christie var også mannen som i 1825 grunnla Bergen Museum, forløperen til Universitetet i Bergen. Etter å ha lest Karen Helle sin bok om D.C. Danielssen, en annen stor personlighet i Bergen på denne tiden, var jeg klar for å lære mer om de menneskene som var med å forme Bergen til den byen den er i dag.

Pleier du ikke lese sakprosa eller biografier? Tror du at det blir kjedelig? Jeg har selv blitt overrasket flere ganger over hvor medrivende det kan være å lese om historiske hendelser eller personligheter. Denne boken er på nesten 500 sider, med liten skrift (og på nynorsk) men det stoppet ikke meg fra å kose meg med den. Nå skal det sies at mye av sidene går med til å ramse opp noter, kilder og litteratur det er henvist til. I tillegg er boken smykket med et knippe flotte bilder, som gir leseren en liten pust i bakken.

Forfatteren har delt boken i to deler, en som tar for seg embetsmannen Christie og en som forteller oss om Christie som museumsmann. Det er i den første delen vi får høre om ham som barn og ung student, gjennom sine verv og frem til han har avsluttet sin jobb som stiftamtmann.
I den andre delen får vi høre om livet hans fra han var 44 år og frem til han døde i 1849. Det er her vi lærer ham å kjenne som menneske, og om hans interesse for det antikvariske og naturhistoriske.

Jeg har ingen planer om å gjenfortelle hendelsesforløpet her, men har gått amok med textmarkeren mens jeg leste og vil gi dere noen "funfackts" om Christie, forhåpentligvis uten at jeg tar fra deg de herlige aha`ene jeg har fått underveis.
I boken går Jordåen grundig gjennom forholdene rundt det som skjedde i Riksforsamlingen den 20 oktober 1814. Hvert kapittel tar for seg en tidsepoke i Christies liv, og hva du vil finne mest interessant vil nok variere med hvor interessen din ligger.
Jeg ville lære om Christie som menneske og om hva han har gjort for Bergen og Norge. Dette kommer klart frem, i Jordåen sine beskrivelser av livet hans. Forfatteren beskriver også tiden han levde i, og gir oss en god bakgrunn for å skjønne hvorfor Christie tok enkelte beslutninger som kan virke uortodokse i dag.

Det er et flott område Christies forfedre bodde i da skottene slo seg ned i Bergen

Han levde fra 1778 - 1849 Født i Kristiansund begravet i Bergen
Christie-slekten stammer fra byen Montrose i Skottland
Wilhelm vokste opp som sønnen av futen i Kristiansund
Han gikk på Latinskolen i Bergen og studerte i København
Christie argumenterte sterkt for å få et universitet i Norge
Han var sekretær, statsmann og til sist stiftamtmann
Det siste oppdraget hans var under kroningen av Karl Johan i 1818
45 år gammel brøt han sammen og var syk i flere år
Etter en lengre rekonvalesent grunnla han Bergen Museum i 1825
Han ble aldri gift men fikk to sønner da han var student
Christie levde et godt og lykkelig liv og døde av lungeslag
Han ble gravlagd som en helt i Nykirken og ligger på Markekirkegården

I etterordet lærer vi litt mer om hvordan det går med de to uekte sønnene hans. Jeg kunne ønske vi hadde fått vite mer om dette forholdet hans til tjenestepiken tidlig i livet, og hvorfor han ikke tok seg av henne og barna. Men, i en bok som dette skal alt være dokumentert, og det finnes intet bevis på hvilke beveggrunner Christie kan ha hatt.

Helt til sist nevnes også D.C. Danielssen igjen. Det er han som overtar styringen av Bergen Museum og innfører en mer naturvitenskapelig linje enn den Christie har fulgt. Statuen av Christie som nå står utenfor Bergen Museum ble satt opp på Torvalmenningen 17. mai 1868. Det er den første bronsestatuen i helfigur som ble laget her i landet. Den unge Edvard Grieg skrev Christie-kantaten til avdukingen av statuen. Det er en historie rundt dette også, som det er ganske fornøyelig å lese om. Kantaten har aldri blitt spilt inn, og finnes ikke på listen over Griegs komposisjoner. Statuen ble flyttet til utenfor museet etter den store brannen i 1916.

UiB sitt bilde av Bergen Museum uten sidefløyene, løve og Christiestatue

Runar Jordåen skriver på en måte som er lett å lese. Han har øyensynlig lagt mye arbeid ned i biografien, men jeg tenker det må ha vært en takknemlig oppgave å skrive om Christie, siden han har fått utrettet så mye i livet sitt. Feirer du 200-års jubileet og leser historie for tiden, anbefaler jeg denne boken på det varmeste!

