Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Spenningsroman fra Christiania og Tyskland under revolusjonstiden på 1700-tallet. For meg har det vært Frankrike som har vært landet hvor revolusjonen var stor og kraftig, men i denne boken oppholder vi oss i Tyskland under tredveårskrigen.

Fra bakpå boken:
Høsten 1792 rystes Christiania av et brutalt drap som synes å ha rituell karakter. Drapet skjer midt i byens velstående kvartaler og utløser en serie av hendelser som vekker den norske hovedstaden fra døsig dvale.

Politimester Hermann Wedels jakt på løsningen leder ham tilbake i tid, til tredveårskrigens plyndring av Europas storbyer og etableringen av byen bak festningen.

Et skremmende scenario binder to urolige epoker sammen i tid. Med den franske revolusjonen som bakteppe kulminerer fortidens ugjerninger i Wedels Christiania.

I bokens begynnelse blir politimester Hermann Wedel dradd ut av sengen fordi en mann blir forsøkt tatt livet av i byen på bestialsk måte. Det er mye dramatikk fra første side, og et persongalleri blir presentert i rask rekkefølge.

I parallellhistorien er vi i Magdeburd i Tyskland i mai 1631. Her blir vi kjent med William Christophersen og tre andre leiesoldater som kriger for Greven av Tilly. De har vært krigere i ti år, og William er i gang med sitt siste oppdrag før han gir seg.
Det er mye nedslakting, voldtekter og tortur som følger William og kamphanene hans, selv om de selv er trengt inn i et hjørne og bare med list og kløkt greier å holde seg i live.

Hermann våknet med en følelse av sviende smerte der han lå med ansiktet ned i våt brostein. I synsfeltet registrerte han en skikkelse som rolig reiste seg og gled unna i mørket mellom bygningene.

Historiene har ikke noe med hverandre å gjøre, bortsett fra noen antydninger så er vi helt mot slutten før vi blir vist sammenhengen. Det føltes nesten som å lese to romaner på en gang. Kapitlene er korte så vekslingen mellom de to hendelsesforløpene skjer (nesten litt for) hyppig.

Politimester Wedel i Christiania får altså et mord å oppklare. Like etter skjer det flere overfall og en ung jente henger seg. Han jobber ufortrødent, kun hjulpet av legen Hansson og betjenten sin Hausmann. Politiarbeidet på denne tiden var mye synsing og gjetting, og uten de mange hjelpemidlene og resursene vi har i dag var det ikke lett å være etterforsker.

Dette er en roman satt i historiske kulisser og inspirert av faktiske hendelser. Den store keiserkrigen mellom katolikker og protestanter varte i 30 år, og danner bakteppe for historien som legger grunnlaget for plottet i romanen. Jeg for min del måtte konsentrere meg når jeg leste, og endte opp med å skrive en personliste for å greie å skille karakterene fra hverandre. Normalt kan jeg lese med litt tv-støy og småskvalder i bakgrunnen, men med denne boken måtte jeg ha helt ro for å ikke dette ut. Nysgjerrigheten min ble ikke vekket i særlig grad, selv om det var spennende nok med mange "cliffhangere".

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 485

Kilde: Leseeksemplar

På dagen i dag i 1942 ble jødene i Norge sendt til med skipet Donau. I Bergen minnes vi dette med fakkeltog og appeller på Møhlenpris. Jeg har lest Marte Michelet sin bok som tar for seg dette, og nå har jeg også lest boken om Hamsun. Vil du ha et nyansert syn på disse grusomme sårene i vår historie anbefales begge bøkene på det varmest. Neste bok ut er Sult, debutboken til nevnte forfatter.

Hamsun har dukket opp i flere bøker jeg har lest det siste året, noe som har gjort meg nysgjerrig på dette mennesket. Tore Rem tegner i denne boken et nyansert bilde av Hamsun som person, og skildrer også som tittelen antyder, hans ukelange reise i 1943 for å møte Hitler.

Forlaget presenterer boken sånn:
Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?

Knut Hamsun. Reisen til Hitler handler først og fremst om de sju dagene Hamsun er på reise til og fra Hitler, men den begynner med forfatterens livsreise. Fra opprøret mot Ibsen, via Nobelpris og berømmelse, til Ossietzky-saken, krigsskriveriene og forfatterens forhold til «jødespørsmålet». Slik belyser denne boka ikke bare den begivenhetsrike, kortere reisen til Hitler, men også episoder fra den lengre reisen som formet Hamsuns holdninger og selvforståelse.

Romaner og krim har vært det jeg har lest i alle år. I det siste har jeg fått mer og mer sansen for å lese sakprosa og biografier. Når jeg har fått en sånn bok i hus må jeg ofte ta sats for å begynne på den, men så går det som oftest lekende lett. Sånn også med Tore Rem sin bok om Hamsun, så fengende og interessant er det. Det verste er at jeg sitter igjen med følelsen, jo mer jeg leser, jo mindre kan jeg, for akk så mye der er å lære :)

Jeg har ikke tenkt å prøve å formidle selve innholdet i boken,

men greier jeg å lokke deg til å ta en titt på den?

For meg og sikkert mange andre var Knut Hamsun en av personlighetene i Norge som tok side med nazistene under krigen. Jeg hadde ikke lest noe han har skrevet, før jeg tidligere i år leste litt om rettsaken mot ham, og deretter lyttet meg gjennom hans siste bok På gjengrodde stier.

Han hadde levd lenge, vært mange og gjort mye, før han endte opp som overbevist nazist - og som en landsforræder i ettertidens øyne. Mye av det som formet ham på reisen mot det som til slutt ble vanære og nederlag, handlet om annet enn ideologi og politiske overbevisninger. Ikke minst gjaldt det hvem han kom til å forestille seg at han var, og hvilken rolle han mente å skulle spille.

I boken tar Rem for seg Hamsuns liv i grove trekk, barndom, ungdom, studentliv og senere den litterære karieren hans. Han var 29 år høsten 1888 når han dukker opp i København med manuskriptet til Sult under armen. De sentrale episodene det kastes lys over i boken, lærer oss Hamsun å kjenne som offentlig person og som menneske. Han kom fra fattige kår, men som 19 åring fikk han den geniale idè å oppsøke landsdelens rikeste mann for å overtale ham til å gi ham et lån, som kunne gjøre ham til forfatter. Selvtilliten var tidlig på plass, og han levde resten av livet med en selvfølgelighet om sin person, som helt sikkert forarget mange.

I bokens andre del reiser den 83 år gamle Knut Hamsun, på den tyske stats bekostning, på besøk til Det tredje rikes andre hovedstad. Han er fullt klar over at han stiller seg i propagandaens tjeneste, når han sammen med en delegasjon fra Norge deltar på en journalistkongress. Knut Hamsun er elsket av både propagandaminister Joseph Goebbel og Hitler selv, og blir tildelt hedersplass på første rad, i påvente av talen han selv skal holde. Hamsun var ikke bare stor, han var svær blant nazistene, tenk han sendte sin Nobelmedalje til Goebbel.

Når jeg leser boken tenker jeg at den handler mye om propaganda. Det må ha vært veldig vanskelig å være menneske og skulle skille skit fra kanel i denne tiden.

Det inntrykket jeg har fått av Hamsun sin forbrytelse er at han var gammel, døv og nesten ikke viste hva han gjorde og sa. Etter å ha lest denne boken, tenker jeg at Hamsun ville snudd seg i graven om han fikk høre dette. Han var nazist fra tidlig i livet. Han var født med en selvbevissthet uten sidestykke og viste utmerket godt hva han holt på med.

