Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Da jeg valgte meg boken Krø for noen uker siden, var det fordi jeg ville ha meg et grøss. I min omtale av denne boken klaget jeg over at jeg ikke ble særlig skremt, og fikk anbefalt Mørketid av Ellikken.

Sånn beskriver forlaget handlingen:
Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis. Stemningen er høy idet fire menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt.
I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell, og kameratene må forlate Jack som blir igjen i isødet. Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…

Mørketid er en roman av et helt annet kaliber enn Krø. Det ble naturlig for meg å sammenligne disse to bøkene, siden de ble lest noenlunde etter hverandre og begge er i sjangeren "skrekk & gru ".

Handlingen er lagt til London og Svalbard, og bedre bakgrunn kan en vel ikke få? Vi blir kjent med Jack, Gus og Algie når de gjør seg klar til å reise. Karakteroppbyggingen er genial i sin enkelhet, og det skal ikke mange setningene til, før jeg føler jeg har lest om disse guttene før. Når de ankommer Tromsø og så legger avsted med skuta Isbjørn mot Svalbard, må de forholde seg til skipper Eriksson. Møtet med nordmannen medfører mange finurlige og artige betraktninger av nordmenn, som fikk meg til å småhumre fornøyd. Det er sommer når de ankommer Gruhuken, og beskrivelsene av omgivelser på Svalbard er så flotte at jeg nyter å lese denne boken. Vi får høre om svære måkeflokker som gjør inntrykk, om polarrev, lundefugl, rein, hvalross, sel, alker og selvfølgelig den fryktede isbjørnen. De finner spor etter mennesker, både gamle fangsthytter og rester etter nedlagt gruvedrift. Jack synes Longyearbyen er et høl mens den ville naturen får ham til å føle seg ubetydelig.

Det tar ikke lang tid før Jack og de andre føler et nærvær, og selv om skipper Eriksson prøvde å advare dem mot Gruhuken, så er det ingen av de tre mennene som snakker om det de føler. Tiden går fort fra sommer med sol hele døgnet til vinter og mørketid, og det er nå det fordervede ondet fra den urolige sjelen begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Gus blir syk og når Algie eskorterer ham til Longyearbyen for å ta blindtarmen, blir Jack alene i leiren for å ta seg av oppdraget de har påtatt seg og hundene. Mot slutten får vi litt dramatikk, og en "uheldig" tilfeldighet jeg ikke likte, men ellers var leseopplevelsen silkemyk.

Mørketid er en utrolig velskrevet roman, og spesielt du som er glad i Svalbard, vil ha en fin lesestund med denne boken. Betraktningene som gjøres og språket forfatteren bruker gjør det til mye mer enn en grøsser. For så grøsselig uhyggelig syntes jeg faktisk ikke den var. Hadde lyst å gi den en 6`er for handlingen, men siden det var grøss jeg er ute etter så endte jeg på en 4`er.

Det får bli Stephen King neste gang, har bestilt Pet Sematary og Carrie på biblioteket, så får vi se om det gjør susen. Kanskje du har et hett tips om noe som kan få meg til å skvette?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010/på norsk 2012
Sider: 203
Kilde: Biblioteksbok

Hellemyrsfolket er noe av det beste jeg har sett fra en scene noen sinne. Musikken griper meg rundt hjarterota, og sammen med de streke tekstene holdes jeg fast.
Da jeg var på DnS i dag for å sikre meg noen billetter til oppsetningen neste vinter, syntes julenissen at jeg hadde fortjent cd`en de har spilt inn, så den ble med hjem. Jeg hadde tenkt å pakke den pent inn og legge den under treet, men plutselig lå den og surret på spilleren.
Selv om jeg har sett stykket tre ganger i høst, er det ikke fritt for at klumpen i halsen var tilbake sammen med en våt øyekrok, under den siste sangen.

Hellemyrsfolket er fire bøker skrevet av Amalie Skram på slutten av 1800-tallet, og står som det mest naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie. Den er samfunnskritisk og et sterkt rop etter kvinners frigjøring. Jeg har lest den og hørt flere foredrag om både Amalie og om Hellemyrsfolket, det som fascinerte meg mest var Gunnar Staalesens foredrag hvor han trakk sammenligninger mellom Amalies liv og handlingen i Hellemyrsfolket.

Favorittsangen min er en av de lystigste, Sol over Bergen. Sangen hører hjemme i tredje bok S.G.Myre som befinner seg mot slutten av første akt hvor Sivert virkelig er på høyden. Hadde det vært opp til meg hadde vi byttet ut Nystemten med denne her, som "nasjonalsang" i Bergen. Et utdrag fra slutten av sangen:

Det er sol over Bergen bare glade fjes, vi har seilt over havet fra Nordnes

Vi skal feste og feire at vi har dagen fri, en spassertur den gjør meg alltid blid.

Hurra for vår by så fager og ny, no kan Ulriken bare dette ned

det er sol over Bergen, alltid ren og ny, jeg skal love det regner ikke mer

Hellemyrsfolket er langt fra noe "festlig" litteratur, i andre akt som er viet den siste av de fire bøkene Afkom, har Sivert og Petra vært gift i 20 år. Sivert driver det ene foretaket etter det andre ad undas, og både han og Petra sliter seg ihjel for å få endene til å møtes. Hun er fremstilt som en ond kjerring, både mot sin mann og sine barn. Petra brøler til Sivert:

Du e sjuk

Svak og sjuk

Hellemyren lever i ditt blod

Den smitter oss,

den splitter oss,

ungene, di ligner småfylla no

Amalie Skram skrev de første tre bøkene med et års mellomrom. Muligens hun egentlig så seg ferdig, men det er i den fjerde og siste boken Afkom, som kom 9 år senere, hun viser oss sin sterke side. Det er Sivert og Petras eldste jente Sofie, som gir oss håpet for fremtiden, når hun etter noen år tar med seg sine barn og forlater sitt tvangsekteskap. I avslutningsscenen tar hun et oppgjør med sin mor med den utrolig sterke Fies sang.
En liten strofe:

Slutt å skyld på andre,

slutt å alltid klandre

Arvesynd og skjebnetro og mørkemenns motiv.

Hva du enn må mene

går jeg nå alene,

jeg har tatt mitt valg, jeg må leve mitt liv!

Hatten av og dype bukk for både Julian Berntzen som har skrevet musikken og Gunnar Staalesen som har tilrettelagt tekstene til Amalie Skram for musikal. Herbjørg Kråkevik, Kjersti Eldvik og Andre Søfteland imponerte alle med sine stemmer, men det var Idun Vik som spilte Sofie som overrasket meg mest. Kanskje er det sluttscenen i seg selv, jeg finner så bra men stemmen til Idun Vik har all den kraft som skal til for å dra det hele i land.

Det er så godt å vite at jeg kan spille noen av sangene eller hele musikalen, når jeg måtte ønske. Denne cd`en må være perfekt for de som kjenner Hellemyrsfolket, og river seg i håret over at de ikke kom seg til Bergen og DnS denne vinteren :)

Her skrev jeg om stykket etter jeg hadde vært og sett det første gang.
Du kan lese litt om Gunnar Staalesens foredrag om Amalie og Hellemyrsfolket her.

Reven og Grisungen kjenner du vel fra før? Bjørn Rørvik og Per Dybvig sin serie om disse to vennene ser ut til å være oppe i elleve bøker. Nisseforeningen er den jeg har lest flest ganger, og både jeg og barna humrer like mye hver gang.

Dette står å lese bakpå boken:
Denne gang havner Reven og Grisungen midt oppe i dåsemiklenes julefeiring, og får overvære den tradisjonelle overrekkelsen av kake til selveste Julefuten. Hver dag i hele desember kommer Julefuten ut av skogen, og henter kaken dåsemiklene har satt frem. De blir veldig nysgjerrige på hvem denne Julefuten kan være, og de bestemmer seg for å følge etter ham. Sporene fører gjennom skogen og rett til fjompenissen Papps hule. Er Julefuten venn av Papp? Eller finnes det en annen forklaring?