Kjære politikere: 4 år er lenge å vente på at restaureringen av Bergen museum skal bli ferdig. Vær så snill å hedre 200-års jubilèet ved å bevilge penger, så ikke ventetiden blir enda lenger!

Turen min på mandag var i Christies ånd. Jeg ville finne graven hans på St. Jacobs kirkegård, men da jeg så den blankslipte bautaen med runer, skjønte jeg ikke at det var Christies gravstøtte. Får ta turen tilbake å ta et bilde en annen gang. Jeg koste meg med å gå gjennom Skottegaten og videre rundt i de smale smauene i dette området.

Forlag: Fagbokforlaget

Utgitt: 20 oktober 2014

Sider: 500 (alt i alt)

Kilde: Leseeksemplar

Skatten fra Miklagard er andre bok i serien om Robert og moren hans som er arkeolog. Både Sondre (12) og jeg likte godt Katakombens hemmelighet, og nå har vi begge hørt bok nummer to.

Slik presenterer forlaget lydboken:
Robert blir med moren når hun drar til et nytt arkeologisk felt i Vestfold. Ryktet om et revolusjonerende funn sprer seg raskt. Moren hans avdekker en hittill ukjent vikinggrav, og Robert begynner å få merkelige drømmer. En vikinggutt som heter Ulv, snakker til ham i drømmene hans. Ulv vokter en stor skatt, men skattens skjulested kan bare avsløres hvis Robert klarer å tyde et sett med gamle runer. Kappløpet er i gang - Robert må finne skatten før den havner i gale hender.

Axel Aubert som leser denne boken er en av mine favoritter. Jeg lyttet til ham i høstferien, og gleden var stor da jeg så at det var han som har lest inn Tom Egeland sin nye ungdomsbok også. Han leser med en ekte innlevelse men uten at han prøver å være alle karakterene.

Historien følger samme lest som den forrige. Denne gangen er det vikinger i år 950 som er "den andre" historien. I nåtid er vi i Oslo i år, og Roberts mor er i gang med en ny utgraving. Robert er med, og han finner noe han ikke viser til sin mor. Litt klisjè at helten ikke blir sett og hørt og må være litt ulydig for å få gjennom viljen sin, men det er jo en historie for 12 åringer dette her, så litt slingringsmonn må vi gi her.

Robert blir kjent med Anita som også er over gjennomsnittet interessert i arkeologi. Sammen oppsøker de en historiker, en kirke og et bibliotek for å finne informasjon om runene som står på pinnen Robert har funnet. Det blir etterhvert veldig spennende, og både små og store kjeltringer får plass i historien.

I løpet av historien får vi en liten innsikt i hvordan det er å drive med arkeologi, og jeg kan godt skjønne at ungdom som leser dette kan bli litt interessert. Robert ble en folkehelt i den forrige boken, og sannelig blir han ikke det i denne boken også. Dette er eventyr på sitt beste, med gåter og koder og store bortgjemte skatter. Meldingen fra 12-åringen her i huset etter han hadde lest den var klar: Kjempespennende!! Mor registrerte at han lå krøllet sammen i sengen med store øyne og et fornøyd smil, flere kvelder på rad.

Forlag: Lydbokforlaget

Lest av: Axel Aubert

Utgitt: 2014

Lyttetid: 3 timer og 41 minutter

Kilde: Anmeldereksemplar

Når boken var lest ville jeg bare skrike...... Dette er en tøff bok å lese, den gjorde noe med meg. Jeg har lest en god del krigsbøker med handling fra 2. verdenskrig og massevis av romaner om enkeltskjebner med 2. verdenskrig som bakteppe, men aldri har jeg lest en bok som har fengslet meg mer enn denne.

Fra bakpå boken:
Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.

26. november 1942 står ofre og gjerningsmenn ansikt til ansikt. Da går den første transporten med norske jøder til Auschwitz. Bare et fåtall skal vende tilbake i live.

Boken har undertittel Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, en tittel jeg normalt ikke ville sett to ganger på. Etter å ha hørt Marte Michelet snakke om arbeidet hun har hatt med boken, var jeg ikke i tvil om at jeg ville lese den. Heldigvis gjorde jeg det, nå gjenstår det bare å greie å formidle hvor utrolig bra boken er.

Dette er en sakprosa bok, det vil si alle påstander er dokumentert med henvisninger og kilder. Den er saklig og kuttet til beinet når det kommer til føleri og utbroderinger. Allikevel er boken medrivende som den beste roman, og holdt på min oppmerksomhet fra første til siste side.