Etter delen som handler om Hamsuns møte med Hitler, kommer en fyldig epilog. Denne tar for seg nederlaget, avslutningene og autoriteten som forsvant. En fin avrunding på en virkelig tankevekkende bok. Jeg bestemte meg for å lese et kapittel hver dag, men det ble flere ganger både to og tre, for så vanskelig var det å legge boken ned. Samtidig blir det mye å fordøye, og mye nytt å lære, dette krever litt tid til ettertanke, så ta deg godt tid når du leser boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 358

Kilde: Leseeksemplar

Min omtale av På gjengrodde stier

Randis flotte omtale av Tore Rems bok

Hurtigruten ankommer Bergen i et vanvittig regnvær i sommer en gang

Det hopet seg opp med avspaseringsdager rundt en helg, og plutselig fikk jeg en anledning til å ta meg en tur med Hurtigruten. Dette har vært noe jeg har drømt om, men aldri fått mulighet til, før nå. Avgjørelsen ble tatt og billettene kjøpt på mandag, og i kveld går jeg ombord i MS Polarlys på kaien i Bergen. Turen skal ta 3 døgn og 16 timer og min ankomst i Tromsø er mandag ettermiddag.
Med på turen er et knippe med bøker, vannkoker, te og kamera. Litt sært kanskje, men jeg jobber i en travel bransje, og spesielt nå før jul går det hett for seg, så en lading av batteriene er påkrevd.

Jeg har aldri reist med Hurtigruten før, men jeg tenker dette om opplevelsen:

Håper lugaren er lydtett, med godt leselys, passe varm og koselig
Om nettet deres er dårlig, hisser jeg meg ikke opp
Sjøen er uten de helt store bølgene, men rister godt i båten
Båten er halvfull av utenlandske turister og pensjonister
De serverer god mat (jeg har bestilt lunchbufèt)
De har gode lesestoler
Håper jeg får se hval og nordlys
Får jeg gå i land et sted?
Kanskje jeg kjeder meg...
Kanskje ikke :)

Bor du langs løypen? Da må du fortelle meg når Hurtigruten pleier å passere ditt hus, så skal jeg tenke på deg :)

Gode gamle Nesser er med denne romanen tilbake blant favorittforfatterne mine. Forfatteren har gitt ut 25 bøker på 25 år og er oversatt til 25 språk, så det er ikke bare jeg som liker Gunnar Barbarotti og Van Veeteren. Levende og døde i Winsford inngår ikke i noen av seriene hans, men er en roman helt for seg selv. Dette er Håkan Nesser på sitt aller beste!

Forlaget om boken:
Håkan Nessers nyeste roman er en fortelling om avskjeder og nye begynnelser. En klassisk Nesser-fortelling der ubehaget ulmer og ingenting er slik det ser ut til å være.

En kveld i november ankommer en kvinne byen Winsford på Exmoor i sydvestre England. Hun bosetter seg i et avsidesliggende hus ute på heiene sammen med hunden sin. Hun oppgir ikke sitt egentlige navn, og hvorfor hun har ankommet, er høyst uklart. Hun bruker dagene til å vandre rundt i den tette tåken.

Hun har bestemt seg for å overleve hunden sin. Kvinnen har en fortid og en historie. Selvfølgelig har hun det. Men er det noen som leter etter henne? Og hva har hendt med mannen hennes? Er han i live? Hvem er han egentlig? Og hva skjedde i Marokko for tretti år siden?

Forlagets intro kan henlede en til å tro at dette er en sånn bok hvor alt er uklart og må tolkes i det vide og brede. Det er det absolutt ikke! Historiens forteller er Maria, en svensk middelaldrende kvinne som av en helt bestemt grunn velger å trekke seg tilbake til den øde hedene i Exmore. Hun forteller historien sin, og samtidig som vi blir kjent med bakgrunnen hennes, kommer årsaken til hennes selvvalgte forsvinning frem.

Slik du lever èn dag, kan du også leve resten av dine dager.

Denne setningen leste jeg da jeg hadde en veldig fin dag, etter å ha hatt et par dager hvor alt virkelig toppet seg. Den og mye annet Maria sier klinger så fint i mine ører, og det er med fryd jeg følger henne på hennes vei.
Maria er blitt 55 år og har bare et mål i livet og det er å overleve hunden sin. For å greie å komme seg gjennom dagene har hun et mantra: Ta beslutninger og gjennomføre det! En ting om gangen, små og store ting. (Fokus og stø kurs som Nifse Nella ville sagt)

Historien blir etterhvert som lovet bakpå boken, ubehaget kommer krypende innpå oss, når hunden Castor ikke vil gå lenger, for det sitter en kråke i treet. Når han værer lyder og Maria intuitivt kryper sammen, gjør jeg det samme. Det er noe med hytten hun leier, noen lokale gir henne små drypp av ting som har skjedd der for mange år siden.

Dette er en bok som har "alt". Spenning, mystikk og helt klart et plott som skal avklares. Spørsmål blir besvart litt etter litt, samtidig som vi blir godt kjent med Maria. Mer av handlingen vil jeg ikke røpe, for det vil ta fra deg det frydefulle grøsset som jeg opplevde underveis. Spenning kan jeg i alle fall love deg, selv om det er av det lavmælte slaget som mer kryper innpå deg.

Språket er det vi kaller "litterært", med de nydeligste setninger, hvor jeg hiver etter pusten og slenger meg etter pennen. Håkan Nesser har en helt egen evne til å forene tankevekkende tekster med creepy stemning, og få meg som leser til å sukke i vellyst samtidig som jeg grøsser fornøyd.

Kristi Grundvig sin stemme passer perfekt til Maria. Med en gang jeg begynte å lytte og trodde at fortelleren var en mann, så skurret det veldig. Da det gikk opp for meg at det er en kvinne som styrer handlingen, falt alt på plass, og litt uti boken ble det helt klart at Maria ikke kunne hatt en annen stemme enn Kristi Grundvig sin.

Så synd at ikke Håkan Nesser er norsk, for da hadde jeg garantert nominert denne boken til Bokbloggerprisen, så god er den!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 12 timer

Kilde: Anmeldereksemplar

Et sted mellom Trovik og Ålesund

Tur med Hurtigruten er noe jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Har nok tenkt at jeg skulle vente til jeg ble pensjonist, men nå bød muligheten seg, og jeg svingte meg rundt og kom meg avgårde. Jeg prøvde å holde forventningene til et minimum, og bare være tilstede og ta inn det som byr seg.
Så lett å begeistre som jeg er, så var jeg nok frelst før vi la fra kai i Bergen. Lugaren var stor, ren, lys og luftig, med deilig seng, sofa, stol og massevis av hyller til å legge tingene på.

Her har jeg det viktigste: Bøker, kikkert og tidtabell

Da vi la fra kai presis etter ruten kl. 22:30 satt jeg i en deilig stol, helt fremme i baugen på øverste dekk og hørte på lydbok. Selve avgangen foregikk så stille at jeg knapt merket at vi hadde lagt fra land. Ingen gassing av motorer eller andre "jobbelyder", plutselig seg vi bare ut fra kaien. De få turistene som satt rundt meg i mørket, var helt stille noe som bidro til å gjøre dette til en magisk opplevelse. I det vi gikk under Askøybroen var lydboken min ferdig, og jeg var særdeles fornøyd både med den og opplevelsen jeg var midt inne i.

Etter en deilig natts søvn sto jeg opp fredag morgen. Var først til frokost kl. 7:30 og fikk med meg soloppgangen da vi seilte over Stadthavet. Her pleier det å gå hardt for seg, men i dag var det 7 grader, glimt av blå himmel og helt blikkstille.

Første stopp i våken tilstand var Trovik, en liten bygd med fem hus, så det ut til. Hva i all verden skal vi stoppe her for tenkte jeg i mitt stille sinn. Ikke lenge etter la vi til kai i Ålesund og vi kunne gå i land i to timer. Jeg hadde bestilt lunch ombord i båten og måtte nøye meg med en time landlov, men det var mer enn nok. Ålesund har sin jugendstil, men husene er høye og gatene smale, så en må jobbe litt for å få øye på de fine fasadene. Inntrykket blir også forringet av at butikkene er av de kipe slaget med alskens reklameskilter og rask utenfor.