Forlag: Cappelen Damm

Sider: 64 Utgitt: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Bøkene om Reven og Grisungen inneholder mye god humor for voksne, noe som gjør det lett å si ja hvis et barn ber om å få lest boken for ørtende gang. Julefuten skuffet ikke, selv om forventningene mine var høye før jeg begynte å lese.

Sånn kan det gå når de tramper rett inn i dåsemiklenes vinterkvarter. Ikke lenge før hadde de diskutert hvorfor snøen hadde dumper, uten å bli enig, og nå fikk de det på det rene.

- Hjelp, takras! ropte det. - Fram med kakespadene!
Kakespader og teskjeer kastet snø opp i været, og Grisungen syntes han kunne se litt av en pappeske. En forskrekket dåsemikkel stakk hodet opp.
- Det er en gris på taket, pappa! ropte hun.
I neste øyeblikk kom Dåsemikkelsjefen tittende fram.
- Kan dere ikke lese? freste han. - All ferdsel forbudt i vinterhalvåret. Smågnagerleir!
Den dirrende labben pekte mot et skilt. "FREDET OMRÅDE", sto det.

Julefuten er en del av dåsemiklenes juletradisjon. Som en adventskalender dukker han opp til samme tid hver dag i hele desember og krever å få servert en julekake. Forferdelige ting kan skje hvis han ikke får kaken han har bestilt. Reven og Grisungen følger etter sporene til Julefuten og som alltid når disse to blander seg opp i ting de egentlig ikke har noe med, så begynner ting å skje.

Denne romanen for barn er full av herlige tegninger. Jeg elsker streken til Per Dybvig, som med enkle (ser det ut til) grep, får frem en hel masse følelser i illustrasjonene sine. Historien har en fin oppbygging og en herlig slutt. Det tok meg en liten halvtime å lese den, med innlevelse og tankestopp. Helt til sist får vi til og med oppskriften på Dåsemikkelbakerens rullekake.

Boken anbefales til barn fra 3 år og oppover!

Fredelig omdår!

Det er ikke hverdagskost at jeg forviller meg over Sotrabroen og inn på et helt ukjent kjøpesenter. Denne ville ekskursjonen har jeg hatt planer om helt siden ARK åpnet sin nye butikk, men Sartor senter er for oss bergensfruer ikke akkurat verdens navle.
I dag har jeg kjørt de 20 minuttene som skal til, og glad er jeg for det, for woao-faktoren når jeg kom opp rullebåndet til andre etasje var faktisk høy. Ikke siden jeg besøkte Eldorado i Oslo har jeg vært så begeistret for en butikk. Gratulerer Lillian og dere andre på ARK Sartor med en utrolig lys og fin butikk. Lykke til med besøk av Jørgen Jæger i dag, kunne ønske jeg hadde hatt anledning til å ta turen klokken 15.

Boken som ble med hjem etter besøket mitt er John Green sin En overflod av Katheriner, som jeg skal kose meg med i julen. God jul til alle dere som frekventerer kjøpesentre om dagene, husk: Bøker er den beste gaven!

Det var umulig å få hele butikken på et bilde

Jeg bråstoppet på rullebåndet da jeg fikk øye på den store butikken - for en fasade!

Forraadt er en av romanene til Amalie Skram som kom ut, i den 9 år lange perioden, som skilte tredje og fjerde bok i Hellemyrsfolket. Romanen regnes som en av hennes ekteskapsromaner, som tar for seg kvinners og menns forskjellige seksualnormer i det borgerlige samfunnet.
Jeg begynte å lese den samme dag som jeg kjøpte musikalen Hellemyrsfolket på cd, og hadde stor glede av denne "tilfeldigheten".

I Forraadt møter vi unge og uskyldige Ory Ingstad på hennes bryllupsdag. Hun har giftet seg med Kaptein Riber og Ory tar en tårevåt avskjed med sin mor
(se under), før hun reiser bort med sin mann. Hun aner ikke hva hun har sagt ja til, og er livredd. Riber selv fremstår i begynnelsen av romanen som en kald fisk.

Jeg vil bare dit Vel min kæreste Datter. Ene og alene dit Vel. Og derfor er det min Pligt at sige Dig, at fra nu af har din Mand ubetinget Ret og Magt over Dig. Du maa være føjelig og lydig som et Lam, ellers blir han kun daarlig tjent med sin søde lille Kone. Og ellers sætter Du Dig op imod Guds Forordning, hvad der er det værste av alt.

De begynner sitt ekteskapelige liv med noen uker i London, i påvente av at skipet Orion skal laste ferdig. Den store konflikten i romanen er forskjellen på Ory og Riber sine tanker om seksualmoral. Ory er så uskyldig som det går an å være, og blir livredd når hennes mann nærmer seg. Når hun i løpet av oppholdet i London er med på noen muntre aftener, turer i teater og på dansehus blir hun forferdet av oppførselen til noen av frøknene. Når hun så får greie på at hennes mann ikke er like uskyldig, og at andre vet dette, så går hun helt i kaos. Kaptein Riber er tålmodig med sin kone, og sier til slutt ja til å gi henne visshet om alt han har foretatt seg før han traff henne.
Etter skriftemålet blir Ory selvfølgelig helt syk av sjalusi, og tingene går fra verre til verst mellom det nygifte paret.

Lad mig være, Du Verdens modbydeligste Menneske! skreg Ory og rejste sig med Kraft. Jeg hader Dig! Jeg foragter Dig! Jeg ønsker, jeg var falden død om den første Gang, Du saa paa mig. Der gives ikke paa Jorden saa fælt et Fruentimmer, at jeg ikke vilde synes, hun var for god til Dig.

Han er oppriktig når hun gang på gang tvinger pinlige detaljer ut av ham, mens hun viser ham ingenting annet enn forakt, når hun kaller ham befengt, avskyelig og forherdet. Etter skipet har lagt i ro midt i Stillehavet i fjorten dager, klarer ikke Riber mer. Han tvinner tauet med treningsmanualene rundt halsen og hopper i sjøen.

Handlingen har klare trekk til hennes egen erfaring fra sitt tidlige voksenliv. Hun var knapt 18 år da hennes mor besørget henne gift med den ni år eldre skipsføreren Bernt Muller, som tok henne med på en sjøreise. Også Amalie skal ha vært uvitende om seksualitet, og beskriver kanskje i Forrådt sine egne følelser.
Romanen er skrevet 26 år etter hun selv giftet seg, og sitt eget syn på det som voldte henne kvaler i ungdommen var helt sikkert endret. De første syv årene av deres ekteskap var de stadig på reise. De fikk to gutter i denne tiden, men etter de kom hjem til Bergen ble Amalie litt av en opprører.

Jeg synes at Ory blir fremstilt som et hysterisk kvinnfolk, som skjuler seg bak vage æresbegreper og sin gudstro. Kaptein Rieber derimot, angrer sine synder og vet ikke hva godt han kan gjøre for henne. Dette er kanskje Amalies syn når hun ser tilbake på sin oppførsel, 26 år senere.

Forrådt er absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese. Har du lest flere bøker av Amalie Skram eller kanskje lest om henne, blir det ekstra interessant.

Bok lånt på eBokBib

Slagskipet Admiral von Tirpitz var Hitlers stolthet og Europas største slagskip, 250 meter langt og med en besetning på 2500 tyske soldater.
Den må ha vært et skremmende syn for de som fikk den nær innpå seg, som for eksempel ved Fættenfjorden i Trøndelag, hvor den lå gjemt i to perioder.
Ingrid Storholmen er vokst opp med historier om Tirpitz, og har fulgt i krigsskipets kjølvann, fra Håkøya utenfor Tromsø, til Kåfjord og helt til Heiligenhafen i Tyskland.

12 november i år var det 70 år siden Tirpitz ble bombet og kantret utenfor Håkøya i Troms, hvor 971 soldater ble drept, mens 806 overlevde.