Boken er delt i fire deler, og hver del har mange kapitler, noe som gjør det oversiktlig og lett å lese. Den lille jødiske familien Braude, som er bokens røde tråd er en helt vanlig familie, så den representerer godt det store antallet familier som har lidd samme skjebne som dem. Vi blir kjent med dem når unge og nygifte Benzel sier farvel til sin kone Sara i hjemlandet Litauen. Noen måneder senere i 1911 registrerer han seg hos fremmedpolitiet i Kristiania.

Historien vi får i det innledende kapitlet viser oss hvordan tilstandene i Europa var på denne tiden. Vi går også enda lengre tilbake og får høre hvordan tsar Katarina den store på 1700-tallet bestemte skjebnen til brorparten av verdens jøder, og la strenge restriksjoner på livene deres. Denne boken gir oss et veldig godt innblikk i hvorfor jødene er som de er, og hvordan det gjeldende syn på jøder har blitt dannet.

I bokens første kapittel får vi også kjennskap til de nordmenn som styrte landet på den tiden krigen brøt ut. Dette er skremmende lesning. Stian Bech jr. kom til å kalle seg selv "Norges verste nazist", noe han øyensynlig var stolt av. Flere kjente navn er med og for meg er det skremmende hvor lite jeg viste om forholdene innad i Norge, og hvor delaktige mange var i jødeutryddingen.

Sara og Benzel får fire barn, en jente og tre gutter. Harry ville bli skuespiller, og i 1939 fikk han en rolle i filmen De vergeløse. Handlingen i filmen hadde klare likhetstrekk til hendelsene som skulle komme til å bli en stor del av Harrys liv.

De vergeløse hadde premiere i Oslo i september 1939. Harry gikk på skyer. Sara og resten av familien var sprekkeferdige av stolthet.
Hitler invaderte Polen.

Yngstemann Charles ble en kjent bokser som nok hadde bokset for Norge om ikke krigen hadde kommet og snudd opp ned på alt. Han var med til Spania og deltok i "Folkeolympiaden" i Barcelona i 1936. Under: Nordahl Griegs "Sprinterne".

Niggeren Owens sprinter,

germanerne stuper sprengt.

Det blonde stadion undres,

og Føreren mørkner strengt.

Men tenk da med trøst på alle

jødiske kvinner og menn

som sprang for livet i gaten

- dem nådde dere igjen!

De neste kapitlene handler om invasjon og okkupasjon. Selv om den siste delen flukt og død er grusomt umenneskelig å lese om, er det forhold og hendelser i Norge da krigen brøt ut, som virker like sterkt på meg. Mye er nytt for meg, i motsetning til krigens grusomheter, i konsentrasjonsleirene som jeg jo har lest om mange ganger før. Det var grusomt å lese om hvordan vanlige nordmenn plutselig var omgjort til monstre. Setningen under fikk meg til å rette meg opp i ryggen, og puste ned i magen.

Da Hirden aksjonerte under en konsert i filharmonien i Bergen der en jødisk fiolinist spilte, ble de antisemittiske ropene deres overdøvet av at orkesteret begynte å spille Ja, vi elsker, og hirdfolkene framsto som isolerte og patetiske.

Den 26. november 1942 ble alle jødene i Norge hentet i sitt hjem. På ettermiddagen la Donau fra kai med 532 jøder ombord. Det var mennesker som var hentet ut fra sykehus og institusjoner, det var spebarn, gravide, barn i alle aldre, og gamle, i tillegg til voksne kvinner og menn. De som ble hentet i Bergen og Nord- og Midt Norge nådde ikke båten, men ble stuet sammen på Bredtveit.

Denne omtalen kunne blitt lengre enn lang, så jeg slutter rett og slett her. Les boken, du vil bli like gledelig overrasket som meg over hvor innsiktsfull og velskrevet den er.
Boken er skrevet i et lett, folkelig språk og bærer ikke preg av sakprosasjangeren den hører hjemme i. Marte Michelet er engasjert og skriver varmt og med kjærlighet, men uten for mye føleri, om familien Braude og alle de andre norske familiene som ble deportert med Donau i 1942. Dette er en meget tankevekkende og lærerik bok som jeg inderlig håper når frem til mange lesere.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 274

Kilde: Leseeksemplar

I Bergen bodde de fleste jødene på Møhlenpris. Her er det satt opp en bauta med navnene på alle de som ble arrestert og sendt til Auschwitz. Hvert år siden 1994 har holocaust-offrene blitt hedret med fakkeltog den 26. november. Marsjen starter ved Møhlenpris skole og går innom husene hvor vi vet der bodde jøder som ble arrestert. Her blir det tent lys og fortalt om de som bodde der. Marsjen ender på Menneskerettsplassen og Rafto huset, hvor det blir holdt en appell.