Ikke så høy woao-faktor i Ålesund, men en fin båt lå til kai

Lunchen var deilig, men bufeen var ganske sparsommelig. Bortsett fra kjøttet var det bare en fiskerett jeg kunne forsyne meg av. Heldigvis var det en god salatbar, og litt dessert også. God og mett ble jeg i alle fall. Etter middag deltok jeg på et foredrag om Aurora Borealis, som var veldig interessant. Håper jeg får sjansen å se nordlys når vi kommer lengre nord. Dagene er korte og etter 7 timer med dagslys er det slutt.

Da vi våknet lørdag lå vi allerede til kai i Trondheim. Etter frokost tok jeg meg en tur opp i byen, og var så heldig å gå rett inn i den store nasjonale happeningen som går av stabelen i dag. Salmeboken minutt for minutt heter det, og tar jeg ikke helt feil blir dette overført på tv. Her skal altså alle sangene i den nye salmeboken synges, fra flere kirker men jeg var tilstede ved Vår Frues kirke. Tenk å valse rett inn i en konsert i morgentimene, heldige meg!!

Koret som sang så vakkert i morgentimene

Denne trappen minner sterkt om broen vi hadde i Bergen i en liten uke

Blikkstille også i Nidelven ikke bare langs kysten

Nidarosdomen

Etterpå tok jeg turen over Nidelven for å besøke det koselige Bakklandet på Solsiden, før jeg tuslet tilbake til båten som la fra kai kl. 12. Trondheim har myyyye høyere woao-faktor enn Ålesund, her er så mye fint å se på, og mange fine områder med sjel. Neste landlov er ikke før i kveld, i Rørvik. Nå er førsteprioritering lunch, men etterpå skal jeg ta med meg fotoapparat, teppe og bok og finne roen på dekk til solen går ned.

Året går mot slutten og vi bokbloggere er opptatt av å få lest de aller beste norske bøkene før vi går inn i et nytt år, og det er tid for nominasjoner. Anita tipset om Neegaard sin bok, og den tok jeg med meg på min lille ekskursjon med Hurtigruten. Det angret jeg ikke på, tusen takk til Anita for supert tips!

Fra bakpå boken:
Stormen og stillheten følger Amalie i tiden etter broren Andreas’ uventede død. Forvirringen etter tapet fortoner seg som et grenseland, et sted mellom drøm og virkelighet, og hun kommer seg bare så vidt igjennom dagene.
Romanen tar oss også med tilbake i tid, til tiden før Andreas døde, til da han var et vidunderbarn som spilte piano. Som attenåring fikk han en hasjutløst psykose, og ble etter dette tvangsinnlagt i psykiatrien.
Amalie skjønner at hvis hun noen gang skal kunne se fremover, så må hun finne ut hva som egentlig skjedde med han. Hun krever å få innsyn i journalene hans, og det viser seg at systemet nok en gang har sviktet mennesket.

Handlingen i boken var ukjent for meg da jeg begynte å lese, og det gjorde det til en ekstra fin leseopplevelse. Vi får tidlig vite at lillebror Andreas er død, men det er ikke før litt ut i boken at årsaken blir klar. Det er storesøster Amalie sin sorg over tapet av lillebroren som driver handlingen. Begynnelsen, når vi blir kjent med Andreas er aldeles nydelig, og måten det blir gjort på er veldig virkelighetsnært. Bildet blir dannet litt etter litt, og uten at han er med i romanen blir jeg veldig glad i ham.

Amalie forteller om da Andreas setter seg ved pianoet i et selskap:
Hun kjente en tåre trille nedover kinnet. Han hadde komponert en egen sonate. En hyllest til besteforeldrene. Hun åpnet øynene og merket at alle de fremmede, voksne menneskene stod som fjetret. Hun forstod at de hadde vanskeligheter med å forstå at den unge gutten som bare hadde gått rundt og sparket i en ball var den samme som nå satt inne og klarte å gi uttrykk for så mye han enda ikke hadde opplevd.

Livet til Amalie som nå er tynget av sorg virker også veldig reelt. Jeg tenker at mange nok hadde vært sykemeldt hvis de hadde opplevd en sorg som denne, men Amalie går på jobb og presterer etter beste evne. Jeg likte godt at hun har tatt med Trude, kontorets middelaldrende fjols, en dame som gjør livet surt for Amalie. Dette til førte litt humor, sår og ekkel, men det ga en fin speiling til alt det andre.

Det tok tid å spise rundstykker. Hver bit måtte tygges så det var mulig å svelge. Hele tiden måtte hun fylle på med vann. Innimellom måtte hun huske på å puste.

Det som er verre å lese om enn sorgen til Amalie, er behandlingen Andreas fikk etter han ble syk. Skrekk og gru, håper jeg aldri trenger hjelp fra psykiatrien. Temaene som blir tatt opp i denne boken er viktige og alvorlige, men historien gir leseren innsikt og viten om psykisk helsevern, på en skremmende men lettfattelig måte. Hun bruker et vakkert språk, som får frem sterke følelser uten de store utbroderingene.
Hva mer kan jeg si enn: Les den!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 293

Kilde: Leseeksemplar

Årets adventskalender er klar på toppen av bokhyllen

Alle mine gode forsetter om å lese mindre har blitt gjort til latter. 20 bøker på en måned sier litt om hvor lite jeg trimmer eller gjør husarbeid, jeg lover meg selv full skjerpings! Bokbloggerprisen har vært i fokus, du kan sjekke ut her! hvis du vil vite mer om hvilke norske bøker som kom ut i år, jeg har lest.

Her er bøkene jeg har lest i november:

Jeg har lest mange bøker som har falt i smak, med 12 stk. 5 og 6 på terningen. Et par bøker har skuffet, de to som har fått en 3`er hadde jeg ingen forventninger til, men Hislop sin siste skuffet meg, for hennes bøker har jeg likt godt.

6 stk. sakprosa

3 stk. barne- og ungdomsbøker

2 stk. krim

9 stk. romaner

12 av disse bøkene kan nomineres til Bokbloggerprisen 2014!!

I desember håper jeg på at kveldene mine blir fylt med julepynting og baking av diverse julekaker, kanskje en liten julevask også klarer å snike seg inn :)

Har vi lest noen av de samme bøkene?

Da jeg først hørte om denne boken, tenkte jeg njaei... og havnet av forskjellige grunner på nei. Etter å ha hørt så mange si fine ting om boken, greide jeg ikke å la være. Glad er jeg for det, selv om det har kommet mange bøker med 2. verdenskrig min vei i det siste, så er denne virkelig original.

Sånn presenterer forlaget boken:
Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.
"Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte.

Denne boken har Ida skrevet om sin egen, høyt elskede morfar. Det er en tøff oppgave hun har påtatt seg, men resultatet av hennes research inn i morfarens privat- og yrkesliv, har gitt oss et unikt innblikk i vår egen folkesjel.

Foranledningen for boken var at hun i 2005 googlet seg selv og fikk se sin morfars navn på Wikipedia. Her fremkom det at han hadde vært medlem av det Germanske SS Norge, og det var med skrekkbladet interesse det gikk opp for henne at morfar var en krigsforbryter.

Morfar ville forstått at jeg ikke skriver denne boken med glede.

Per Pedersen var journalist og redaktør i ukeavisen Germaneren, så mye av hans meninger og holdninger er dokumentert i form av tekster han har skrevet. Han var blant de første som meldte seg inn i NS og kjempet med divisjon Viking på Østfronten.
De aller fleste bøker om nordmenn som på en eller annen måte var aktive under 2. verdenskrig omhandler offre eller helter, aldri før har jeg lest om nordmenn som endte opp med å bli forbrytere.

