Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Vi kjenner alle Mons Kallentoft fra hans tidligere krimserie, og det var med stor iver og forventning jeg mottok denne boken. Denne krimserien skriver han sammen med den tidligere Dagbladet journalisten Markus Lutteman.

Forlaget om boken:
Fire asiatiske kvinner blir funnet brutalt myrdet i en leilighet i Stockholm. En femte kvinne dumpes svært medtatt utenfor et sykehus. Ut fra hennes lemlestede kropp å dømme ser det ut til at hun har blitt angrepet av noen iltre hunder.

27 år gamle Zack Herry har gjort kometkarriere i stockholmpolitiet. På dagtid er han en dreven kriminalinspektør ved spesialenheten. På nettene driver han med narkotika på de ulovlige klubbene i byen. Han vet at dette ikke kommer til å gå i lengden, men blodige minner fra hans egen barndom driver ham mot avgrunnen.

Jaget av politiets internetterforskere forsøker Zack sammen med kollegaen Deniz å løse den verste mordbølgen i Sveriges moderne historie. Handler det om kvinnehat, rasisme eller menneskehandel? Det eneste som er sikkert er at flere kvinner kommer til å dø om de ikke finner morderen.

Jeg vil begynne med en advarsel: Zack er veldig spennende, og i overkant blodig. Orker du alt det makabre, har du en herlig lesestund foran deg, men for meg (som tross alt tåler en del) ble dette i overkant ekkelt.

Denne krimmen er tradisjonell i på alle måter, og tilfører egentlig ikke noe annet nytt enn at helten vår Zack er narkotikamissbruker. Han beholder jobben, men det er ikke akkurat hans fortjeneste at saken ble oppklart, det var det Sirpa og Denize som stod for.
Jeg likte egentlig ikke Zack, men jeg likte måten forfatterne fremstiller ham. Han sliter kolossalt med barndomsminner og traumer etter da moren døde. Siden hans bestevenn Abdula forer ham med amfetamin, sier det seg selv at missbruket blir opprettholdt. Vennskapet deres blir skildret levende og fint, men huff for noen typer, dem kunne jeg ikke like.

Der er andre karakterer i boken som gir et mer positivt inntrykk. De to kollegene til Zack, Denize og Sirpa er to oppegående og hardt arbeidende damer, som jeg ble veldig glad i. Douglas, en annen på teamet hans, er blind, noe som var nytt og spennende. Han sjef er også veldig sympatisk, noe som var forfriskende, siden politisjefer ofte blir fremstilt som vanskelige.
Historien tar for seg trafficing, menneskehandel og prostitusjon, noe som innebærer at vi blir kjent med mange ekle menn med alt for mye makt og alt for syk hjerne. Heldigvis viser romanen noen mykere sider, som nabojenten Ester som ikke har det så godt hjemme, men som har blitt Zacks venn, og også hans egne kvaler i forhold til kjæreste og elskerinne.

Et eksempel på hans reflekterende sinn:
Åtte bilder ble tatt av henne på båren. Noen i helfigur. Hans mor helt naken i det kalde rommet. Zack har sett fotografiene tusen ganger. Men fortsatt skjelver han på hendene når han holder i dem, og han har lyst til å flytte blikket bort, gjøre sannheten usann.
Men istedet ser han lenge på dem, forsøker å se noe han ikke har sett før. For første gang synes han at hun ser ung ut, og han innser at han selv bare er tre år yngre enn hun var da hun døde.
Snart er jeg eldre enn min egen mor.
Det er en umulig tanke.
Han husker en ettermiddag da bare de to var hjemme og det føltes som om de hadde all verdens tid.
Et øyeblikk uten horisont.

Jeg liker måten boken er skrevet på, men siden innholdet ble for blodig for meg kan jeg ikke gi den mer enn fire prikker på terningen. Dette er en serie, og jeg skal lese neste bok. Håper inderlig det ikke er ville, menneskeetende ulver med da.

Leste du den andre serien til Mons Kallentoft? Skal du lese denne?

Forlag: Kagge

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 463

Kilde: Leseeksemplar

En folkefiende av Henrik Ibsen går på DnS for tiden. Jeg så den for to uker siden, og ble mer enn begeistret. Her kan du se min lille omtale! I dag inviterte DnS til bokklubb og en samtale om både Ibsen og den moderne oppsetningen DnS presenterer nå i vinter.