Jeg gikk denne runden på mandag og sto utenfor dørene på flere av adressene som er nevnt. Det var en ganske heftig opplevelse etter å ha lest boken til Marte Michelet.

Perfekt Salomon-føre på Gullfjellet i dag!

Det er nesten ikke til å tro at vi kan få ni varme grader og blå himmel den 17 november.
I dag lot jeg bøkene ligge og pakket sekken for en tur på Gullfjellet. Turen startet fra Osavatn mens det fremdeles var mørkt. Hodelykten lå i sekken, men den blå himmelen som skjulte seg bak mørket gjorde at det ikke ble stupmørkt.

Turen opp til Redningshytten tar 45 minutter. Da var klokken blitt 8:15 og lyset hadde tatt over for mørket. Det er vidunderlig å vandre på fast tørr sti, helt alene og få med seg, sekund for sekund at solen står opp. Jeg var kommet godt opp i lien da jeg fikk solskinn i ansiktet, og turen videre ble varm og deilig. På toppen blåste det så kraftig at jeg valgte å snu og gå ned igjen med en gang.
Returen ville jeg ta via fossen, så jeg fulgte de blå flekkene og skiltingen til RettVest-løypen, men jeg forsvant helt i mine egne tanker der jeg gikk, og glemte å ta av der jeg skulle. Plutselig ser jeg Redningshytten rett foran meg, og jeg innser at jeg har gått alt for langt.

Sånn kan det gå når det er lett å plassere beina, og tankene flyr. Jeg fikk sett de nye stegjernene og kjettingen de har utstyrt fjellet med i et ekstra bratt parti. Jeg har ikke gått her før, men det så helt nytt ut.
På Redningshytten ble jeg dradd brutalt tilbake til virkeligheten, da jeg ble møtt av noen unger som skrek "hei" til meg. Jeg skvatt og skulte nok litt forfjamset på dem. Etter fire timer alene med soloppgangen, ble det nesten for brutalt.

Lag på lag med fjell, nesten som et maleri

Morgenhimmel

Yey! Jeg kom meg på toppen!

Vinden har blåst vannet opp i isflak - naturlig kunst

Tipper alle som leste Øya kommer til å ønske seg denne til jul. Denne gangen er vi på Kypros sommeren 1972 hvor vi tar del i konflikter, militærkupp og den tyrkiske invasjonen.

Fra bakpå boken:
Sommeren 1972. Famagusta på Kypros er en av Middelhavets mest ettertraktede feriebyer – byen gløder av suksess og fremgang. Et ambisiøst par er i ferd med å åpne øyas mest spektakulære hotell, hvor tyrkisk- og gresk-kyprioter jobber side om side.

De to nabofamiliene Georgiou og Özkan har flyttet til Famagusta for å komme unna all den politiske uroen og volden andre steder på øya. Men under Famagustas glamorøse glasur, er spenningen økende.
Et gresk militærkupp setter øya på hodet, og Kypros står overfor en katastrofal konflikt. Tyrkia invaderer øya for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske befolkningen, og Famagusta blir beleiret. 40 000 mennesker rasker med sine mest dyrebare eiendeler og flykter i panikk fra de fremrykkende militærstyrkene.

Kun to familier blir igjen i den forlatte byen. Dette er deres historie.

At Kypros er delt hadde jeg fått med meg, men når, hvordan, hvorfor og for hvor lenge er spørsmål jeg aldri har stilt meg. Tenk at et lite land i Europa kan ha opplevd all denne dramatikken, også vet jeg så lite om det? Etter å ha lest boken vet jeg i alle fall at jeg vil vite mer, så kjenner du til flere bøker med handling herfra, så skrik ut!

Victoria Hislop gjør her, som hun gjorde i Øya, gir oss en spennende intrige plassert midt i faktiske hendelser. Her er tre hendelsesforløp, de to familiene nevnt over her pluss Aphroditi og mannen hennes som driver et luksushotell. Livene deres er bundet sammen av hotellet Sunrise på kysten av Famagusta.

Starten på boken tar oss med til tiden før det greske militærkuppet. Hislop er en mester å få fram gode karakterer, og jeg fryder meg over at det går så fort å bli kjent med dem. Fokus er nå ikke på de politiske hendelsene, men på gjester, ansatte og eierne av hotellet Sunrise. Her er mye intriger og posisjonering, men det er helt tydelig at det bygges opp til et klimaks.
Dette er ingen krim, men romanen har et tydelig plott som gir handlingen en god nerve. Dog, er det ikke før langt ute i boken at jeg mister pusten, så dette kan ikke sies å være en spenningsroman, men en medrivende og lærerik bok.