Ida Jackson har dekning for alt hun påstår i denne boken, og skriver på en overbevisende og meget lærerik måte om bakgrunnen for hvorfor morfaren ble nazist. Hun forklarer uten å fordømme, og skiller mellom sin kjære morfar, og den mannen Per Pedersen fremsto som for oss andre. Ganske så innledningsvis får vi høre de forskjellige bortforklaringene som var vanlig å bruke etter krigen, når det var snakk om hvorfor forbryterne gjorde som de gjorde. Deretter går vi rett over på å høre om hvorfor morfar ble nazist. Tiden de levde i og omstendighetene rundt hans liv er forklarende elementer, som på mange vis føyer seg inn i rekken av bortforklaringer vi nettopp hadde hørt.

Fra en bauta på Hurtigrutekaien i Bodø

Handlingen i denne boken tar oss også med ut av Norge. Vi lærer om hvordan ting hang sammen da Hitler overtok makten, og hvilken makt og innflytelse han hadde på menneskene som kom til å tro på ham. Det som var mest interessant å lese om var hvordan vi som i ettertid bare har hørt om 2. verdenskrig har fått presentert informasjon vasket og ferdig pyntet, i et språk og en forpakning som det er mulig å ta inn. På den måten er Ida Jackson sin bok veldig lærerik, måten hun plukker fra hverandre det morfar har hatt på trykk i Germaneren og forklarer hvordan det egentlig var.

Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Jeg valgte lydbokversjonen denne gangen fordi jeg så at Runa Eilertsen er innleseren. Henne har jeg hatt god erfaring med før, og hun sviktet ikke denne gangen heller. Skepsisen min til å høre sakprosa, ble gjort til skamme. Her fungerte det helt fint, uten at jeg kan si om jeg gikk glipp av mye fordi billedtekster og sånt ble utelatt.

Det ble en sterk opplevelse for meg å høre den, for det meste av lyttingen foregikk i mørket på panoramadekket på hurtigruteskipet Polarlys, noen dager i slutten av november. Det blir en spesiell stemning når mennesker som ikke kjenner hverandre sitter helt stille, sammen i mørket og ser ut på sjøen i timesvis. Boken jeg leste på lugaren var Latteren og døden, en bok om en jødes opphold i konsentrasjonsleir. Ganske sterkt å lese begge bøkene på en gang, samtidig som jeg har selskap av en haug med tyskere på Hurtigruten.

Få gjerne med deg Rose-Marie sin flotte omtale av samme bok! Der finner du også lenker til flere som har skrevet om boken, sånn hvis du fremdeles er i tvil om du skal lese den :)

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 8 timer og 25 min

Kilde: Leseeksemplar

En spontan tur med Hurtigruten er det lureste jeg har gjort på lenge. Turen fra Bergen til Tromsø innebærer 4 netter og 4 dager ombord i båten sammen med et lite knippe turister. Mine forventninger og første del frem av turen frem til Trondheim på dag to, kan du lese om i del I, denne delen tar for seg turen videre til Tromsø, og tanker om forventningene.

Da båten la fra land i Trondheim kl. 12 gikk det ni timer til neste stopp som var Rørvik, her var stoppet så kort at jeg ikke gikk i land. Når jeg lå og snorket i lugaren min passerte vi
De syv søstre, så de fikk jeg ikke med meg. Neste luftetur ble i Bodø midt på dagen. Nå var det søndag og alt var stengt, men Bodø var en liten (og unnskyld meg: ganske stygg by...,) så etter en rask spasertur var jeg tilbake på båten.

Fin Streetart fant jeg utenfor et utested i Bodø

Når vi seilte videre nærmet vi oss Lofoten, men da vi stoppet i Stamsund og Svolvær var det putt mørkt og ikke en fjelltopp å se. Denne turen må definitivt gjentas ved St.Hans så jeg får sett litt mer. Da vi la fra kai kl. 22, etter et lite stopp i Svolvær, inviterte mannskapet på fiskekake og en knert på øverste dekk, før de manøvrerte båten inn mot Trollfjorden. Det ble mye mas om nordlys og turistene var begeistret, selv om jeg bare syntes det lignet på et tynt skyslør, og måtte legge godviljen til for å innrømme at det kanskje var nordlys. En fin avsluttningskveld ble det for meg som skulle av båten ettermiddagen etter. Den siste dagen på båten ble det ingen luftetur på land. Vi våknet i Harstad, men før jeg var kommet meg opp til frokost la båten fra kai. Eneste stoppet den siste dagen min før jeg ankom Tromsø var et ørlite holt i Finnsnes.

Det har kommet litt snø i fjellet her nord, men ikke i lavlandet

Majestetiske fjell

En liten bit av en svær sandstrand på Senja, så litt kaldt ut

Da jeg kom til Tromsø sjekket jeg inn på hotell Amalie like ved kaien, før jeg møtte Ingunn som har sitt tilhold her i byen deler av året.

Hun har bodd her siden hun studerte her på 70-tallet og var en perfekt guide for meg, som ville se alt. Første stopp på programmet var en tur over broen og opp til 421 moh. med Fjellheisen.
Det var godt å få skravle litt igjen, mens vi koste oss med deilig kaffe og fin utsikt. Da vi kom oss ned til byen igjen spiste vi middag på sushirestaurant. I morgen er det på tide å komme seg tilbake til hverdagen, men først skal jeg ha en runde for meg selv i Tromsø, før jeg skal møte Ingunn til lunch. Flyet til Bergen via Oslo går på ettermiddagen, og er jeg riktig heldig kommer min kjære og henter meg på Flesland.

Og hva synes jeg om turen?

Lugaren var stor og fin (dekk 3 og 6 er uten innsyn)
Lunchen var god men lite variasjon for veggiser
Mannskapet var godlynt og veldig greie noe som ga god stemning
Det var god plass og veldig stille +++ for fravær av balalaikaorkester
Internett på to steder var ok til surfing men ingenting annet
To av fire dager skulle vi i land når lunchen ble servert, det var litt dumt
Skulle gjerne hatt litt mer dagslys, så jeg fikk sett litt mer av omgivelsene :)

Nå må jeg bare gå å trippe til jeg kan få fullført turen. Jeg var ikke ferdig med Hurtigruten da jeg gikk av i Tromsø i dag, og var misunnelige på de som skulle videre med båten. Det gikk helt greit å reise alene for meg som leser og lytter så mye til bøker. Kjøpte kryssord og kortstokk, men brukte det egentlig ikke. Turen anbefales på det varmeste!

Bøker med handling i London er alltid veldig fristende. Nå har jeg lest norske Synnøve Germann sin bok som kom ut i år, og har prøvd å skrive om den uten å røpe noe av handlingen.

Forlaget presenterer boken sånn:
Palmene på Hampstead Heath er en roman om kjærlighet, forhold og mørke hemmeligheter.
Sara er en norsk kvinne som bor i England med sin engelske mann Will. En dag leser de om en gammel venn, Eddie, i avisa. Minnene strømmer på, og vi får høre historien om hvordan Sara forelsket seg i elektronisk musikk på slutten av 80-tallet, og hvordan denne musikken bandt henne og Will sammen da, og gjennom et turbulent ekteskap.
Romanen tar opp dilemmaer og problemstillinger som valg av karriere, om en skal få barn og når, om et ekteskap er verd å redde, destruktive forhold, hvem som har skylden når et forhold havarerer, det å leve i fortiden og ikke komme videre. Den handler også om å være ung og forsøke å ta riktige valg.

Palmene på Hampstead heath er en roman om å være ærlig med hverandre og våge å si tingene som de er, før småting vokser seg ut av alle proposjoner.