Anders Hasmo Dahl, Stig Amdam, Ole Paus og Solrun Toft Iversen i samtale på LilleScene i dag

Med seg på scenen hadde sjefsdramaturg Solrun Toft Iversen tre karer, hvorav to er godt kjente personligheter. Stig Amdam er den rutinerte skuespilleren som ga oss en fantastisk Dr. Stockmann. Med seg fra produksjonen hadde han dramaturg Anders Hasmo Dahl, og som invitert gjest (og trekkplaster?) fra østlandet var forfatter og musiker Ole Paus.

Som alltid når DnS inviterer publikum inn i varmen til en gratis seanse for å utdype spørsmål som et teaterstykke kan ha presset frem, er det lave skuldre og en god atmosfære. Det er sannhetens pris stykket handler om, og flertallets eierskap til sannheten, var også innledningen til samtalen.
En folkefiende anno 2015 er en moderne oppsetning av dette gamle Ibsenstykket. Skuespillet er utpreget politisk, og for å omforme stykket til nåtid, er det viktig at de som skriver om er bevisst på hva som rører seg i dagens samfunn. For å kunne kalle det et Ibsen-stykke er handling og situasjoner beholdt, og vi fikk godt forklart hvordan en full omskriving ikke kan gjøres hvis forfatterens navn fremdeles skal stå som opphavsmann.

Dr. Stockmann er fremstilt som Ibsen også var, en grunnleggende antidemokrat. Ole Paus spør oss, hvem hadde du orket å leve med av de to brødrene Stockmann, og svaret må bli den mer kyniske og kapitalistiske broren. Selv om den "gale" Dr. Stockmann er den som gjør alt rett, for menneskeheten og kloden, uten tanke på seg selv, så hadde det blitt for mye av det gode å måtte forholde seg til ham dag ut og dag inn. Et veldig tankevekkende spørsmål, som preget mine tanker lenge etter samtalen. Han var sin egen tusenfryd...

Siden vi i begynnelsen ikke fikk presentert i hvilken kapasitet Ole Paus var invitert, så var jeg litt skeptisk, for "kjendiseri" er ikke min greie. Det tok ikke lang tid før hans lune humor og gode menneskekunnskap hadde pulverisert skepsisen. Aldri før har jeg tenkt over at etikk ikke utelukkende er et godt ord. Paus forklarte hvordan samvittigheten er nærmeste nabo til moralen, mens etikk er noe helt annet.

Selv om Ole Paus er en taleglad mann, så ble det en samtale av det allikevel. Stig Amdam og de to andre fra DnS kom med synspunkter og uttalelser på stykket og tolkningen som det var verdt å få med seg. Takk for en kjempefin formiddag på DnS!

Endelig er det vinter i Bergen, med masse snø og 7 minusgrader. Denne søndagen skal dere få en smakebit fra en bok som jeg koste meg med denne uken og likte veldig godt. I kveld kommer oppsummeringen min for januar, veldig kjekt om du titter innom igjen.
Besøk Flukten fra virkeligheten da vel, der finner du mange smakebiter. Ha en super søndag!

Siden jeg ikke har lest Blodføresom kom ut i 2007, kan jeg ikke sammenligne Ut av mørket med debutboken, men Eskil Aasmul kan med høyt hevet hode kalle seg forfatter, etter nå å ha gitt ut to romaner.

Forlaget røper dette om handlingen:
Alt er under kontroll i Lerkeveien. Velfriserte hager, polerte biler, nymalte hus. Men idyllen er skjør. Faren til Jesper pleide å slå. Broren til Kim pleide å dope seg. I enden av veien, i et forlatt hus inne i skogen, bor mannen som de ikke tør å slippe med blikket.

Mennesker som nesten går til grunne, kan finne en veldig styrke inni seg. Ut av mørket er en mørk feelgood-bok som snur opp ned på forestillingen om hvem som egentlig er heltene blant oss.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2015

Sider: 410

Kilde: Leseeks

I romanens begynnelse blir vi kjent med guttene Bjørn, Magnus og Jesper. De er i beste rampegutt-alder, og en kveld når de setter fyr på en buss, går det nesten galt, før den antatt pedofile Fuzz, som bor alene i en mørklagt hytte, redder livet til Magnus.
I nabohuset til Jesper bor emoen Kim. Naboene snakker ikke til den svartkledde jenta med nagler, men en dag blir Jesper sendt bort for å spørre Kim om ikke hun kan gå til Fuzz og på nabolagets vegne, be ham om å flytte.