Her lå Tirpitz er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet.

Hva ligger i uhyggelig aktuell og hva er en antikrigsroman? Hvilken pågående tragedie er det det siktes til her? Det er en ekkel nesten "krigersk" følelse jeg sitter igjen med, når jeg har lest ferdig boken, for her fremstilles de 2500 tyske soldatene som var i krig mot Norge og verden nesten som uskyldige guttevalper.

Denne romanen er som så mange andre en oppdiktet historie bygget på faktiske hendelser. Det som gjør boken spesiell er måten den er skrevet på, for dette er ikke en roman slik vi normalt leser den. Historien er satt sammen av enkeltstemmer fra Otto, Fritz, Uwe, Carl, Heinrich, Werner etc...., samt noen familiemedlemmer hjemme i Tyskland og noen nordmenn.
Vi begynner i 1939 når guttene blir kalt til tjeneste for den tyske marinen. Senere følger vi dem i epoker helt frem til 1990. I handlingen finner vi igjen de historiske hendelsene, men det meste er soldatenes tanker og følelser og deres dagligliv på krigsskipet.

Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.

Jeg beklager at jeg ikke greier å si noe saklig om denne boken, så jeg overlater deg i de kapable hendene til Artemisia, Reading Randi, Tone, Medbokogpallett og Ellikken, som alle sammen forstod boken på en annen måte enn meg, og har skrevet flotte omtaler.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 233

Kilde: Leseeksemplar

Roen har senket seg og barna er benket foran Askepott. Julematen står klar, så nå er det bare til å sette seg ned å vente på julebesøk. Vil ønske god jul med noen bilder av en julepyntet Bergen. Vi har ikke snø men 0 grader, så kanskje det kommer noe utover kvelden?

Hvor blir ukene og månedene av? Tenk at hele 2014 er over, og vi som nettopp har begynt på det året! Heldigvis står et nytt ubrukt år foran oss, og hvem vet hva 2015 bringer? ...men først er det julen som skal feires.

Feiringen blir herlig folksom, med elleve til bords (derav mengden med pakker). Vi skal spise pinnekjøtt, lutefisk og breiflabb med diverse tilbehør.
Før vi kommer så langt skal vi feire at Sondre ble tenåring i dag, Gratulerer masse med dagen Sondre!!

Til de som lurer på hva jeg leser i juleuken blir det Pat Semetary og Carrie av Stephen King, men først skal jeg lese ferdig Egil Foss Iversens Ørnens skygge. Blir det tid til mer før nyttårsaften har jeg "En overflod av Katheriner" av John Green liggende klar, og Johan Harstad sin Darlah, tidenes beste norske ungdomsroman og vinner av Brageprisen, den gleder jeg meg til.

Aller først vil jeg ønske alle lesere av bloggen min en riktig fredfylt og deilig jul! (En spesiell juleklem til alle dere som tar dere tid til å legge igjen et ord til meg av og til)

Statsraak Lehmkul med flott julepynt

Bryggen i Bergen er pyntet i all sin prakt

På Hetlandhuset henger disse skjønne nissene

Første juledag satt jeg fjetret med denne boken. Dette var mitt tredje forsøk i desember på å skremme meg selv med litteratur. Etter å ha lest Krø og Mørketid uten å bli særlig redd, gikk jeg for en god gammel klassiker. Carrie er Stephen King sin aller første "skikkelige" utgivelse fra 1974, og det skulle bli mange, mange flere senere. Boken ble filmet første gang i 1976, med en meget ung John Travolta i en av rollene.

Dette er historien om den 16 år gamle jenten som blir utsatt for ekstrem barnemishandling fra sin mor, og voldsom mobbing fra sine medelever. Hun lever i så stor grad utenfor samfunnet, at hun selv blir syk på sinnet. En episode i skolens garderobe etter gymtimen, gjør at klassekameratene hennes må stå til rette for sin ekle oppførsel mot henne. Selv om ikke lærere og rektor på skolen har "sett" henne før, får hun støtte nå når hun trenger det. Hos moren får hun bare kjeft og straff.

Boken består delvis av skriftlige gjenfortellinger, utdrag av bøker og saksreferat, og delvis av direkte tale og handling. I parentes kommenterer Carrie av og til det som skjer med henne. (Se under)
Handlingen henger godt sammen, uten å føles oppstykket.

Årsak og bakgrunn får vi i sporadiske drypp, og vi blir på den måten kjent med historien til Carrie og årsaken til at moren Mrs. White behandler henne som hun gjør. King holder antydningens kunst i sin hule hånd, og jeg elsket måten han bare lot oss ane disse sammenhengene.

Carrie sat without moving.
Mrs. White got up and came aroung the table. Her hands were hooked into shaking claws. Her face bore a half-mad expression of compassion mixed with hate. The closet, she said. - Go to your closet and pray.
- No, Momma.
Boys. Yes, boys come next. After the blood the boys come. Like sniffing dogs, grinning and slobbering, trying to find out where that smell is. That.... smell!
She swung her whole arm into the blow, and the sound of her palm against Carries face
(o god I am so afraid now)
was like that flat sound of a leather belt being snapped in air.

Carrie er født med telekinesiske evner. Vi får høre om noen "småting" hun har gjort tidligere, men det er i den heftige avslutningen av boken, hun viser hva hun er godt for. Boken er klassifisert som en grøsser og filmen som en skrekkfilm, og det er nok scenene på slutten de fleste husker etter å ha gjort seg ferdig med Carrie.

Det skal tydeligvis mye til for å skremme meg, for det var ikke slutten som begeistret mest. Kanskje det er det usannsynlige i hendelsene i innspurten, som gjør at jeg distanserer meg. Det som gjorde inntrykk på meg og som fulgte meg inn i søvnen i går var den psykisk syke moren og hennes forhold til Gud, blod og gutter/menn. Jeg synes Stephen King skildrer både Mrs. White og Carries "bagasje" så levende og overbevisende at jeg heller mot å føle medynk med dem begge.

Jeg er sikker på at filmen gir en helt annen opplevelse enn det boken gjorde, derfor vil jeg anbefale deg å lese boken, kanskje ikke som en grøsser, men en fengslende oppvekstroman.
I dag har jeg tatt fatt på "Tidenes beste norske ungdomsroman"Darlah av norske Johan Harstad, kanskje den kan gi meg litt etterlengtet skrekk? Heldigvis har jeg Pet Semetary av Stephen King på lur.

Ønsker alle en herlig "Boxing day", hos oss blir det familiebrunch med påfølgende fotball foran skjermen. (Da befinner jeg meg nok på månen i forskningsstasjonen Darlah....)

Det er Sondre på 13 og meg selv som har lest denne boken, og vi er temmelig samstemt om hva vi synes om den. Vi ble ikke skuffet denne gangen heller!

Esmeraldagåten er altså den sjette boken i serien, og vi kjenner Cecilia, Leo, Une og Egon ganske godt. Heldigvis dras vi ikke gjennom en detaljert karakteroppbygging i hver bok, men får vite akkurat nok til at hver bok kan leses for seg, om det skulle være nødvendig.
I denne boken er det høst og de tre ungdommene er nysgjerrige på hva som skjuler seg i den stengte gruven. Esmeralda er navnet på den dypeste av gruvegangene, i gruven som ble stengt etter en ulykke i 1936 hvor tre mennesker ble sperret inne for alltid. Når de en dag ser en blank, ny hengelås på en dør, våkner utforskertrangen deres for alvor.

På fjorden driver Sjøhistorisk Museum og finkjemmer havbunnen etter den forliste kutteren Lizzie. I forrige bok fant ungdommene "Kutterskatten", som var ombord i skipet, som aldri har blitt funnet. Ungdommene er skeptiske til hva som egentlig skjer med det de finner på havets bunn, og spionerer på dem som jobber der, som også bor på pensjonatet Perlen hvor foreldrene til Cecilia og Leo jobber.
I denne boken blir Cecilia, Leo og Une dradd inn i en tyverisak, som viser seg å ha med de gamle gruvene å gjøre.