Vi begynner med slutten og får på den måte med en gang vite at det ordner seg for Sara og Will. Handlingens nåtid er satt til London i 2001, da Sara og Will har vært sammen i 13 år. Sara har tatt en viktig beslutning om å ringe til AA for å få hjelp, og det som har trigget dette er den store ekteskapelige oppvasken hun og mannen har hatt etter de fikk øye på et bilde av den gamle vennen deres Eddie i avisen. De har ikke sett eller hørt fra ham på de 10 årene som har gått, siden de skiltes sist.

Sara møtte Will i Bergen på slutten av 80-tallet, på en sted hvor de spilte elektronisk dansemusikk. Denne musikken som Will lager, og Sara elsker å danse til, er det som holder denne romanen sammen. Ellers er det mye hopping frem og tilbake i tid for å dra oss inn i plottet som bygger opp til denne «oppvasken».

Siden jeg allerede har røpet at det går bra, (det står på den første siden) så vil jeg ikke røpe kjernen i krangelen mellom Sara og Will. Mye av boken går med på å tegne bilde av det som skal forløses mot slutten av handlingen. Det er herlig med en roman hvor handlingen er lagt til London, men en hovedperson som er redd for å ta undergrunnen er for meg helt usannsynlig.

Det er dessverre flere ting jeg reagerer på som lite trolig i denne boken, bare der hvor handlingen er lagt til Bergen får jeg hikke et par ganger. Det som har skjedd og som skal opp i dagen, er også for meg ganske tvilsomt, men det er kanskje bare jeg som lever et fryktelig forutsigbart liv.

De gangene jeg har lest en virkelig god bok om forhold som går, eller nesten går over styr, så har den blitt karakterisert som «god» i mine øyne fordi den har truffet noe i meg. Denne boken har et helt ordinært språk uten setninger som spiller på mine strenger. Det er mye action og direkte tale så lesingen drives fremover av seg selv, men spennende eller følelsesladd blir det egentlig aldri. Et sikkert tegn på at hjertet mitt fikk tikke i fred, i rolig tempo, er at boken er like hel, uten et eneste eseløre. Jeg har heller ikke notert meg et eneste ord i kladdeboken min.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Hverdagsliv på den norske landsbygda, på slutten av 1800-tallet, er ikke et tema som ofte dukker opp i lesingen min. Nå har jeg blitt fristet av Rose-Marie til å lese Edvard Hoem sin nye bok, og siden hun framsnakket Edvard Hoem sin høytlesning valgte jeg lydbokversjonen denne gangen.

Forlaget sier om boken:
Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vere villig til å satse og om å gjere store offer.
Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar i Reknes-lia og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får han med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn.

Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra, stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim.

Når en lytter til boken som Edvard Hoem leser selv, og synker inn i handlingen, er det nesten som en glemmer at dette er skrevet av en nålevende forfatter. Jeg har lest både Amalie Skram og Knut Hamsun, og litt av den følelsen jeg fikk da jeg leste disse gamle bøkene, fikk jeg også her. Hans buldrende røst og raske måte å lese på passer veldig godt til denne boken.

Vi er altså i Moldetraktene og blir kjent med Nesje samtidig som han blir kjent med Serianna. De er unge og har livet foran seg, og i denne romanen følger vi dem til de er kommet i den alderen da ungene begynner å flytte ut. Det er ikke bare paret på Reknesgarden vi følger, Serianna har en søster og to brødre, og disse blir vi også kjent med. Nesje og Serianna eier ikke gården sin selv, men jobber på Gørvellgarden, for storbonden der. Det skal han komme til å gjøre hele livet. De får 4 barn i tillegg til sønnen Nesje hadde fra forrige ekteskap.

Ole "salmaker" er en vakker mann som har jentene i kø etter seg. Når han bestemmer seg for at det er Gjertine han vil ha, krever hun at han må holde seg vekke fra jenter i to år, for å bevise at han er en trofast mann. Dette greier han, og vi får være med på deres reise gjennom livet.

Den ene broren til Serianna og Gjertine er Erik "finsnikkar". Han gifter seg med Anna, men de får ingen barn. Det går lang tid før disse to får oppmerksomhet i romanen, men på slutten gir dette paret handlingen en egen nerve (som jeg ikke vil røpe)...

Ola og Sara bor på Bortegarden. Det er Ola som kjøper ut de andre søsknene og blir boende på odelsgården, til også de ser seg nødt til å emigrere.

I første halvdel av romanen bygges det opp et innsiktsfullt og levende bilde av hverdagslivet på midten av 1800-tallet. De ryddet grunn, bygget gård, stabbur og låve. De drev med dreiing av tre til møbler og garving av skinn. Han skriver også engasjert om hvordan slåtten gikk for seg, hvordan bryllup, konfirmasjoner og begravelser foregikk, og hvor ydmyk småkårsfolk ble når de måtte forholde seg til de kondisjonerte.

Fra begynnelsen får vi høre om Hans Ås som har utvandret til Amerika. Han er broren til Ole salmaker, og når også foreldrene deres utvandrer går det ikke lang tid før Gjertine og Ole tar med seg barna og kommer etter.
Vi får høre om den lange reisen med båt til Ålesund og videre til Hull i England. Tog til Liverpool og den store Amerikabåten videre derfra til Quebeck i Canada. Herfra gikk det med tog til Dakota og præriene hvor de skulle slå seg til. De må først installere seg hos Hans, men Ole jobber hardt med produksjon av saler og seletøy, og Gjertine plukker poteter dag og natt, for at de skal få nok penger til å kjøpe sitt eget. En tomt på 650 mål, får de så kjøpe, og greier å sette opp hus der.

Noen år senere er det Ola og Sara som ser seg tvunget til å dra. Gjelden vokser dem over hodet og Hypotekbanken truer med tvangsauksjon. De får en tøff start på livet i Amerika, og må grave seg jordhuler og sette opp en tippi for å innlosjere seg i begynnelsen. En voldsom snøstorm, som tar livet av 200 skolebarn kommer også over dem, men de var trygg i hulen sin.

Mot slutten av boken er vi tilbake til Nesje og familiene i Norge igjen. Nesje som alltid har arbeidet hardt uten noe sløseri, begynner å selge ovner for eldstesønnen som har bosatt seg i Kristiansund, og dermed kommer han seg litt mer vekk fra gården enn tidligere. Det er trasig når barna skal hjemmefra, og tidene forandrer seg for familiene.

Dette var en nydelig bok, velskrevet og med mange små hendelsesforløp. Det er ganske nær historie dette her, og vi tror kanskje at vi vet det meste. For meg ble det lærerikt, spesielt forholdet mellom rike og fattige ble belyst på en fin måte. Heldigvis var dette en positiv beretning, så selv om de slet og knapt nok hadde det de trengte, så var der ingen undertrykkelse og nød blant disse folkene.
Språket han bruker passer godt inn i tiden den er satt til, og for meg som lyttet til boken var det en drøm å høre på.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2014

Lyttetid: 9 timer og 27 minutter
Boken har 352 sider

Kilde: Lytteeksemplar

Boken er nominert til P2-lytternes romanpris 2014!

Tingeling i full gang med spraying av stjernestøv

Da jeg var på tur med Hurtigruten stoppet vi som snarest i Bodø. Det var søndag og alt var stengt, og så mye var det egentlig ikke å se på i Bodø. Byen var preget av fiskeri langs alle tomter som lå ved sjøen, så bortsett fra en stor båthavn, var det ikke mye vakkert å få øye på. Etter en halvtimes marsj fra båten og innover i byen snudde jeg og gikk en annen gate tilbake, der fikk jeg endelig øye på noe som fanget min oppmerksomhet. Kunstverkene jeg har fotografert var alle malt på samme sted, ved noe som kunne ligne på et utested av tvilsom karakter. Kunsten var i alle fall fin :) Jeg har dessverre ingen navn på kunstnerne, så tenk om noen kunne opplyst meg?????