Det yter romanen ingen rettferdighet å referere handlingen, for denne boken er skrevet på en måte som holder leseren litt bak tyllgardinet. En ser de store linjene og får tydelig med seg handlingen, men det er noe fordekt her som gir nerve og spenning til en historie som egentlig ikke er spennende. Boken fengslet i alle fall meg, fra første til siste side.

Det er mye mer med Fuzz enn at naboene tror han er pedofil. Det hviler noe mørkt over ham, samtidig som en aner at han er selve lyset. Det var en forunderlig affære å bli kjent med ham, men et kjærkomment vennskap ble det.

Smakebit:
Jeg ser det i et glimt rett foran meg, jeg kan ikke lokalisere det, men jeg ser en bekk av ferskt blod som flyter over maltraktert hud, og jeg kjenner følelsen av skjebne og viktighet.
Jeg sitter blant andre mennesker på biblioteket, de leser, stemningen i rommet er stille og avslappet. Jeg er helt sikkert den eneste som sanser rennende blod.

Romanen er godt skrevet, den har et flott språk, fiffige virkemidler for å få frem nok spenning til å holde på leseren. Han er innom flere tema, blant annet Estoniaulykken er med. Både Kim og Fuzz er fengslet en periode, av helt forskjellige årsaker. De møtte ikke hverandre i fengslet, selv om de satt samme sted. Fengselsdirektør Bergstein er en ekkel type, men gjennom ham får forfatteren frem noen tanker og holdninger som er direkte skremmende.
I en periode har ikke Jesper det så godt hjemme, og denne vanskjøtselen er beskrevet på en overbevisende og hjerteskjærende måte. (Dette er ikke en stor del av boken, for å berolige de som styrer unna sånt).

Liker du romaner som mestrer antydningens kunst, men samtidig er logisk og ryddig, så er dette boken for deg. Her var nok av betraktninger til å vekke tanken med, og fine stunder innimellom begivenheter som setter deg litt ut.

Er du trønder eller fan av wordfeud kjenner du kanskje forfatteren fra før, for meg ble han et positivt bekjentskap, som jeg gjerne leser flere bøker fra.

Eskil Aasmul sin andre roman anbefales på det varmeste!

Det er ikke tvil om det, tiden flyr! Mine ambisjoner om å lese mindre, står igjen og flirer til meg, men jeg rister det av meg og prøver igjen neste måned. Siste onsdag i januar begynte jeg på skole, som skal resultere i at jeg tar fagprøven og får tittelen barne og ungdomsarbeider med tid og stunder. Derfor har jeg nå også skolebøker liggende på stuebordet, noe som bør innvirke på lystlesingen.

I januar har jeg i tillegg til krim og romaner lest tre diktsamlinger, barnebok og en novellesamling. Jeg har jobbet med Amalie Skram og også meldt meg på Mellom Bokstablenes Murakamilesing.
Antall 3`ere overskrider antall 6`ere denne gangen, men det har med mitt dårlige fotfeste når det gjelder diktlesing, å gjøre.

Sånn ser listen ut, med terningkast og det hele:

Har du lest noen av de samme bøkene som meg?

Det var Ellikken som inspirerte til å lese denne boken. Meningsutvekslingen i kommentarfeltet hennes gjorde meg så nysgjerrig at det var ingen vei utenom. Heldigvis var det ingen kø på biblioteket, og boken var plutselig min.

Forlagets beskrivelse av handlingen:
Denne vakre og gripende romanen utspiller seg i kolonitidens India og i Edinburgh, fra 1930-årene og til i dag. Den forteller historien om Esme Lennox, en intelligent og egenrådig jente som ikke helt klarer å tilpasse seg sin konvensjonelle families sosiale regler.
16 år gammel blir hun visket ut av familiens historie.

60 år senere får Iris Lockhart en uventet telefon. Hun blir bedt om å hente sin grandtante Esme Lennox på asylet, som skal nedlegges. Men Iris har aldri hørt om grandtanten. Likevel ser hun seg nødt til å ta seg av den gamle damen, og etter hvert oppstår det en helt spesiell kontakt mellom dem.