Over 200.000 gresk-kypriotere mistet hjemmene sine på Nord-Kypros denne sommeren, og 40.000 tyrkisk-kypriotere ble fordrevet fra sør. De ble alle flyktninger. Etter en stund fikk de utdelt steder å bo, de overtok rett og slett noen andres fraflyttede leilighet med innbo og alt som var. Det var nærmest umulig å kommunisere på tvers av grenselinjen. Dette sier litt om omfanget av det som hendte i 1972, men midt i hendelsene rådet forvirring.

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2014

Sider: 381

Kilde: Leseeksemplar

Les gjerne Artemisias flotte omtale!

Der er litt rart å se på mine egne omtaler fra for lenge siden, her har jeg samlet det jeg har skrevet om Victoria Hislop: Øya - Hjemkomsten - Tråden

Det er "et nådeløst og forsonende sjeledrama" vi har sett på Lille Scene i kveld. Jeg er ikke en stor kjenner av Henrik Ibsen, og ble gledelig overrasket over dramaet som utspant seg.
I dette stykket stilles spørsmålet valgte jeg riktig i livet?

Dette var Ibsens siste skuespill som hadde offisiell urpremiere i Stuttgart i 1900.
Stig Amdam som var regissør forteller oss i programmet at han har for stor respekt for Ibsen til å forandre teksten, men har kuttet og gjort språklige oppdateringer.
Scenografien bar preg av at dette er et LilleLAB stykke, knapt nok et klesskift og kun et svart rom med en liten flyttbar forhøyning.

Krittstreken som Rubek (Karl Bomann-Larsen) tegnet ved stykkets begynnelse, var en enkel men meget virkningsfull kulisse. Et LilleLAB stykke har lite budsjett og kort innøvingstid, noe som gir rom for spontanitet og muligheter for å være aktuell.

En rask oppsummering av handlingen:
Rubek er en kunstner som har vært gift med den mye yngre Maja i noen år. De lever godt i utlandet og er på ferie i Norge. Her dukker Irene opp, Rubeks muse fra kunstnerkarierens begynnelse. Han forteller sin kone at hun kjeder ham, men hun tar det ikke så tungt for godseier Ulfheim tar henne med på jakt. Stykket ender godt med at Maja drar med Ulfheim og Rubek tar med seg Irene hjem til villaen ved Taunitzer See.

Dette må sees på som en forsmak på Ibsenstykket som settes opp over nyttår. I formiddag hadde DnS sin store lansering av 2015 programmet, og her fikk vi se at En folkefiende skal ha premiere på Store Scene 10 januar. Her skal Stig Amdam være en av skuespillerne sammen med Marianne Nielsen som spilte Irene i dagens stykke.
Når det gjelder resten av programmet for 2015 som vi fikk små smakebiter av i dag, lager jeg bare en liten liste her, og henviser til DnS sin side for mer info.
De som savner det heftige og begeistrede blogginnlegget som pleier å følge disse lanseringene, gjør seg gjerne sine tanker om hvorfor det uteblir. For å si det sånn, for en årskortkunde er det ikke ok at tre av stykkene i 2015 programmet er repriser fra i fjor. Det var heller ikke mange urfremføringer å spore, så denne gangen tar vi det litt så det kommer.

Programmet for 2015:

En folkefiende

Othello

Momo, eller kampen om tiden - barneteater

Anne Pedersdotter

Ingenting av meg

Leketøys 0-3 år

Lille LAB i mars, mai og oktober

Shakespeares samlede verker - reprise!

Sånne som oss - reprise!

NORR

Hellemyrsfolket - reprise!

En julefortelling

Forbrent

I tillegg til å se DnS sin lansering av 2015 programmet og se Henrik Ibsenstykket Når vi døde våkner, spiste jeg i går lunch med min datter og var på kino og så den nye Nick Cave filmen. Kinoturen var ment som et stille pust i bakken midt i flommen av gjøremål.

Dette sier Bergen Kino om filmen:
Nick Cave har alltid hatt en utsøkt sans for det teatralske, og blant nålevende artister er det få som kan matche hans talent for selvmytologisering.
Cave har også en sjeldent god forståelse for film, og ved siden av å agere skuespiller og lage filmmusikk, har han skrevet manus til filmer som THE PROPOSITION (2005) og LAWLESS (2012).

20,000 DAYS ON EARTH er en film om en dag i Caves liv - en velskrevet dokumentar som ubeskjemmet låner virkemidler fra fiksjonsfilmens verktøyskrin.