Se størrelsen! Ikke rart den fikk fart på hjertepumpa mi

Denne ble jo liten i forhold

Dobbel Lalinja

Heartbreaking

Ta gjerne en titt her: Nord-Norges største streetart

Her kommer det frem: Uteplassen "Dama di"

Det har blitt mye 2.verdenskrig på meg i det siste, og denne romanen føyer seg inn i rekken. Handlingen i denne boken finner sted i en konsentrasjonsleir, men selv om det som skjer der er grusomt, så blir ikke boken nitrist av den grunn. Jeg må nevne at jeg leste denne på samme tid som jeg lyttet til Ida Jackson sin sterke sakprosa om Morfar, Hitler og jeg, heftige saker!

Forlaget forteller dette om boken:
Komikeren Ernst Hofman er jøde og blir i februar 1944 arrestert og sendt til Auschwitz. Under transporten møter han en kvinne som synger som en engel. Tanken på å se Helena igjen holder ham i live – og det gjør også hans evne til å få folk til å le. Ernst bruker humor til å holde motet oppe hos sine medfanger. Tyskerne oppdager talentet hans og vil ha ham til å opptre for dem. Han sier nei. Aldri om han vil selge sjelen sin til fienden. Helt til han finner Helena døende, og hans komiske talent er det eneste som kan holde henne i live.
Denne historien om død, ondskap, latter og kjærlighet er en reise gjennom livets mest ekstreme sider, der viljen til å overleve blir satt på den ytterste prøve.

Humor er å overleve – men hvor langt kan du gå?

Det føles surrealistisk å skulle skrive at dette er en skjønn kjærlighetshistorie, når den i sin helhet er satt i Auschwitz, etter at den grusomme drepingen av jøder var i full gang. Jeg tror aldri jeg har lest en bok hvor hverdagslivet i en konsentrasjonsleir har fått så stor del av handlingen. I denne romanen er det ingen politiske refleksjoner og forfatteren prøver heller ikke å fordele skyld eller søke rettferdighet. Ernst Hofman er i en særstilling, siden nazistene ser at de kan bruke ham for å roe ned massene, sånn at de frivillig og uten protester går inn i det fatale dusjrommet. Det betyr ikke at han gjør det med glede, og han må gjennomgå sin del av smerte og terror, men han har blitt lovet at de skal ta seg av Helena hvis han gjør dette.

Når Herman skal underholde i Obersturmbannfuhrer sitt selskap:
Hei, jeg er Helmut. Liten neve.
Hei, jeg er Manfred. Enda en liten neve. Du har stor nese. Du ser ut som en jøde! De sprutet ut i latter, begge to.
Manfred! utbrøt kommandantens kone. Skam deg. Si unnskyld. Nå!
Unnskyld, herr komiker.
Jeg nikket. Det var uklart for meg hvilken del av morsomheten sin han skulle si unnskyld for. Var det nesa mi, at jeg var jøde, eller begge deler? Moren hans bidro heller ikke til noen oppklaring av det. Men han var den første tyskeren på lenge som sa unnskyld.

Dette er en sånn roman som gjør noe med sjelen din. Den er grusom, morsom og hjertevarm på en gang, og i tillegg syntes jeg at jeg lærte enda litt mer om hvordan jødene ble behandlet under denne grusomme krigen. Med sine korte setninger og korte kapitler, blir dette en lett bok å lese. Den er medrivende og til tider spennende, men det er de dype følelsene som gir boken sin karakter. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Bazar

Utgitt: 2010/på norsk 2014

Sider: 268

Kilde: Leseeksemplar

Jeg har tidligere i høst lest om jødenes deportasjon fra Norge, i Marte Michelet sin nye bok
"Den største forbrytelsen". Da jeg ble vist rundt i Tromsø av en lokalkjent venninne viste hun meg at det er lagt ned messingskilt ved husene til jødene som ble deportert derfra. Skiltene jeg har fotografert ligger utenfor butikken som familien Caplan drev, og etterkommere av familien driver faktisk butikken fremdeles.

Det var veldig sterkt å få se dette.

Det er igjen tirsdag og Beathe inviterer oss til å fortelle hvilke bøker vi har på vent i hyllen. Jeg har forsøkt å dempe lesetempoet nå når vi har gått inn i desember, og har bare en bok (jeg har bedt om å få) igjen å lese. Marit Kaldhol sin nye roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz har fått gode omtaler.

Forlaget sier dette om boken:
To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende.
Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny?

Det var omtalene til Gro og Anita som overbeviste meg om at dette er en bok jeg bør ha lest før jeg skal sette meg ned og nominere til Bokbloggerprisen. Nå gjenstår det å se om jeg er enig :)

I år kommer jeg opp i over 200 leste bøker, og det synes jeg er formidabelt. Jeg ser at jeg fra å lese mye krim og romaner, har brukt mye tid på sakprosa i år, noe som er en utvikling jeg ikke har jobbet for. Til Bokbloggerprisen har jeg lest tilsammen 70 bøker, noe jeg er veldig fornøyd med. Gleder meg til jeg skal sette meg ned å velge ut bøker til nominasjonen.

Julefreden holder på å senke seg over bloggen, jeg har ikke mange omtaler igjen å skrive, og fra nå av skal jeg fokusere på familiekos fremfor alt. Gleder meg til å se hva Beathe og dere andre har på vent i hyllen, og lurer på om dere har ambisjoner om å lese den boken i år?

En av de bøkene som kom opp da vi begynte å snakke om hvilke bøker som MÅ leses, var Harpesang. Av en eller annen grunn var jeg litt treg med å sette i gang, men boken fengslet meg etter første kapittel. Atter en herlig leseopplevelse, her er det bare til å finne frem superlativordboken!

Sånn presenterer forlaget boken:
Det er himmelsk sang plateprodusenten Jim Gystad en bakrusmorgen får høre i Vinger kirke. Stemmene fra benkeraden bak ham formelig løfter ham inn i evigheten, bort fra den trauste liksombluesen som han til daglig prøver å puste liv i. Og for første gang på lenge slipper meningsløsheten taket.
Det er De Syngende Søsken Thorsen som befinner seg i forsamlingen. I forgangne år har de turnert USA og solgt hundretusenvis av plater, singler med titler som "Det er mitt kors å bære" og "Tretti sølvpenger oppå vår Faders bibel". De fant alle tre kjærligheten. De mistet den. Og de opptrer ikke mer.
Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene.

Dette er en av de bøkene som er rørende og og full av flere typer kjærlighet, uten å bli kvalmende søt. Boken minner om en deilig chilisjokolade, herlig søt med en god snert. Er du i tillegg glad i musikk er dette absolutt boken for deg.

Vi blir kjent med hovedpersonen på en tid hvor han er i en litt vanskelig fase i livet. Jim Gystad er utdannet elektriker, men har livnært seg som plateprodusent. Han har kommet til et sted i livet hvor han gjør seg sine betraktninger, og erkjenner at han er mer opptatt av å få gi ut musikk som betyr noe, enn å tjene penger på døgnfluer. Når han en søndag sitter og døser og overværer nevøens dåpsrituale, får han høre eksepsjonelt vakker sang noen rader bak, og det er som han våkner fra en lang dvale. Det er søsknene Thorsen sine stemmer han har tatt inn, og han kan ikke slippe tanken på dem før han har fått dem i tale, men det skal vise seg å være langt fra enkelt.

Handlingen i romanen tar oss med ut i verden, når Maria forteller som deres liv på veien i USA i unge år, men stort sett holder vi oss i traktene rundt Kongsvinger. Musikken spiller en stor rolle i Jims liv, og hans kjærlighet og kunnskap om musikk preger også denne historien.

Søsknene har vokst opp i en Pinsevennmenighet, og denne bakgrunnen deres gjennomsyrer livet deres og krydrer handlingen i romanen. Det blir fornøyelig lesning når vi etterhvert blir kjent med Maria, Tamar og Timoteus.