Historien starter med to privilegerte småjenter i Bombay. De er britiske, selv om foreldrene har bodd så lenge i India at jentene er født der. Etter kort tid settes den andre historien i gang, den om Iris som driver en butikk, har en stebror som hun bare kaller bror, og et forhold til en gift mann. Fra den dagen Iris får en telefon fra mentalsykehuset Cauldstone, med spørsmål om hun kan komme å hente slektningen sin, flettes Esme og Iris` historie sammen.
Historien til søstrene Iris og Kitty som avdekkes litt etter litt er en nydelig, men akk så dramatisk historie. Den er preget av foreldrenes stilling i samfunnet, og tiden da jentene vokste opp. Betraktningene som gjøres rundt tiden og det som skjer med jentene, er troverdige i den forstand at det kunne skjedd da. Ikke nå, det tror jeg ikke.

Karakterene får fort kjøtt på beina, jeg følte virkelig med Iris, når hun sto på hospitset og ikke greide å reise fra grandtanten der som planlagt. Jeg hadde full forståelse for at hun tok henne med seg hjem, og skjønte hennes kvaler angående å ha en ukjent mentalpasient liggende i naborommet.
Temaet i romanen er et godt utprøvd et, men måten forfatteren skriver på gjør denne romanen helt unik. Språket er preget av avkappede setninger og nye som begynner midt i. Jeg personene veksler mellom Iris, Kitty og Esme, og de skifter ofte midt i en setning. I begynnelsen reagerte jeg på dette og noterte meg sidetallet, for jeg var sikker på at det var en feil, men det økte på utover i boken, og etter en stund innså jeg at hun skrev sånn med vitende vilje.

Bestemor til Iris, Kitty har altzheimer og grandtanten Esme har vært innelåst på en mentalinstitusjon i 60 år, så det er jo ikke rart at de snakker og tenker i fragmenter. Jeg slo meg til ro med dette som først provoserte meg, og fant fort ut at det funket. Hun beskriver disse to gamle sitt indre landskap på en treffsikker måte, og det er lett å se at hun har innsikt i hvordan det kan være å bli gammel og skjør.

Slutten er både avklarende og åpen på en gang. Vi fikk vite svaret på spørsmålet i tittelen, men hendelsene mot slutten var mer antydet enn tydeliggjort. Sviket som ble gjort mot Esme har kommet for en dag, og beveggrunnene familien hadde for å handle som de gjorde har vi også fått innblikk i.
Dette er en bok jeg vil anbefale deg å lese!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2006/på norsk 2007

Sider: 238

Kilde: Biblioteket

Det er flere som har lest boken, disse har tatt seg tid til å skrive om den:

Gråbekka, Tonesbokmerke og Ellikken

Av de seks bøkene som havnet på kortlisten til Bokbloggerprisen, var det bare Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi jeg ikke hadde lest. Hvorfor vet jeg ikke, for da jeg hørte "The life and death of Janis Joplin" bestemte jeg meg for å leser mer av denne forfatteren. Jeg greide ikke å vente til samlesingen i juli, så omtalen min kommer nok allerede nå.

Vinternoveller består av tre litt lengre noveller, som tar for seg hvor uforutsigbar hverdagen kan være og hvor vanskelig det av og til er å være menneske.
Boken lå på vent, men siden jeg kvidde meg litt for å starte den boken jeg skulle lese, så tok jeg en titt i Vinternoveller. Da var det gjort, den første novellen tok meg med storm, og jeg tror jeg gikk resten av den dagen med et litt lidende uttrykk i ansiktet.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014

Sider: 128

Kilde: Biblioteket

Vi kan ikke hjelpe alle satte meg som sagt helt ut. Selv om jeg ikke har vært i samme situasjon, var det en setting som jeg godt kunne kjenne meg igjen i. Spesielt siden den unge moren var så pliktoppfyllende og bare hadde datterens ve og vel i tankene, var det så sårt når hun ikke strakk til. Kunne ønske deg var meg som sto i prøverommet og overhørte samtalen mellom henne og datteren.

Riktig Thomas er den andre novellen, og her møter vi Thomas og Live som ved en tilfeldighet har fått et barn sammen. Thomas har det vanskelig med seg selv, og selv om han er et godt menneske som gjør sitt beste for lille Leon, så strekker han ikke til. Han skal ha sin lille sønn på overnatting, men han må kjøpe en pute til ham før han kommer. Han møter en gammel kjent og går på pub, men i det vi tror at alt igjen skjærer seg for ham, er det medmenneskene rundt ham som penser ham inn på rett spor.