Filmen er innspilt under Cave og resten av The Bad Seeds' arbeid med fjorårets "Push the Sky Away", som er et av de aller beste albumene bandet har utgitt i løpet av sin 31 år lange karriere. Først og fremst møter vi multiinstrumentalisten Warren Ellis, som lenge har vært Caves nærmeste musikalske samarbeidspartner. Men også Einstürzende Neubauten-frontmann og tidligere Bad Seeds-medlem Blixa Bargeld dukker opp, og det gjør også Caves landskvinne Kylie Minogue. 20,000 DAYS ON EARTH er selvmytologisering av ypperste sort, og et eksempel på at kunsten ofte er ærligere og mer innsiktsfull enn rene fakta.

Jeg har en av mine aller beste konsertopplevelser med Nick Cave, i Grieghallen uten The Bad Seeds. Etter den har jeg lyttet til musikken hans, og liker godt det han lager. Jeg har også lest den første romanen hans som kom ut i 1989, en sær og temmelig grotesk bok.
Denne filmen var utrolig fin. Den tar for seg Nick Cave som vellykket artist og som menneske. Vi slipper å se ham dope seg og slite, som han gjorde i de yngre dager. Han er virkelig en reflektert mann, og jeg fikk enda mer sansen for ham etter å ha sett filmen, så jeg anbefaler den på det varmeste!

Arne Hjeltnes er en allsidig mann, men at han har greie på mat, det er helt sikkert.
Jeg hørte ham prate om boken på Gyldendals arrangement "Forfatterne kommer" i oktober, og for en stund siden gikk jeg tilfeldigvis (ikke) forbi en boksignering. Det er ingenting som heter tilfeldigheter, så det var nok en mening bak vårt møte. Jeg fikk meg en hyggelig prat, og kom hjem med en signert julegave under armen.

Forlaget presenterer boken sånn:
Ingrid Espelid Hovig har inspirert norske mesterkokker i tre generasjoner. I denne boken gir de 30 beste norske kokkene tilbake og hedrer henne med 90 retter i forbindelse med hennes 90-årsdag.
Verdensmestere, nesten alle Norgesmestere, gamle venner og nye talenter forteller om sitt forhold til Ingrid og lager sine beste retter inspirert av hele Norges matmor.

At Ingrid fortjener Norges flotteste kokebok

er det ingen tvil om!

Kokkene som er med: Eyvind Hellstrøm, Morten Schakenda, Bent Stiansen, Lise Finckenhagen, Tom Victor Gausdal, Arne Brimi, Gunnar Hvarnes, Geir Skeie, Karla Siverts, Jamie Oliver, Gordon Ramsay og 20 andre!

Man skal jo ikke lese i bøker som skal være julegave, men jeg tok en liten titt for å se om boken passer i vårt kjøttfrie kosthold, og det gjør den. Ingrid Espelid startet sin kariere i Opplysningskontoret for fisk, og hun har alltid vært glad i fisk. Dette gjenspeiles i boken, hvor mange av kokkene har valgt en eller flere fiskeretter i menyen sin til Ingrid Espelid.
Rettene er enkle, men oppfinnsomme, på den måten at jeg flere ganger tenkte "aha.. det kan vi gjøre ja". Hver rett inneholder forholdsvis få og "normale" ingredienser, og fremgangsmåten fordrer at vi allerede kan lage mat. Heldigvis, for sånne steg for steg kokebøker er kjedelige. Boken er et oppkomme av herlige smaksbomber, nydelig presentert med store bilder.

Hør bare her:

Grillet breiflabb med rognkjeksrogn

Karrisalat med quinoa

Kaffigraut

Jordbær Romanoff

Lavendelbakte fersken med karamellyoghurt

I 32 to år, frem til 1996 var Ingrid Espelid Hovig programleder for Fjernsynskjøkkenet på NRK. Det er her de fleste nordmenn kjenner henne fra, og hun har blitt en kjær personlighet for mange. Flere av kokkene gir henne æren for at de fattet interesse for matlaging, og utdannet seg til kokk.
En annen fin ting med denne boken var presentasjonene av kokkene, hvor de også forteller om sitt forhold til Ingrid Espelid Hovig.

Han skulle vært lege den godeste Arne Hjeltnes, med den skriften :)

Flere og flere bokbloggere røper hvilke norske nyutgivelser de har lest i år, og med tanke på Bokbloggerprisen anbefaler de som falt best i smak. Anita utfordret meg til å gjøre det samme, så i dag får dere et lite innblikk i hva jeg har lest av norske titler i år.