For en del år siden foreslo en lege at jeg skulle ta litt konjakk hver kveld for blodomløpet. Da fikk jeg et stort problem fordi jeg hadde avlagt avholdsløfte. Jeg skrev derfor til Bondevik for å høre hva jeg skulle gjøre.
- Statsministeren? sa jeg.
- Nei, er du forrykt. Den ekte Bondevik. Onkelen. Han svarte, jeg kunne ta konjakken med skje, for da var det medisin.
Det er et råd jeg har fulgt i alle år etterpå.

Denne romanen rommer mye, en hovedperson med et reflektert sinn og et stort hjerte, som jeg fort ble glad i. Her er skarpe replikker og raske ordvekslinger, samtidig som massevis av flotte sitater er bakt elegant inn i teksten. Jeg vil ikke røpe handlingen for det blir riktig så nervepirrende etterhvert, og nerven ligger ikke bare i om Jim får søsknene Thorsen i tale. Her er en grisk nevø som lurer i kulissene og et familiehjem som må flyttes fra. Det er en lavmælt historie, men med nok fraspark til at det aldri er i nærheten av å bli kjedelig.

En vis mann sa en gang at hvis man ikke har mer rettferdighet enn denne verdens prester, så blir veien til himmelen både lang og trang. Jeg liker derfor å si at salige er alle de som våger å gå sin egen vei, og som står opp for det de tror på. Det kan være kjærligheten, Gud, eller å måtte reise langt, langt bort før man klarer å komme hjem.

Det er herlig å av og til lese en bok med få karakterer og kronologisk handling. Da kan en bruke all energien på å leve seg inn i det som skjer. Språket i denne lille romanen er til å få ståpels av, og Jim har fått en egen plass i hjertet mitt, det er nesten så jeg vil spørre pent om ikke Levi Henriksen kan skrive en bok til om Jim Gystad. Boken anbefales som dere sikkert skjønner på det varmeste.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 322

Kilde: Leseeksemplar

En nygotisk grøsser fra verdens ende kaller forlaget boken, samtidig som de plasserer den i kategorien romaner. Jeg ønsket meg et lite grøss nå i mørketiden og lånte boken på eBokBib, med det håp at jeg ville få meg en liten skrekk i livet.

Siden jeg egentlig har innvilget meg en juleferie fra blogging, og heller ikke har lovet meg vekk ved å be om boken fra forlaget, så tar jeg litt lett på det denne gangen.

Forlaget om boken:
Adam, en eksnarkoman oslogutt, mottar et brev. Bestefaren Ingvald ligger for døden og vil ha ham til Krø; en forblåst øy på Vestlandet.

Adam oppdager snart at Krø skjuler mer enn vrakrestene av en ødelagt familie. Hva finnes bak den skjulte døren i kjelleren? Hvem er skikkelsen som forfølger ham i WhiteWorld? Hva gjør man med venner som er lei av å være døde?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 215

Kilde: eBokBib

I denne romanen blir mye nevnt og lite forklart. Adam har en død far som øyensynlig har vært fraværende hele hans liv. Hva som har skjedd med dette forholdet får vi aldri klarhet i, men det er hendelser med faren som avrunder historien. Bestefar er også veldig sær, uten at vi får noen forklaring på hva som ligger til grunn. Adam er en datanerd som er kjæreste med alenemoren Ylva. Ylvas sønn Dennis er kreftsyk, og Adam gjør en god jobb med å ta seg av og oppmuntre den syke gutten.
De linjene som handler om dette forholdet er hjertevarmende, og kjærligheten mellom Dennis og Adam er skildret på en troverdig og skjønn måte.

Mer enn det fikk jeg egentlig ikke ut av boken. Adam jobber som 3D-animatør, og på fritiden bygger han verdener på pc`en. "Skrekkdelen" av boken handler om WhiteWorld som han bygger opp og hvor bestevennen Christian, som har vært død i 10 år dukker opp. Han lover Adam å redde Dennis, men da må Adam bidra fra sin kant med å bygge ut denne verdenen.

Handlingen går inn og ut av WhiteWorld og virkeligheten, litt sømløst og til tider er han i begge verdene samtidig. Jeg har aldri spilt et dataspill i hele mitt liv, og kommer sikkert ikke til å gjøre det heller, så denne settingen var nok ikke den rette for meg.
Jeg likte måten forfatteren bygget opp karakterene, og ble glad i Adam og de andre. Det eneste som fra min side ble oppfattet som "skrekkelig" med denne romanen (som skulle være en grøsser) var all energien jeg brukte på å holde verdene fra hverandre, og henge med på handlingen.

Jeg har fremdeles lyst på et grøss,

så kanskje noen kan anbefale

meg en tittel?

Les gjerne Artemisia og Siljeblomst sine omtaler, siden de likte boken mye bedre enn det jeg gjorde.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lòdz er en roman, men når det er sagt, så må jeg si at fremføringen minner om Manilahallen, som er et dikt. Til tross for den noen originale fremføringen, var det mye med romanen som rørte ved noe i meg.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 176

Kilde: Leseeksemplar

Til tross for at romanen er kort, rommer den mye. I den tynne handlingstråden følger vi søstrene Jenny og Solrun i sitt liv sammen med en morfar i nabohuset som ser dårligere og dårligere. I tilbakeblikk får vi historien deres, om en musikerfar fra Polen som tok med seg gitarene sine og reiste tilbake da jentene var små. Vi hører om hendelsene som tok fra dem moren deres, for ikke så veldig lenge siden, og vi hører om morfar Olvar, om støtten han gir Jenny når hun fortvilet prøver å ta seg av storesøster, som er narkoman.

I fjor haust flaug ein grågåsflokk over taket. Eg opna vindauget i kvistrommet mitt på vidt gap. Lente meg ut. Eg kjente dei på plogformasjonen. Ein stor flokk, fleire enn tretti individ. Fuglane forflyttar seg når kulda kjem.
Dei skrik medan dei flyg.

Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.

Det er Jenny som er fortelleren i historien, og det er egentlig henne det handler om. Jenny som ikke gir opp storesøsteren, selv om suget etter narkotika får henne til å gjøre ting mot lillesøsteren som er vanskelig å forstå. Det er ikke lett å være pårørende og den eneste som kan passe på en narkotikamissbruker, og det er Jenny sin kamp for å greie å komme gjennom dagene med dette ansvaret, som er romanens tema.

Jeg må si meg enig med Groskro når hun sier at det er en fryd å lese nynorsk. Denne romanen hadde kanskje ikke fått det poetiske språket som gjør boken så fin, hvis den hadde vært skrevet på bokmål. Lena, Artemisia, Silje, Åslaug, Tone og Frøkenflink har også skrevet fine omtaler av boken, så stikk gjerne innom dem også hvis du er i stuss om dette er boken for deg.

Jeg anbefaler i alle fall romanen på det varmeste!

Forfatterne av denne ungdomsromanen er fra Belgia og heter Jean-Claude van Rijckeghem og Pat van Beirs. Det var ikke lett å finne noe om disse to, men førstnevnte dukket i alle fall opp på Wikipedia. Uansett så har de skrevet en utrolig bra ungdomsroman, som jeg gjerne anbefaler videre.

Fra bakpå boken:
I en tid med krig, pest, overtro og tvangsekteskap vokser Marguerite av Male opp. Marguerite er eneste arving til Flandern og en ettertraktet brud for europeiske kongehus. men grevens datter vil heller kysse stallgutten og fekte meg eget sverd. Når faren vil gifte vekk Marguerite, kommer hennes sterke vilje virkelig til syne.

Denne romanen fengslet meg fra første side. Forlagets tekst over kan henlede deg til noe du har lest før, men jeg lover deg en positiv overraskelse hvis du velger deg denne boken. Stemningen settes allerede i første kapittel, når Marguerite blir født, og spenningen stiger jevnt.