Søsken handler om tre barn som legger ut på en reise. Det er storesøster som har tatt seg av de mindre søsknene som bestemmer seg for å ta dem med seg, og gjemme seg i en hytte ute i huttaheiti. I løpet av reisen dit, får vi innblikk i hvordan hun har hatt det, og hvordan hun har vært den som passer på at alt fungerer i den lille familien. Moren og de tre fedrene hører vi bare perifert om, mens vi lærer å bli glad i den stakkars storesøsteren. Dette er en riktig vinterhistorie, hvor snøen og kulden nesten lykkes i å ødelegge alt sammen, før en vennlig sjel griper inn.

Vinternoveller er tre nydelige noveller, skrevet i et språk som er noe av det beste jeg har lest. Hun beskriver de forvirrede følelsene til hovedpersonene på en måte som gjør at jeg kan forstå hvordan "sånne" mennesker har det. Det er ikke alltid lett for resurssterke mennesker med kontroll på følelsene, å sette oss inn i hvordan andre mennesker kan ha det inni seg. For meg ble dette tre lysende eksempler på dette, og en påminner om at hjerterom og forståelse er veldig viktig.

Den fjerde boken i serien om Sebastian Bergman kom ut nå i januar. Jeg har lest de andre tre bøkene, og hadde høye forventninger. En uke med få utsikter til langles, gjorde at jeg utstyrte meg med både lydbok og papirbok.

Lydbokforlaget om boken:
Det er påskemorgen. To små gutter og foreldrene deres blir skutt på kloss hold i hjemmet sitt. Etterforskerne skjønner at det må ha vært et vitne til ugjerningen.

Guttenes 12 år gamle kusine Nicole var på besøk, og fotsporene hennes forsvinner inn i skogen. Kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman kobles inn. Jenta har vært borte i tre dager, og politiet ber publikum om hjelp.

Sexavhengige Sebastian Bergman har alltid hatt problemer med å skille jobb og privatliv. Nicole er like gammel som hans datter Sabine ville vært dersom hun ikke hadde omkommet i tsunamien. Og Nicoles mor trenger beskyttelse…

Siden dette er den fjerde boken i en serie og jeg har lest de tre andre, kjenner jeg karakterene og skrivestilen godt. I disse bøkene er det mange innfallsvinkler men menneskene fra Rikskrim, inkludert Sebastian Bergman går igjen. Det alle bøkene har felles er en mordsak som skal løses, men den interne dynamikken i gruppen preger mye av handlingen. Det er mange forhold som blir startet, utviklet og avviklet, og vil du lese god, intelligent krim så anbefaler jeg gjerne denne serien. Husk å begynne på begynnelsen.

Mannen som ikke var morder - Dødens disippel - Fjellgraven - Den stumme jenta

Det må bare sies med en gang, jeg liker ikke Sebastian. Han er slesk og beregnende, og irriterer vettet av meg. Hans person blir hver gang mer eller mindre involvert i etterforskningen, og han er en av hovedpersonene i den røde tråden som går gjennom hele serien. I Den stumme jenta, får vi i begynnelsen rekapitulert hendelsene som avsluttet forrige bok, noe som kan virke unødvendig for oss som har lest boken, men er en grei påminnelse.

Romanen starter med mordet, og vi blir kjent med det lokale politiet som håndterer saken. Det går ikke lang tid før Rikskrim må på banen, Både morderen og den lille jenta har sin egen stemme, og vekslingen mellom forteller og de kjappe replikkene gjør at spenningen holdes høy.
Jeg har ikke lyst å røpe mer av handlingen, for bestemmer du deg for å begynne på begynnelsen, så vil jeg ikke ødelegge noen overraskelser for deg, ved å røpe noe fra de personlige historiene.

Morderen ble avslørt en god stund før slutten, men det betydde ikke slutten på spenningen av den grunn. Jeg må innrømme at et par av hendelsene helt avslutningsvis var i overkant lite troverdig, men jeg lot irritasjonen fare, for jeg skjønte hvorfor forfatterne avsluttet på denne måten. Gjett om jeg gleder meg til neste bok i serien!?

Jeg både leste bok og hørte på lydbok denne gangen. Selv om jeg hadde boken, ble det vanskelig å ligge unna lydboken, for Ivar Nergaard er en av de beste innleserne, og det ble for fristende.

Svenskene kan dette med krim, og jeg må få lov å påstå at denne kriminalromanen er en av de beste jeg har lest på en stund.

Forlag: Lydbokforlaget

Lesetid: 12 timer

Innleser: Ivar Nergaard!!