Denne serien til Horst skal bli på 12 bøker. I hver bok presenteres med praktiske eksempler i teksten en filosof sine hovedtanker. I denne boken er det Platon sine tanker rundt fornuft og følelser som er tema. Dette pakkes fint inn og blir ikke belærende, men føyer seg umerkelig inn i teksten. Til sist i boken får vi tre sider med fakta om Platon, og så dette interessant og spennende lesestoff. Ikke nok med det, aller sist finner vi første kapittel i neste bok i serien, så her er det bare å lese å bli hekta på nytt.

Serien er også del opp med et mysterium som blir løst i hver bok, et mysterium strekker seg over 4 bøker og en rød tråd som ble presentert i første bok, vil vi først få svar på i den siste boken. Dette gjør at det er mye gjenkjennelig i hver bok, samtidig som spenningen er på plass fra første side hver eneste gang. Genialt spør du meg!
Da Sondre var ferdig med å lese Esmeraldagåten var han ikke i tvil om at han ville lese neste bok. Jeg er åpen for at han kanskje vokser fra serien før den er ferdig, men han er hekta og vil gjerne lese videre. At han (som sjelden leser) er oppslukt av boken i lange perioder uten at mor må mase, sier mye om hvor bra han synes den er.
Anbefales for barn fra 7-8 år og oppover!
Se gjerne omtalen av Libertygåten hvor jeg har skrevet litt mer om serien, rekkefølger, filosofer etc.

Esmeraldagåten er minst like spennende iflg. Sondre

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014

Sider: 149

Kilde: Leseeksemplar

Neste bok: Rivertongåten

Darlah – 172 timer på månen er en roman av Johan Harstad fra 2008. Den ble opprinnelig utgitt som ungdomsroman, men har i billigbokformat blitt utgitt som ordinær voksenbok. For romanen ble Harstad tildelt Brageprisen. I 2014 ble den kåret til"Tidenes beste norske ungdomsroman"av nettstedet ubok.no. Darlah har kommet ut i hele 17 land, også på eksotiske steder som Bangladesh og Taiwan.

Jeg liker godt å lese gode ungdomsbøker og greide å sikre meg denne godbiten fra biblioteket rett før jul. Boken ble lest i sin helhet på andre juledag.
(OBS! omtalen inneholder noe som kan oppfattes som spoiler)

For meg er lange leseøkter den beste måten å lese på, så alt lå til rette for at dette skulle bli en god leseopplevelse. Jeg har god erfaring med å lese romaner beregnet for ungdom, og har med dem hatt noen av mine beste leseopplevelser. Denne gangen følte jeg meg for "voksen" for boken, det ble rett og slett for overtydelig og for enkelt de første 300 sidene, for så å bli veldig forvirrende på slutten.

De første 200 sidene går med til å introdusere de tre ungdommene Mia, Midori og Antoine som ender med å vinne tur til månen. Det blir mange runder hvor vi er med hver enkelt når de melder sin interesse, når de vant, deres avreise og deres ankomst i New York. Vi blir også kjent med Oleg Himmelfarb som bor på Parsons Eldrehjem i Florida og er temmelig senil. Vi kommer tilbake til ham flere ganger, uten at han tilfører noe.

De voksne som arbeider for NASA og de som skal være med på måneferden blir presentert seint og heller vagt. Når Mia ankommer NY blir hun kjent med en gammel uteligger, som skal dukke opp senere i historien.

Denne delen som utgjør over halvparten av boken, syntes jeg var, ikke akkurat kjedelig, men stillestående. Jeg ventet spent på å komme i gang med litt action, og undret meg over hva som er "tidenes beste" med dette her. Darlah 2, er månebasen de skal bo i, som tittelen sier, i 172 dager. Denne tittelen tilsier at det er her det skjer, så dette forklarer min utålmodighet etter å komme dit.

Ikke lenge etter de har installert seg i Darlah 2, skjer det et uhell som gjør at to av besetningen må gå ut og reparere noe, disse to kommer aldri inn igjen, og stemningen begynner å skjerpes. En etter en drepes folkene fra NASA og Antoine også, og det er bare de to jentene Mia og Midori igjen. Fienden er et vesen som tar form av menneskene, så når Mia og Midori løper mot den gamle basen Darlah 1 for å redde seg hjem med en evakueringskapsel, er oppmerksomheten min skjerpet for å få med meg når evt. jentene blir "tatt".

Mia bøyde seg over Antoine. Hun børstet bort grått støv fra ansiktet hans. Det var allerede vansiret av den brennende solen som uten å ha noen atmosfære å kjempe seg gjennom, hadde angrepet huden hans i timesvis. Øynene hans var vidåpne og blodige og halvveis ute av hodet på ham. Støvet hadde tørket inn øyeeplene, og det fikk ham til å se enda mer huyggelig ut. Med Nadolski var det samme sak. Men den ene armen hans var revet av ved albuen og den blottede armstumpen gapte mot dem. Alt oksygenet de hadde hatt i kroppene, var blitt presset ut i samme sekund hjelmene deres hadde blitt fjernet og vakuumet utenfor tok overhånd.

Det er når vi nærmer oss slutten av boken og det er på sitt mest spennende, at jeg detter av lasset. Misori sin kropp har blitt byttet ut med en dobbelgjenger uten at Mia har merket det, men med sine siste krefter greier hun å kvitte seg med både hennes og sin egen dobbeltgjenger, før hun får startet kapselen. (tror vi...) Wips, så har hun landet i Atlanteren, og blir plukket opp av en fisker som holder henne skjult i en uke (uten å si noe til noen...) Uten å møte på noen problemer haiker hun fra Newfoundland til New York, og etter å ha ringt NASA og foreldrene oppsøker hun den gamle uteliggeren Murray for å ta ham med til Coney Island og la ham sove på stranden. Mia er selvfølgelig ikke Mia, men dobbeltgjengeren, og hun dreper Murray før hun drar tilbake til hotellet og dreper foreldrene sine, lillebroren og alle som bor der.

Historien avsluttes av Naoharu Fujiwara tre år etter de andre hendelsene. Da er vi i Tokyo og denne 19 år gamle jenten er det siste gjenlevende mennesket i Tokyo. Hvem er hun? Hun får i all sin anonymitet avslutte boken og mitt blogginnlegg.

Sånne historier kan godt være usannsynlige og totalt virkelighetsfjerne, men de må være logiske. Her var det mye som ikke var logisk. Dobbeltgjengeren viste seg før hun hadde drept det mennesket hun hadde overtatt. På hotellet i NY dukker det opp en dobbeltgjenger for hvert menneske hun dreper og alle ser ut som henne selv. Der gikk ikke dobbeltgjengere igjen på månen som lignet på dem som ble drept der. Som sagt, mot slutten falt alt fra hverandre for meg, og jeg leste mye av slutten på nytt, for å se hvor jeg hadde mistet tråden, uten å finne noen forklaringer.

Jeg har glad jeg har lest boken for å stille min nysgjerrighet til "Tidenes beste norske ungdomsroman", men for meg ble det først kjedelig, så 50 sider som hadde "noe", for så å bli helt usammenhengende. Det er ikke alltid jeg som leser er på samme spor som "forståsegpåerne".

Det er først når man gir opp at det virkelig tar slutt.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket

Forfatteren var helt ukjent for meg da jeg i begynnelsen av desember fikk en forespørsel om jeg kunne tenke meg å lese hans manus på en krim som kommer ut i 2015. Janus som den heter, er bok nummer to i krimserien han har på gang. I julen leste jeg bok nummer en, Ørnens skygge som kom ut i 2011, og hadde noen herlige timer foran peisen med den.