På min blogg finner dere de nye norske i en egen fane i headingen, så her er det mulighet for å følge med gjennom hele året. Ta gjerne en titt her, under har jeg plukket ut noen av de jeg vil anbefale andre å lese før vi skal nominere.
Etterhvert har jeg begynt å kjenne bokbloggervenninnene mine ganske godt, og aner hvilken sjanger eller type bok som kommer til å komme med på nominasjonslisten. Merker at utvelgelsen min er litt preget av denne kunnskapen (som jeg tror at jeg har...) men jeg vil allikevel være så tro til mine preferanser som mulig.
Har selv latt meg lokke av et par titler som jeg ennå ikke har lest, men som flere av dere skryter uhemmet av, så leseåret er ikke omme enda.

Åpen klasse:
Stranger, Simon: De som ikke finnes
Lunde, Maja: Battle
Lillegraven, Ruth: Manilahallen
Aas og Vestgården: Skammens historie
Michelet, Marte: Den største forbrytelsen
Henningsen, Kristine S.: Om vi heftes underveis
Gran, Bernt: Hundre år med hodebry
Krim og romaner:
Værøyvik, Sissel: Rakels bok
Emanuelsen, Birger: Fra jorden roper blodet
Høyer, Ida H.: Unnskyld
Cattaneo, Caterina: Jeg sluttet å telle dager
Basso, Aina: Finne ly
Smith, Nils Henrik: Se ilden lyse over jord
Mytting, Lars: Svøm med dem som drukner

Jeg tar Gro på ordet og har nå Marit Kaldhol sin bok Det skulle vært sol.... på vei til min postkasse. Siden jeg allerede har mange nynorske favoritter og det var to nynorske bøker som vant i fjor, så håper jeg nesten at jeg ikke liker Marit Kaldhol sin bok.
Anita kom også med noen gode tips Her lå Tirpitz vil jeg lese også Stormen og stillheten, som i følge henne er årets viktigste bok.

Det er alltid veldig gøy og veldig nervepirrende å lese debutanter. Denne gangen gikk det bra, ikke før hadde spenningen rundt om han kunne skrive lagt seg, før spenningen i handlingen holdt meg fanget. Her får du en liten omtale og en liten smakebit.

Fra bakpå boken:
Steady er en thriller som sentrerer seg rundt kameramannen Erling Verner. Som frilanser tilknyttet NRK arbeider både han og samboeren Astrid med kanalens store TV-produksjoner. Nå skal Nobels fredspris 2014 deles ut, og nobelkomiteens leder Sverre Franzen blir konfrontert med hemmeligheter i sin egen fortid. Disse virker inn på det valget han må ta når årets vinner skal utpekes … Erling befinner seg plutselig i sentrum av en etterforskning som omhandler de to oppdragene han arbeider med for NRK: Utdelingen av fredsprisen og konserten, og en rekke dokumentarer knyttet til påtente branner av gamle bygninger i Oslo. På kort tid skjer det dramatiske ting, der Erling vikles inn i et internasjonalt spill. Etter hvert forstår han også at hans eget liv er i fare.

En halvtime etter jeg har satt meg ned med boken for første gang, spør min mann: "Leser du ungdomsbok nå igjen"? Vel, svaret mitt etter bare 50 sider ble "vet egentlig ikke.... "
Selve boken ligner på bøkene jeg leste i min barndom, Bobsey Barna eller noe, så spørsmålet fra gemalen var helt på sin plass. Etterhvert som jeg ble kjent med karakterene, og plottet åpenbarte seg, så havnet jeg på at dette er en roman beregnet på voksne, selv om det ikke er noe i handlingen som tilsier at ikke YA kan ha glede av den. Spesielt vil vel de som jobber i media og gjerne med film for tv synes at dette er spennende.

Nå vil jeg med en gang nevne at forfatteren Jarle Sten Olsen selv har tjue års erfaring fra tv-produksjon for landsdekkende kanaler, og denne kunnskapen fra innsiden av miljøet merkes godt i boken.

Karakteroppbyggingen er helt perfekt. Det er hovedpersonen Erling som får mest kjøtt på beina, og sånn synes jeg det skal være. Han fremstår som litt av en taper i begynnelsen, og samtidig som jeg blir glad i ham, roter han seg inn i problemer.

Handlingen er stort sett kronologisk, brutt kun av noen små tilbakeblikk til hendelser i Kabul i 1975, som danner grunnlag for noen av hendelsene i nåtid. Det er litt av en røverhistorie dette her, spunnet rundt Nobelpris utdeling og en saftig sak om underslag, som de to sakene filmteamet i NRK jobber med. I tillegg gjør hemmelige amerikanske spioner med sin egen agenda, tingene vanskelig for Erling, som befinner seg midt i skuddlinjen.