Kilde: Lytteeksemplar

Tusen takk til Aschehoug for boken

Denne serien av solide faktabøker for små barn består allerede av 12 bøker beregnet på barn i alderen 2-6 år. Jeg har presentert to av bøkene i dette innlegget! Nå har de utvidet konseptet, og laget bøker i større format beregnet på litt eldre barn.

De to bøkene jeg har tittet på denne gangen er bøker jeg absolutt vil anbefale. De er laget i det samme solide materialet som de andre bøkene og jeg vil påpeke at de to bøkene vi fikk i 2013 har overlevd ivrige barnehender i 1,5 år nå. Ikke en flik er revet av, og bøkene er like blanke og fine.
Når jeg sammenligner de nye bøkene med den forrige serien, ser jeg at der er mye mer tekst her. Fremdeles har vi de flotte bildene med de gøyale klaffene, som skjuler detaljer og situasjonsbeskrivelser. Hver side har en egen overskrift, med et innledende spørsmål:

Hvorfor trenger vi lastebiler og andre kjøretøy?

Hvorfor har gravemaskiner belter?

Hvordan styrer man en traktor?

Oppdag kroppen er smidd over samme lest. Her er et tema pr. side, og gjerne et spørsmål til overskrift. Bak klaffene får vi se hvordan det ser ut inni øyet og øret og hvordan blodsystemet og lungene våre ser ut. Kapitlet om hvorfor vi får feber er høyst aktuelt i barnehagen for tiden, det eneste jeg savner er et kapittel om hvorfor man ikke skal spise snø....
De to siste kapitlene handler om følelser og hva disse gjør med oss. Viktige tema å ta med når vi skal snakke med barna om god helse.

Selv om bøkene er blitt større, så er ikke bildene så mye større. Derfor er dette en grei bok å lese i sofaen med et barn på hver side. Dette tillater også barna og åpne på klaffene og å få komme med sine tanker rundt det vi leser.

Tenker dette er en ideel bok å ha liggende hvis du får besøk av barn det er kjekt å sitte og småprate med. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Schibsted

Utgitt: på norsk 2015

Kilde: Leseeksemplar

Spennende om kropp og helse

Her er mye nytt om biler og maskiner

Tegningene er veldig fine, og klaffene tåler en støyt

Det er ikke lenge siden jeg leste Kristina Ohlsson sin forrige bok Papirgutten. Dette var mitt første møte med forfatteren, selv om Papirgutten var den femte boken i en serie. Boken falt i smak, og det var med forventning jeg begynte å lese Lotus blues. Denne gangen har forfatteren planlagt to bøker som henger sammen, men sånn som Lotus blues sluttet, vil jeg anta at bok nummer to vil bli kalt en frittstående oppfølger.

Fra baksideteksten:
En desperat mann henvender seg til advokat Martin Benners kontor og ber om hjelp til å renvaske sin søster, som er dømt for mord. Det er bare det at søsteren er død. Før hun tok sitt eget liv, erkjente hun seg skyldig i fem drap. I avisene kalles hun tidenes seriemorder og har fått kallenavnet Sara Texas. Broren vil kjempe for hennes uskyld og samtidig finne sønnen hennes, Mio, som er sporløst forsvunnet.
Martin Benner har det meste. Karriere, kvinner og en liten datter. Men han har også svakheter. Og mest av alt har han utfordringer. I jakten på sannheten gjør han en alvorlig feilvurdering. Plutselig blir han en liten brikke i et farlig spill, der han til slutt tvinges til å ta et grusomt valg.

Handlingen i denne boken finner sted i Stockholm med en avstikker til USA, den er mangfoldig og har en driv som får leseren til å holde på boken. Er du litt kresen på at krimmen du leser skal være original og tilføre noe nytt, så blir du nok skuffet her. Historien blir fremstilt kronologisk, uten tilbakeblikk eller bi-historier, noe som gjør den enkel å følge med på. Ingenting i disse begivenhetene overlates til leseren å tolke, alt er logisk og ryddig hele tiden. Samtaler mellom hovedpersonene klargjør sakens gang, og flere ganger er vi innom en transkripsjon av et intervju mellom en journalist og hovedpersonen, hvor handlingen blir repetert, (i tilfelle leseren mot formodning har falt av?)
Språket er fritt for utbroderinger av steder og stemninger, og til tider kan det virke litt stivt. Dette gjør sitt til å opprettholde tempo og spenning, noe som er vel så viktig i en krim.