Fra baksideteksten:
1945: I krigens siste dager fullfører nordmannen og nazisten Hermann Foss et siste oppdrag for den tyske overkommandoen. Det går ut på å skjule store deler av tyskernes gullforråd, kunstskatter og en dødelig gass på et hemmelig sted i Norge. I kaoset rundt kapituleringen går all informasjon om skjulestedet tapt.
65 år senere dør Hermann Foss, den siste som vet hvor alt ligger gjemt.
Historieprofessor Thor Foss er den gamle mannens eneste gjenlevende slektning og må dra til Stavanger for å tømme dødsboet. Der finner han de første tegnene til at hans onkel kan ha stått bak en av norgeshistoriens verste forbrytelser. Motvillig blir Thor Foss dratt inn i en kamp på liv og død der løsningen ligger skjult i koder og gåter.

Det blir et kappløp der ingen midler skys, mellom grådige norske etterkommere og en lyssky gruppe nazister som har startet jakten på de svimlende verdiene og den dødelige gassen.

Ørnens skygge har alle de rette ingrediensene som en spenningsroman skal ha. Her er det spioner fra både naziorganisasjonen Odessa og Mossad, her er agenter og dobbeltagenter og mange forskjellige grupperinger som jobber mot hverandre. Hovedpersonen historieprofessoren Thor Foss, som for mange år siden var marinejæger er den av aktørene som har minst ballast i form av gammel bagasje fra krigen.

Dette er en klassisk skattejakt med koder og gåter som må løses. Siden de to menneskene som vet hvor skatten ligger er døde, går jakten ut på å finne ledetråder i deres og deres families etterlatenskaper. Thor får god hjelp av Hannah som kommer på banen tidlig i handlingen, og sammen jobber de for å finne den dyrebare og livsfarlige skatten.

Forfatteren bygger opp spenningsbildet med flotte karakterbeskrivelser. Vi får vite hva som tok livet av de to som satt på skatten i 65 år, og hvem og hvorfor de forskjellige aktørene er etter skatten. Noen er reinspikka gal, andre bare er grådig, mens det heldigvis også er noen som vil returnere verdigjenstandene til eierne og, ikke minst nøytralisere den livsfarlige gassen.
Karakterene er troverdig og faller fort på plass. Handlingen har mye action, men det er også mye "prating". Thor og Hannah bruker mye tid på å snakke seg frem til muligheter, og gå gjennom mulige løsninger på utfordringene de står overfor, så jeg må innrømme at enkelte sider ble bladd fort forbi, akkompagnert fra min side av litt bla, bla, bla...

Språket flyter lett, og de hyppige kapittelskiftene gjør at lesingen går av seg selv. Alt virker gjennomprøvd og bare en gang tenkte jeg "er det mulig å være så naiv?" - men dette var tidlig i handlingen, og det hadde vel ikke gått opp for Thor hvilket farlig spill han var involvert i.

Romanen er på nesten 500 sider, og kunne godt vært kortet ned litt. Det er spennende, men all funderingen frem og tilbake gjør at det stopper litt opp. Iversen skriver godt og jeg kvier meg ikke for å sammenligne denne boken med noe Tom Egeland eller Dan Brown for den saks skyld, kunne ha skrevet. Handlingen ble kanskje litt for klassisk, uten noe grensesprengende nytt, men innen sjangeren er dette godt levert.

Jeg som har lest bok nummer to, vil påstå at selv om den er langt fra ferdig, så har fan av spenningssjangeren noe å glede seg til, for den er hakket kvassere i kantene enn Ørnens skygge.

Tusen takk til Egil Foss Iversen for boken!

Den første boken jeg leste av John Green var Faen ta skjebnen. Den gjorde kraftig inntrykk på meg, så når forfatteren kommer ut med en ny bok på norsk, slår jeg til igjen. Før jeg begynte å lese syntes jeg handlingen hørtes litt barnslig, snål ut, hør bare:

Forlaget om boken:
Colin Singleton, vidunderbarn og sterkt opptatt av anagrammer, har akkurat blitt dumpet av kjæresten Katherine. Den NITTENDE Katherine, faktisk. Colin dater nemlig bare jenter som heter Katherine. I kjølvannet av K-19 -hendelsene, og for å få tankene over på andre ting, tar Colin med seg den overvektige bestekompisen Hassan ut på tur for å finne tilbake til gleden ved livet. Målet er å komme opp med en formel som kan forutsi gangen i alle parforhold, hevne alle verdens dumpede, og kanskje sørge for at den nittende Katherine blir hans. På denne road-tripen møter de personer og hører historier og kanskje vil alt det de opplever gi Colin nye perspektiver på tilværelsen og sende hjertet hans på nye veier. Muligens ...

Selv om du har passert din aller første pure ungdom, må du ikke la deg skremme fra å lese denne boken. Den er ganske dypsinding og veldig morsom, samtidig som den er lett å lese.
Det er egentlig ikke en road-trip bestekompisene har lagt ut på, for etter å ha overnattet i bilen en natt, kommer de til det lille stedet Gutshot og her blir de i fire uker.
Colin er vidunderbarnet som har lyst å bli genierklært. Hans mål i livet er å få et "eureka-øyeblikk", og å bli noe helt usedvanlig, men han har innsett at han ikke er et geni. Målrettet jobber han hardt hver dag og er alltid åpen for å justere og lære av de velmenende rådene som Hassan kommer med.
Hassan er en lat og feit morroklump, og muslim, det lar handlingen oss aldri glemme. Det er faktisk litt befriende å lese en bok hvor det på vennskapelig vis drives harselas på en muslims bekostning.

Under sitt opphold i det rosa huset til Lindsey og moren i Gutshot, får de utfordringer som presser dem begge til å tenke og gjøre nye ting. Colin er veldig fokusert på de matematiske problemene sine med et teorem som har med disse ekskjærestene som heter Katherine å gjøre. All denne matematikken gir romanen en original vinkling, som gjør boken ganske unik. Tittelen og baksideteksten belyser denne røde tråden, men romanen rommer så mye mer.

Lindsey Lee Wells, svarte hun, rakte fram en liten hånd med slitt, rosa metallic neglelakk. Han hilste, og så snudde Lindsey seg mot Hassan.
- Hassan Harbish. Sunnimuslim. Ikke terrorist.
- Lindsey Lee Wells. Metodist. Ikke jeg heller. Jenta smilte på nytt. Colin tenkte ikke på noe annet enn seg selv og K-19 og den biten han hadde mistet inni seg - men smilet hennes lot seg ikke fornekte. Det smilet kunne få slutt på kriger og helbrede kreft.

Dette er en oppvekstroman med fokus på vennskap mellom to kompisser. Vi får også en god del tanker om å tørre å bryte ut, og om å slutte å være selvopptatt. Hassan sin blendende åndelige oppvåkning er vidunderlig å lese om. Mrs. Wells sitt gode eksempel får Hassan til å innse at han er en "ikke-gjører". Han har blitt himla god på å ikke gjøre ting, men at han aldri gjør noe som gjør en forskjell for andre mennesker. Han gjør ikke zakat en gang...

Ideen forfatteren har bygget denne romanen på er glimrende i all sin kompleksitet. Han skriver i notatet til slutt at han selv fikk C minus i matte, men at en av de beste matematikerne i USA tilfeldigvis er hans venn, og det er han som har hjulpet ham med romanen. I tillegget helt til slutt forklarer Daniel Biss dette teoremet til Collin som jeg bare har hatt en anelse av hvordan fungerer.

Romanen er velskrevet, innsiktsfull og til de grader engasjert. John Green interesserer seg for ungdom i den vanskelige alderen, noe hans betraktninger helt tydelig viser. Jeg liker ikke ungdomsbøker som tar for seg tanker og følelser til en gjennomsnittlig 16 åring, men vennskapstematikken her er pakket godt inn i humor og et aldri så lite mysterium, så det føles ikke påtrengende. Det er ikke noen dramatisk historie dette her, men jeg opplevde den som til de grader medrivende, at den ble slukt i en jafs.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2006/på norsk 2014

Sider: 228 + tillegg

Kilde: Leseeksemplar

Det er noe spesielt med Island som gjør at både krim og historiske romaner får en egen stemning. Dere som likte Karitas kommer til å elske denne! Denne romanen er bygget på de faktiske hendelsene rundt Agnes Magnusdottirs henrettelse. Dette var den siste henrettelsen som ble utført på Island. Mer om dette kan en lese om, i forfatterens merknader.