Vi er midt på 1300-tallet midt i Europa, og det meste som skjer er i våre øyne dramatisk. Piken kommer med rumpa først, og alt bartskjæreren hadde å hjelpe seg med, var det vi i dag kaller overtro. Det ble skutt med piler mot himmelen og den fødende moren fikk en basilikumkvist i venstre hånd og en svalefjær i høyre. Ellers var det bare korsets tegn og avemariaer som skulle hjelpe.

Heldigvis overlever både mor og barn, men dessverre for far, greven av Flandern så er barnet en jente. Mor føder flere gutter, men alle er dødfødte, og til sist gir de opp å skaffe en arving til det store riket han hersker over. Mor blir da forvist til et kloster, og den unge Marguerite må finne seg til rette med livet på Male slott så godt hun kan.

Mor lærer meg hvordan jeg må gå foran med et godt eksempel ved matbordet ved å spytte på gulvet og ikke på bordduken - særlig ikke hvis det sitter en prest ved siden av meg - og hvordan jeg må rive av små stykker kjøtt fra beinet og løfte dem til munnen med tommel og pekefinger. Å gnage kjøttet av beinet med tennene er forbeholdt de sultne plebeierne eller den tilbakestående adelen i England, som bare så vidt har lært å gå på to bein.

Marguerite er av edel byrd, men det stopper henne ikke fra å farte rundt med jevnaldrende gutter, som øver seg til å bli riddere. Hun er opphavet til mang en rampestrek, samtidig som de øver på ridning, sverdkamp og tester ut sine spirende ungdomsfølelser. Den unge adelsjenten nærer et hat til sin far fordi han har sendt moren i kloster, og dette hatet blusser kraftig opp når han presenterer hennes kommende ektemake for henne. Dragkampen mellom far og datter er beskrevet på en så levende og treffsikker måte, at jeg følte jeg var midt iblant dem, og selv om det er en ung pikes følelser som blir skildret, så blir det aldri "søtt" eller klisjèfylt.

Historien er lærerik, spennende og aldri kjedelig. Før vi kommer dit at jeg føler at jeg har lest det før, så skjer det ting som gir handlingen en ny vending. Forholdet folkene hadde til sin Gud i middelalderen er fantastisk å lese om, og det samme er alt som handler om helse og helbredelse. Det handler mye om frelse, ære og skam, men uten at det føles oppramsende eller belærende. Denne boken er en kjempefin måte å få en smak på hvordan tilstandene var i middelalderen.
Forfatterduoen har levert en velskrevet roman som i mine øyne godt kan leses av et voksent publikum. De viser stor kunnskap for hvordan tingene foregikk på denne tiden, og har med fotnoter dokumentert en god del steder, navn og hendelser, så for meg virker dette troverdig.

Dramatikken når sitt klimaks og historien blir avrundet på en fin måte, men jeg har knyttet meg til unge Marguerite og kunne ønske meg en bok nummer to. Anbefales som dere sikkert skjønner på det varmeste.

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Tertneskoret synger julen inn

Julestemning er ferskvare, så selv om Bergen har hatt et lite snøfall, så hjelper det så lite når alt regner vekk igjen etter et døgn. Vi fikk knapt blåst støv av måkeredskapene, før alt var mørkt og trist igjen. Da er det bra at det var tid for Tertneskorets julekonsert i kveld, en garanti for et varig oppsving i den nevnte julestemningen.

Kveldens konsert avvek litt fra det vi er vant med å få før jul av Tertneskoret. Siden deres faste dirigent har permisjon, er det kommet litt nye takter med vikaren, Tore Hegdahl. Dette ønsket vi velkommen, og ikke minst at han spilte på trekkspill (ikke gammaldanstrekkspill) I tillegg hadde de to musikere med seg, Hallstein Lunde på piano og Øivind Stømer på saxofon og bongotrommer. Når en leser om disse to musikerne, er det nesten så jeg blir "star struck" for dette er ikke noen hvemsomhelst. Disse tre spilte et potpurri mot slutten, og hadde også en instrumental tidligere i programmet.

Nå er det litt farlig å begynne å nevne navn, men solist Rune Kilen må nevnes, for hans fremføring av The Christmas Song var formidabel. Skulle tro sangen var skrevet til stemmen hans.

Tertnes Vokal viser oss hva de har øvd på i høst

En liten utbrytergruppe på seks jenter kaller seg Tertnes Vokal, disse øver ekstra mye, noe som kom tydelig frem i de to numrene de sang i kveld. Den ene sangen var den vakre norske folketonen Kling no Klokka, som jeg er veldig glad i.
På repertoaret hadde de klassiske julesanger, fremført både tradisjonelt og med en vri. Det hele ble avsluttet etter tradisjonen med Deilig er jorden, hvor publikum får lov å synge med på siste verset.

Til alle dere som bidrar til at andre kan senke skuldrene, har jeg lyst å si - Tusen, tusen takk!!!

Dette er ikke en bokomtale! Jeg har lest halve boken, og skummet meg gjennom de siste ti sidene, og det sier jo egentlig mye om hva jeg syntes om den.

Sånn introduserer forlaget boken:
Hedda skal tilbake på jobb etter sommarferien. Det skal bli ein fin haust. Ho skal vere full av energi og pågangsmot. Ho skal glede seg over alt ho har. Ho har eit godt forhold til kollegaer, og eit godt familieliv. Ho er ennå ung. Ho ser bra ut. Og ho drikk vel ikkje meir enn folk flest?

Vi møter Hedda og hennes fire små barn i en kjent hverdagssituasjon. Når hun henter de tre minste i barnehagen faller den ene gutten og slår seg. Hun finner deretter ut at hun har glemt nøklene til huset, og en lang historie om hvordan de endelig får kommet seg i hus begynner.

Deretter kommer mannen hjem, og Hedda drar på fest med kollegene sine. Det var vel når hun lå og spydde i naboens seng, at jeg ga opp, dette ble for banalt for meg.

For mange hverdagsproblemer, du vet de små utfordringene vi alle har flere eller færre av. Når hovedpersonen Hedda ikke gjør sitt beste for å gjøre livene deres hyggelige, greier jeg ikke synes synd på henne. Alt er bare kaos, og kaoset starter med henne. Det er ikke mye dramatikk å spore, selv om hun dummer seg ut i øst og vest, så føles det ikke pinlig.

Historien blir aldri personlig, jeg føler ingenting for Hedda og barna lærer jeg ikke å kjenne. Boken engasjerte meg ikke i det hele tatt, og jeg måtte presse meg selv til å lese over halvparten av boken før jeg kastet inn håndkleet. Tematikken er interessant, de fleste av oss lever trygge og behagelige liv, og allikevel greier vi ikke å sette pris på dagene i livet vårt. Dette er en samtidsskildring å kjenne seg igjen i, men måten hun ramser opp hendelser uten særlig refleksjon eller antydning, gjør at det i mine øyne blir litt platt.

Andre som har skrevet om boken: Med bok og palett og Sukkerrør

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Kilde: eBokBib

Oppgjørets tid av Alexander Wisting

Knut Hamsun - Reisen til Hitler av Tore Rem

Hurtigruten - en vintertur fra Bergen til Tromsø

Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser

Hurtigruten fra Bergen til Tromsø - del l av ll

Stormen og stillheten av Miriam Neegaard - en anbefaling!

Årets nest siste oppsummering: Dette har jeg lest i november!

Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson - overbevisende sakprosa

Hurtigruten Bergen - Tromsø del ll

Palmene på Hampstead Heath av Synnøve Germann

Slåttekar i himmelen - skrevet og lest av Edvard Hoem

Streetart i Bodø - et billedshow mer eller mindre

Latteren og døden av Pieter Webeling

Boken på vent: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz

Harpesang av Levi Henriksen

Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol

Grevens datter - en ungdomsroman satt i middelalderen

Julestemning med Tertneskoret - en årlig tradisjon

P ust e pro ble m av Marita Liabø