Språket i denne romanen er sånn som det skal være i bøker som er tydelig merket med "Thriller" på fremsiden. Rett på sak, og med så få utmalende stemningsbeskrivelser som mulig, det bremser bare på spenningen. En liten språkvask hadde gjerne vært på sin plass, for jeg la merke til en del småfeil, og så talte jeg kapittel 1 intet mindre enn 38 ganger. For meg ble det litt slitsomt, men her har de valgt å starte på nytt kapittel hver gang det skiftes sted eller dato. Et sted i boken var det kapittel 1 tre sider på rad, så for en leser som tar inn en bok med hud og hår blir dette forstyrrende.

Jarle Sten Olsen skriver engasjert og viser med tydelighet sin innsikt i måten filmfolk jobber på. Boken er lettlest, og byr ikke på de store utfordringene, siden handlingen er kronologisk og antall karakterer ikke er for stort. Absolutt en bok jeg vil anbefale videre!

Smakebiten:
Politimannen rygget sakte mot utgangen av tunellen, blikket usikkert vandrende fra Warren og Erling til den rødhårede og tilbake til pistolen mot Erlings hode.
Warren dyttet Erling fremover, og han flyttet beina mens han tekte på det Warren hadde sagt. Riggen han hadde på seg nå, hadde ikke ligget i ro lenge. Den hadde kommet til NRK helt nylig, antagelig i løpet av de siste dagene. Han kunne ikke ha plassert en bombe der, eller?

Etter en søndag med mye frem og tilbake, avslutning av to bøker, litt skriving om bøker og ny start på en heftig en, fikk jeg så lyst å lese en hel roman på en dag. Da ble den lille romanen med det festlige navnet et selvsagt valg. Spent på hva navnesøsteren min har fått til, satte jeg igang :)

Forlaget om boken:
Rørende roman om en 26-åring som utforsker et rykte i familien – og finner en unik historie.
Kvinnen fra Kristiansand var fire uker i Oslo sommeren 1973 og kom tilbake som en annen person.
Nå er hun gammel og glemsk, men hun husker de fire ukene for lenge siden og forteller til barnebarnet, som også finner en eske øverst i et skap når bestemor og bestefar skal flytte fra huset.

Forlag: Kvalshaug

Utgitt: 2014

Sider: 91

Ant. minutter å lese: 65

Kilde: Leseeksemplar

Denne lille boken var en skjønn liten historie som traff meg midt i hjertet. Det skjer noe med en kone og mor når mannen etter mange års ekteskap er fornøyd med de ekteskapelige rutinene og barna helst vil slippe å forholde seg til mor. I denne historien møter vi en modig dame som tar ansvar for sitt eget liv. Der mannen er fornøyd er hun rastløs og har lyst å oppleve noe og kjenne at hun lever. Når hun ikke får gehør for en spontan tur bestemmer hun seg for å ta seg noen uker fri fra familien, for å utfordre seg selv, og føle på friheten som ligger i å bare ha seg selv å ta hensyn til.
Ukene blir ikke helt som hun hadde tenkt, men hun får utvidet horisonten, blir kjent med nye mennesker som er svært så ulike henne selv.

Det er barnebarnet til denne tøffe damen som styrer fortellingen, og det gjør hun på en lett og positiv måte. Det er godt å lese, og jeg fikk min ønskede hvilestund med denne boken.

Enten du er en dame i førtiårskrise eller ikke,

denne boken anbefaler jeg deg å lese!

Ikke ville se av Jan Guillou - bok fire i den spennende serien

Dagen om natta av Berit Vatne Vik

Barneteater: Urpremiere på Vaffelhjarte skrevet av Maria Parr

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami

Kepler er ute med sin bok nummer 5 - Stalker

Mamma Mø i svømmehallen av Jujja Wieslander og Sven Nordqvist

Rød som blod av Salla Simukka - spenning for ungdom

Teater på DnS: På gjengrodde stier av Ola B. Johannessen

Wilhelm Frimann Koren Christie - biografi skrevet av Runar Jordåen

Article 1

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland - ungdomsbok

Den største forbrytelsen av Marte Michelet

Ut på tur, aldri sur - Gullfjellet i november

Soloppgang av Victoria Hislop

Når vi døde våkner av Henrik Ibsen og litt om dagens lansering

20.000 Days on Earth aktuell film om Nick Cave

Arne Hjeltnes har skrevet jubileumsbok til Ingrid Espelid Hovig

Bokbloggerprisen 2014 - jeg forbereder meg

En smakebit fra Steady - Jarle Sten Olsen sin debutbok

Jeg tror bestemor lå med frank Zappa av Tine J. Sir