Vi er altså på Island i 1829 og Agnes Magnusdottir dømmes til døden, sammen med to andre, for medvirkning til et brutalt dobbeltdrap. Før henrettelsen kan finne sted, blir hun innkvartert på den lille fattigslige gården til lensmann Jon Jonsson, hans kone og deres to voksne døtre. De er alle skrekkslagne over å bli tvunget til å åpne opp hjemmet sitt for en morderske, men den trange boligen gir ikke rom for slippe unna.
Agnes har bedt om å få den purunge hjelpepresten Thorvardur, som åndelig veileder i tiden frem mot henrettelsen, og han er en av veldig få som støtter Agnes når hun kommer til Kornså-gården.

Fattigdommen er enorm i dette samfunnet, og romanen skildrer familienes slit og hver enkelts nød på en fantastisk levende måte.

Når Agnes kommer til Kornså har bonden vært nødt til å ta ned innerkledningen i huset for å gjøre opp for gammel gjeld, så huset smuldrer sakte men sikkert opp. De fyrer med møkk, og lever nær sagt fra hånd til munn. Mette mager, personlig hygiene eller privatliv er det ikke snakk om, og nåde den som lar ilden slukke, da kan det gå lang tid før de får fyr på ovnen igjen.
På tross av dette kommer Agnes til et bedre sted enn der hun var først. Der lå hun lenket på fjøsgulvet, og ble både sultet og mishandlet. I hjemmet til Jon og Margret blir hun mottatt som et menneske. Hun blir vasket, klærne som er full av lus og annet utøy blir brent, og hun får nye. Deretter får hun sin seng, og det forventes at hun skal jobbe for kost og losji.

Historien til Agnes kommer frem litt etter litt, når hun prater med presten Toti, og andre som etterhvert snakker med henne. Noe kommer også frem når hun er alene og reflekterer over livet. På denne måten får vi også vite hva som var foranledningen til drapene hun er dømt til døden for, og hva som egentlig skjedde.
De som lærer Agnes å kjenne, håper etterhvert på at hun er uskyldig. Når hun får høre at Sigga har blitt benådet, blir hun veldig urolig, og det tennes nok et lite håp hos henne.

Begravelsesriter er en fantastisk skildring av dagligliv, strev og pine for de fattigste i et fattig land. Det at de kunne losjere drapsdømte hos en familie på denne måten, var helt nytt for meg, og ga en original vinkling til handlingen. Dette er en historie som setter tanker i sving, og jeg reflekterte mye for meg selv over hvor takknemlig jeg for livet mitt sånn som det er.
Språk og karakterbygging er helt på stell, og det er ikke noe som skurrer når jeg leser. I og med at Agnes drøyer så lenge før hun forteller, så holdes spenningen på plass.

Dette er en roman jeg virkelig anbefaler deg å lese!

Forlag: Schibsted

Utgitt: 2012/på norsk 2014

Sider: 361

Kilde: Leseeksemplar

2014 ble et leseår av de store med 222leste bøker. Det høres jo helt vanvittig ut, men for meg som ikke trener, (ehm... har trent) noe særlig og ikke ser på tv, (som i aldri) så frigjøres det mye tid. Jeg har hatt for vane å ramse opp en haug med nyttårsforsetter og ting jeg bare må bli bedre på, men til tross for at jeg har lest Operasjon sjølvdisiplin to ganger i høst, så ligger den omtalte selvdisiplinen på et lavmål.

Det å være glad i å lese har blitt mer og mer sosialt. Årets høydepunkt var nok Bokbloggertreffet hvor jeg fikk treffe mange likesinnede. Det føles som jeg har kjent Beathe lenge, men jeg tror det var i 2014 vi hadde vårt første møte på kafè. Siden har det blitt en del, og skravlestundene med Beathe og de andre som bor i Bergen, håper jeg at det blir flere av.

Etter et lyst hode introduserte Tvangslesing er en dyd få forunt, har jeg også så vidt blitt kjent med Silje. Vi var de eneste som dukket opp på kafè i Bergen en kveldsstund den
11 desember, men så samstemt som vi var (vi hadde med oss den samme boken) så håper og tror jeg det blir flere sånne møter.

Sånn ser desember ut, med terningkast og det hele:

Har du lyst å se hele leselisten min for 2014 finner du den her!

35 % av bøkene jeg leste var norske nyutgivelser i 2014, så nå gleder jeg meg til å sette meg ned å nominere til Bokbloggerprisen. Du kan se hele listen min her!

Inspirert av Karis bokprat vil jeg liste opp de 10 bøkene som er de beste bøkene jeg leste i 2014. De står i den rekkefølgen jeg har lest dem i år, og har alle sammen fått 6`er.

Lars Mæhle, Den mørke porten
Sissel Værøyvik, Rakels bok
Belinda Bauer, Nysgjerrigper
Laurent Gaude, Eldorado
Simon Stranger, Mnem
Ida H. Høyer, Unnskyld
Sofia Nordin, Ett sekund om gangen
Catarina Cattaneo, Jeg sluttet å telle dager
Aina Basso, Finne ly
Miriam Neegaard, Stormen og stillheten

Det jeg tenker om 2015 er at jeg har god erfaring med å lese norske nyutgivelser gjennom hele året. Jeg skal også bli enda flinkere å finne frem til debutanter, noe jeg har hatt stort hell med i år. Jeg vil prøve å få lest litt mer fra 1001, og enda flere av Amalie Skram sine titler, uten at det skal bli noe pes. Nynorsk, engelsk og novellesamlinger har jeg hatt fokus på i år, og det kommer jeg til å fortsette med å få lest. Nynorsken går av seg selv nå, for det kommer utrolig mange bra bøker ut på nynorsk.

Da gjenstår det bare å ønske tvangslesere, bokbloggere og alle andre lesere av bloggen min et riktig godt nytt år!!!

GODT

NYTT

LESE

ÅR!!!!

Håper kvelden i går ble fin, og du går inn i det nye året med god helse, overkommelige forsetter og sprudlende humør.

I Bergen forsvant snøen sammen med at rakettene føk til værs, så i dag får vi en smak av vår med 7 varmegrader.

Boklisten påbegynt sammen med det nye året 2015:

Asbjørn Jaklin - Rød sone - 3
Ruth Lillegraven - Mellom oss -

I debutromanen til Asbjørn Jaklin Svart frost, møter vi journalist Alexander Winther for første gang. Jeg har ikke lest denne, men testet ut om bok nummer to sto støtt på egen hånd. Handlingen i Rød sone er bygget rundt faktiske hendelser som fant sted i nordnorge på 80-tallet.

Forlaget om handlingen:
Den tidligere jagerflygeren Peter Barrow blir funnet død på et hotellrom i Tromsø.
Alexander Winther, journalist i Nordlys, nøster i saken og oppdager at flere av Barrows tidligere skvadrons-kolleger også er døde. Finnes en sammenheng mellom dødsfallene? Gravingen i flygernes fortid vekker minner om tiden som soldat i Afghanistan, og det tærer på forholdet mellom Alexander og kjæresten, Vivi. Da en kollega i NRK blir forsøkt myrdet, innser Alexander at noen vil gjøre alt for å holde fortiden skjult.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2014

Sider: 341

Kilde: Leseeksemplar

I Rød sone er vi i Tromsø, og det var gøy, for en bergenser som nettopp har besøkt denne byen for første gang. Jaklin har med mange stedsnavn fra byen, som kanskje ville luktet litt for mye av "merkevarebygging" av hjemkommunen, hadde det ikke vært for at jeg frydet meg over gjenkjennelsen.