Motivene som ligger bak det farlige spillet som Martin Benner roter seg inni kommer for en dag, og historien får en helt grei slutt. Overgangen til neste bok var klar, og nysgjerrigheten min er nok pirret til at jeg ser frem til å lese bok nummer to i denne miniserien.

Liker du å lese "ufarlig" krim uten blod og gørr, med en enkel men spennende handling som er lett å følge, da er dette påskekrimmen for deg!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 426

Kilde: Leseeksemplar

Katherine Webb skriver romaner i sjangeren "dameroman". Jeg tror ikke hun tar benevnelsen fornærmende opp, og jeg bruker den heller ikke i negativ forstand. Denne forfatteren er min favoritt innen sjangeren, jeg har lest fem bøker av henne. Som du kan se av blurben på forlagets side, så likte jeg også den forrige boken hennes veldig godt.

Historien finner sted i 1921 og starter med den fattige familien til Ettore. Han bor sammen med sin gamle far og sin søster, og hennes lille baby. De har knapt penger til mat, og lever fra hånd til munn. Hverdagen og omgivelsene er preget av sult, skitt, mangel på kloakk og restriksjoner på vannet. Når dagarbeideren Ettore, som er hovedforsørgeren i familien, hogger seg kraftig i foten og ikke kan arbeide, er de ille ute.

Samtidig blir vi kjent med Clare som reiser fra Hampstead i London til denne fattige delen av Italia, for å være sammen med sin mann Boyd. Med seg har hun sin manns 15 år gamle sønn Phillip. De ankommer Gioia del Colle, en liten by preget av fattigdom, men huset de skal bo i er staselig, og arbeidsgiveren til mannen Leandro Cardetta, er en av få rike i denne byen. Hans kone blir ellevill over å få selskap av Clare, og de blir fort venner.

Clare reagerer på den spente stemningen i byen, og snart får hun øye på sinte, sortkledde menn som oppfører seg veldig truende. Godseierne bruker det nye fascistpartiet mot bøndene, og borgerkrigen er snart et faktum.

Claire, Pip og den amerikanske konen til Leandro, Marcie blir sendt ut av byen til en landeiendom de eier der. Etter noen dager blir Ettore, hardt skadet båret inn på eiendommen, og de tar seg av skadene hans. Ettore er nevøen til Leandro, men er alt for stolt til å ta imot hjelp fra ham.

Det er mer enn stolthet som ligger bak Ettores motvilje mot onkelen, som har vært i Amerika og bygget seg opp en formue. Litt etter litt får vi vite hva som skjedde med søsterens mann og elsker, og hvordan hans egen forlovede ble tatt av dage. De omgis av vold og luften er formelig ladet av hatet mellom de sultne bøndene og de som har gitt etter og latt seg ansette hos de rike landeierne.
De ville hundene som står lenket fast hele dagen blir et symbol på Claires ufrihet. Hun har ikke skjønt det før hun nå føler seg fanget i dette voldelige landet. Mannen hennes har en trussel hengende over seg, en trussel han ikke vil fortelle henne om, men som gjør at arbeidsgiveren hans har et skikkelig nakketak på ham.

Romanen begynner rolig, og jeg stusset litt over hvor alle de små avsløringene som de andre romanene hennes har hatt, ble av... Jeg var opptatt med å lære om den gryende fascismen, og forholdene i søritalia på denne tiden, og det drøyde litt lenger enn vanlig før nerven ble tydelig. Fra halvveis i lesingen var jeg aldeles fengslet, av de små avsløringene som så livlig fargela bildet.
Dette er en roman som tillater leseren å bruke alle sansene. Her er det smaker og lukter (ikke bare gode) stemninger, skrekk og kjærlighet, og hele tiden krysser jeg fingrene for Claire og Ettore.

Handlingen er preget av bøndenes kamp for tilværelsen og tidligere hendelser som skal hevnes. Romanen avrundes på en ryddig og fin måte, og vi får svar på de spørsmålene som har preget begivenhetene underveis. Etter en litt rolig start var jeg begeistret så det holdt da jeg nøt den dramatiske slutten.
Katherine Webb skriver med stødig penn. Hun går ikke på en eneste smell. Enkelte hendelser og karakterer er hentet fra historien, noe som gir tematikken i romanen en ekthet, som jeg setter pris på. Jeg nyter det gode språket hennes, som er behagelig fortellende uten å skape et alt for stort indre landskap av refleksjoner, tanker og drømmer. Hun er en mester i å antyde, og å spenne leseren på pinebenken, men kommer alltid med et logisk svar til slutt. Romanen anbefales på det varmeste!