Winther er ganske fersk som journalist i Nordlys, og dette får han føle på kroppen for nyhetsredaktør Erstad er etter ham med korrigeringer og sleivspark hele tiden. Måten Erstad blir fremstilt, med sin væremåte og hang til engelske uttrykk gjør at dette blir en ganske klisjèfylt og karikert personlighet. Jaklin selv har jobbet som redaktør i Nordlys, så jeg kan jo bare spekulere på hvem han har hatt som forbilde til karakteren Erstad....
Alex Winther derimot fremstilles troverdig som en balansert og rettferdig person. Jeg blir fort glad i denne personen, og håper selvfølgelig gjennom hele boken at han skal lykkes i sin jakt på svarene.

Romanen er klassisk i den forstand at det er en journalist som er etterforskeren. Han møter på utfordringer på veien, men finner ut av det til slutt. Der er lagt inn noen sidelange "sidespor" som f.eks. der hvor Alex er på restaurant med foreldrene. Vi lærer Alex litt å kjenne, og de snakker litt om Mehamn ulykken, men det har lite med handlingen å gjøre. Mor synger på "Leva livet" inne på den fine restauranten, mens far er "mat og vin freak", så jeg følte lettelse når disse 8 sidene var over.

Tema i boken handler mye om hemmelighold av gamle synder, spioner, mystiske ulykker og innblanding av NATO.

Det skal innrømmes at dette ikke er den sjangeren jeg liker best å lese, så om jeg har behandlet boken litt stemoderlig, så kan det være forklaringen. Interessebålet fattet liksom aldri, og jeg hang meg litt for mye opp i det jeg omtaler som klisjèer. Jeg er sikker på at boken faller i smak hos de som liker å lese denne typen klassisk krim, med en heller maskulin "overtone".

Språk og fremførelse er helt på plass, alt er godt merket og det byr ikke på noen utfordring å følge handlingen. Det er helt tydelig at han skriver godt, selv om jeg kunne ønske at noen av trådene ble mer utdypet. Hans litt rare forhold til både psykolog, foreldre, kjæreste og sjefen kunne blitt klarere, også savnet jeg litt mer kjøtt på beina i "nåtidshistorien" med NRK journalisten som ble påkjørt.

Da siste side var lest følte jeg bare lettelse. Mot slutten ble det en smule action, uten at det egentlig ble spesielt mer spennende. Spørsmål som ble stilt angående det som skjedde på samme tid som Mehamn-ulykken forble uløst, og jeg følte mye hang og slang da boken var ferdig. Mulig min interesse og konsentrasjon var forsvunnet langt ned i godteskålen på denne tid...

Ellikken er den eneste andre bokbloggeren som har skrevet om boken,

les gjerne hennes omtale!

I mange år nå har den flotte Mariakirken i Bergen vært pakket inn i presenning. Først dukket det ene tårnet frem igjen, og siden det andre. Nå holder de på med utsiden av selve kirken, og jeg håper inderlig at den snart er ferdig, for dette har vært og er igjen en nydelig kirke. Tar du en titt nederst i hjørnet ser du Ottoen, på sin daglige ferd gjennom byen med sykkelen sin. Otto er født i 1927 og har vært uteligger og byoriginal i mange år. For oss bergensere er han et kjært syn.

I dag spaserte vi fra Bontelabo, gjennom festningen og forbi Mariakirken på vår vei til baksiden av bryggen. Etter å ha sett to episoder av den nye realityserien "Anno" som nå går på tv, måtte vi bare se innspillingsstedet med egne øyne. Innspillingen ble gjort i sommer da det var rekordvarme i flere uker, så kontrasten til det iskalde været i dag var stor.

Vår forrige lille bytur med gjester fra trøndelagen gikk til Nøstet for å se på det nye bygget hvor Frode skal begynne å jobbe. Det vokser frem som en påminner om det moderne liv vi tross alt lever, midt i den eldgamle bebyggelsen nede på Nøstet.
Jeg har fulgt med på restaureringen av Norges eldste sammenhengende trehusrekke som ligger vis a vis Sukkerhusbryggen. I oktober var husene fremdeles kledd i presenning, men til jul var de kommet nesten i mål, og de vakre bygningene fikk komme frem i dagen. Det som nå kom frem vil ta pusten fra de som studerte de falleferdige rønnene som sto der da de begynte restaureringen.

Sånn så har det sett ut her i mange år

Det er nesten ikke til å tro så fint det har blitt

Husrekken som har en datering til 1621, har adresse Nøstegaten 39-45, og ble fredet i oktober 2008. "Noen" har vært utrolig effektive, som har greid å fixe på disse husene på bare 8 år. Les gjerne hva Riksantikvaren skriver om husene.

Godt nytt år, både norske og svenske bokbloggere! Denne romanen var en av de første jeg leste i år, og absolutt den beste. Anbefales! Ønsker alle en super søndag med årets første smakebiter fra Mari og bloggen
Flukten fra virkeligheten.

Mellom oss er debutromanen til Ruth Lillegraven, som kom ut i 2011. Fra før hadde jeg lest både URD som vant Bokbloggerprisen 2013 og Manilahallen som garantert mange har nominert til prisen for 2014. Jeg har elsket disse bøkene, og også barnebokserien om Mari og Magnus, så da Ellikken tipset om denne boken i adventskalenderen sin, var jeg ikke sen om å plukke boken ned fra hyllen hvor den hadde stått siden jeg fikk den med meg hjem fra Bokbloggertreffet i september. Les gjerne hennes fine omtale!

Sånn beskriver forlaget boken:
I 1972 dreg 25 år gamle Svein til Chile. Han kjem aldri heim att. Tretti år seinare kastar forsvinninga hans framleis skuggar over dei han fór ifrå: dei aldrande foreldra Jakob og Dagny, kjærasten Ranveig og dottera Tonje, som han aldri har møtt.

Kva har Jakob og Dagny sine opplevingar under krigen fått å seie for forholdet til sonen? Og korleis får avgjerder tatt i ei dekkleilegheit i Oslo i 1943 konsekvensar for Tonje seksti år seinare?

Tonje har sine eigne løyndomar å bere på, og nettet av løgner ho har spunne rundt seg sjølv og andre, er i ferd med å rakne.

Forteljinga tek lesaren frå krigens dagar til vår eiga tid – frå Oslo til Natzweiler, Santiago, Pennsylvania og eit forfalle funkishotell i fjellheimen på Vestlandet. Mot eit bakteppe av historiske hendingar viser Mellom oss både korleis det vesle livet speglar den store verda, og korleis gamle løyndomar kan få følgjer mange år seinare.

Ruth Lillegraven beviste igjen at hun er en reflektert forfatter som har evnen til å gi leseren en personlig og velskrevet historie. Hun har et litterært språk jeg absolutt setter pris på, og det at hun skriver på nynorsk ser ut til å forsterke stemningen som romanen inneholder.
I denne romanen blir vi kjent med mennesker i flere generasjoner, og den spenner seg fra 1943 til 2003. Lesingen blir aldri forvirrende, og hemmelighetene som dukker opp gjør at det hele får en nerve på linje med en god kriminal. Boken anbefales på det varmeste!

Smakebiten kommer fra kapitlet om lille Ranveig når hun var med foreldrene på sauesanking på Bakkatun i 1971:
Og så høyrer ho det, det er ikkje til å stengje ute lenger. Dette er ikkje torever, dette er ikkje inne i øyra hennar, noko er på ferde oppi lia. Det er difor sauene er så rare, dei har visst at noko skulle skje. Ho stoppar opp, bøyer hovudet bakover, no ser ho at det kjem noko ned frå lia. Noko stort og mørkt. Det kjem ramlande, brasande. Det går fort, blir større, veks på seg, er eit monster av stein og jord, som kjem mot ho, skal ta ho.

Dette er en av de bøkene jeg ikke hadde tenkt å lese, men så kommer jeg over en bokblogger som skriver så fint om den, at jeg måtte ha den med meg. Heldigvis hadde de den på eBokBib, så tiden mellom tanke og handling var ikke stort.
Millioner av takk til Artemisia som var fristerinnen :)

Er det i det hele tatt mulig å beskytte seg mot å bli dyttet inn i andres liv?

Forlaget om boken:
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.

I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.

Maria er en tankefull ung dame som gjør seg betraktninger over livet som kanskje er litt overmodne for en 19 åring. Men, kanskje det kun er et så ungt menneske som kan gjøre og tenke som henne? Vi blir kjent med henne når hun reiser til Tunisia for å jobbe ved et hjelpeprosjekt. Allerede på flyet er jeg solgt, refleksjonene hun gjør seg rundt viktige hendelser i livet, er innsiktsfulle og treffer meg midt i hjertet.

Maria ankommer Tunisia, og måten forfatteren greier å beskrive både lukter, varme, smaker og støyen fra mennesker som blander seg og diskuterer, gjør at jeg er der sammen med henne. Hun har mange fornemmelser og tanker som bare ramler ned i hodet på henne. Hun snakker om tid og rom, kaos og kosmos og om størrelsen på livet selv. Det kan virke ullent og høytsvevende, men jeg suger til meg vakre fraser og treffende uttalelser, og er umettelig.

Øyeblikket en ser, blir en også sett.

Etter oppholdet i leiren tar Aziz Maria med seg hjem til oasen, hvor foreldrene bor. Her lærer de hverandre å kjenne, og mens leseren får kjenne på at vi nordmenn har alt, men allikevel ingenting, blir Maria glad i livet i ørkenen. De bor i et firkantet hus med vegger, men rommet til Aziz mangler tak, så de ligger i sengen og ser på stjernene. Familien er fattige på gods og gull, men lykkelige på en måte som bare de som lever enkelt kan være.

Handlingen følger et kronologisk mønster og boken er en fryd å lese. Det skjer noe hele tiden, og både hode og hjerte får noe å jobbe med. Det er ikke en spenningsroman dette her, men sjelden har jeg blitt så opptatt av å ville vite hva som skjer på neste side. Språket i denne romanen er formidabelt, hun skildrer et rikt indre landskap, uten å gjøre det overtydelig for leseren hva hun vil ha frem.

Å reise til et nytt sted, er like mye å komme tilbake

dit en aldri før har vært.

Dette er en bok for deg som gjerne lærer om fremmede kulturer, og kan se på det norske med et skråblikk. Tematikken blir nok mer og mer aktuell, ettersom flere norske jenter og gutter finner seg partnere fra andre land. Denne romanen tar for seg dette uten å legge føringer for hva du skal tenke, eller å dømme i noen retning. Les den!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2014

Sider: 223

Kilde: eBokBib

Neste bok i hyllen min var romanen Christen Krogh debuterte med i fjor. Forventningene var ikke så høye, siden forfatteren var helt ukjent for meg, og jeg ikke hadde lest en eneste omtale av boken, så gleden var desto større siden boken var så bra som den var. Anbefales!

Forlaget om handlingen:
Jonas Korsmo er sønn av en kjent språkforsker ved Universitetet i Oslo. Jonas får en kveld en uventet telefon fra faren som han ikke har hatt kontakt med på over 10 år.
Faren har noe viktig å fortelle, men Jonas avviser ham, noe som skal vise seg å få fatale konsekvenser. Senere samme morgen blir han kontaktet av politiet, og får fortalt at faren er funnet drept i leiligheten sin, kort tid etter samtalen med sønnen.
Jonas blir gjennom dødsfallet tvunget til å konfrontere fortiden.
Det viser seg at Frank Korsmo har funnet en særegen steintavle, med kileskrift. Flere parter er interessert i steinen, og et kappløp settes i gang.

Historien starter med et mord, og siden spørsmålet om hvem morderen er preger handlingen, så er dette en kriminal fortelling. Handlingen omfatter ikke en mengde hardt arbeid fra etterforskere, selv om etterforsker Wilhelm Fuglesang og kollegene hans har sin rolle i historien.

Boken er et finmasket flettverk av forskjellige handlinger. I nåtid følger vi Jonas og hushjelpen Maria når de forsøker å finne ut hvor den døde faren til Jonas kan ha gjemt den verdifulle steintavlen. Vi tar også del i politiets arbeid med å finne Frank Korsmos morder. I tillegg tas vi med tilbake ti år, når Jonas var ung student og kjæreste med Eva, og får på denne måten innblikk i hendelser som ligger til grunn for det som skjer i nåtid. Ikke nok med det, for å lære steintavlens opprinnelse tas vi med helt tilbake til år 323 f.Kr. Handlingen var logisk og ryddig, og de mange trådene bidro kun til å få opp spenningen i romanen.

Det prof.dr.philos. Korsmo var på jakt etter, var et glemt skriftspråk fra Babylon. Dette er jo selvfølgelig eventyrlig spennende, men det som gjør dette til noe mer enn en jakt på en skatt, er påvirkningen arbeidet hans har hatt og fremdeles har på sønnen Jonas. Når han i nåtid begynner å leite etter steintavlen for å finne ut hvem som har drept faren, finner han samtidig ut mye om hvorfor far oppførte seg sånn som han gjorde, og hvorfor barndommen til Jonas ble sånn som den ble.

Hallo! Det er politiet. Er det noen her? sa han igjen, høyt.
Døråpningen til venstre vendte inn i stuen. Lyset var på, men rommet var tomt. Neste dør ledet inn til et arbeidsværelse. Store bokhyller kledde tre av veggene, en mahognipult vendte inn mot den fjerde. På gulvet lå det en mann.
Han hadde bøker over seg, som om han hadde grepet fatt i ord og bokstaver da han falt. Den ene armen strukket ut fra kroppen, den andre halvt over brystet. Oppover armen var det våte, mørke flekker av blod.

Lesingen ble etterhvert veldig spennende, mot slutten så dramatisk at boken ble umulig å legge fra seg. Det var interessant å lese om kileskrift, og forskningen som Korsmo hadde drevet på hvordan en kan få mennesker til å gjøre det en vil ved å manipulere følelsene deres. Dette var godt flettet inn i handlingen, og føltes aldri belærende eller oppstykkende, slik det av og til gjør.
Karakteroppbyggingen skjer litt umerkelig. En blir godt kjent med personene som er med, uten at en må gjennom en lang "blir kjent" fase.
Plott og tematikk var original på sitt vis, og de nye betraktningene gjorde at oppmerksomheten min ble holdt fast fra første til siste side.

Christen Krogh sin debutroman er absolutt velskrevet

og anbefales på det varmeste!

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 385

Kilde: Leseeksemplar

Mørketid av Michelle Paver - en grøsser fra Svalbard

Hellemyrsfolket hjem i stuen

Ny bok om Reven og Grisungen: Julefuten av Rørvik og Dybvig

På ekskursjon til en bokhandel i en av nabokommunene til Bergen

Forrådt av Amalie Skram

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen - med fare for å trakke i salaten...

Endelig er julaften her - God jul!!

Juleskrekk: Jeg har lest Carrie av Stephen King

Esmeraldagåten av Jørn Lier Horst - bok nummer 6 i CLUE serien

Darlah - 172 timer på månen av Johan Harstad

Ørnens skygge av Egil Foss Iversen - første bok i en serie på fire

En overflod av Katheriner av John Green - en ungdomsbok

Begravelsesriter av Hannah Kent tar oss med til Island på 1800-tallet

Takk for det gamle alle lesevenner, sånn ser min desember ut

Bokliste Jan - Des 2015

Rød sone av Asbjørn Jaklin - andre bok i en serie

Tar pulsen på Bergens sjel: Nye fasader og gode gamle Otto

Mellom oss er Bokbloggerprisvinner Ruth Lillegraven sin romandebut

Fleur av Marit Tusvik - lavmælt og utrolig fin

Kileskrift - Christen Kroghs debutroman fra 2014