Arven - Det du ikke ser - En sang fra fortiden - Det forbudte barnet

Forlag: Gyldendal

Utgitt: på norsk 2015

Sider: 416 fulle sider

Kilde: Leseeksemplar

Shakespeares drama Othello hadde urpremiere i London i 1604. Handlingen er lagt til Italia hvor vi møter den mauriske generalen i den venetianske hæren Othello, hans kone Desdemona og et knippe andre karakterer. Det sier seg selv at stykket har blitt satt opp utallige ganger, over hele verden, både som teater, opera og film. DnS sin oppsetning i regi av Stein Winge er satt i moderne tid, men klassiske tema som sjalusi, forræderi, rasisme og kjærlighet hører også hjemme i vår tid.

Med seg i ensemblet har de selveste Bill Pullman, en amerikansk Hollywood-stjerne som har en lang spilleliste bak seg. Han spiller Othello som er en maurer, det vil si en muslim fra nordafrika, uten at vi vet helt hva som ble lagt i dette i Shakespeares tid. Han hører til den venetianske hæren og hans kone er europeisk. Den etniske spenningen mellom disse er et viktig komponent i stykket.
Har du lyst å lese en fin gjennomgang av handlingen, kan du ta en titt her! Det er sjalusien som preger stykket, og den dype kjærligheten mellom Othello og Desdemona.

Jeg kan sole meg i glansen av å ha vært på The Globe og sett stykker av Shakespeare på utendørsarenaen i London. Noen stykker har DnS satt opp, og jeg så også Troll kan temmes, utendørs her i Bergen. Forventningene var derfor på oppadkrypende da jeg ankom Teaterkjelleren sammen med mine gode teatervenninner.

Hva jeg syns?
Fantastisk! Glimrende! Utrolig bra!
Skuespillerne gjorde en hederlig innsats på scenen, med dyktige Bill Pullman i spissen. Han snakket både engelsk og et sjarmerende norsk, mens de andre skuespillerne også vekslet mellom de to språkene. Dette ble på en måte naturlig, siden Othello tross alt er utlending i Venezia. Skuespillerne var så pass grillet i replikkene sine, at engelsken satt som støpt. Vil påstå at Desdemona var bedre på engelsk enn på norsk, for bergensken til Siren Jørgensen er i overkant "pen" og blir ganske stiv og unaturlig i mine ører. (Med tanke på at hun er fra Stord, så kunne hun godt lært seg "ordentlig" bergensk)

Shakespeare er ikke alltid lett å forstå, men begivenhetene i DnS sin oppsetning ble presentert med så klare linjer, at publikum hang med. Scenografien og kostymene var, som så oftest i Teaterkjelleren enkle men virkningsfulle. Kunne dog ønske at de hadde spandert en nattkjole på Desdemona i sluttscenen, for det at hun var så godt som naken tok bare fokus vekk fra budskap og handling, og ga ingen mening.

Iago ble spilt av Jan Sælid, som var ny for meg. Han passet perfekt til rollen, som den skremmende, utspekulerte Iago, og fikk ved flere anledninger publikum til å utbryte i nervøs latter. Anne Skumsvoll gjorde også en god profil som Iagos kone Emilia, en forholdsvis liten rolle i stykket, som Skumsvoll tolket på en glimrende måte.

Igjen gikk vi lykkelige ut fra teateret,

og jeg kan uten å nøle anbefale seg å gå å se Othello!

Alaa Al Aswany i heftig samtale med Fredrik Græsvik

Alaa Al Aswany er en av Egypts mest kjente nålevende forfattere. Han fortalte at han er oversatt til 35 språk og utgitt i over 100 land. I disse dager kommer han ut med sin tredje roman på norsk Den kongelige egyptiske automobilklubben.
I går kveld gjestet han Bergen og Litteraturhuset, så siden Tvangslesingen i Bergen ble utsatt, valgte jeg å flise inn til by`n og bli med på lanseringen.

Det var utenriksjournalist Fredrik Græsvik som pratet med forfatteren.

Fredrik innledet på samme måte som Den kongelige egyptiske automobilklubben begynner, med å snakke om hvordan karakterene i en roman kan få sitt eget liv. Jeg hadde kun lest de første 10 sidene, og frydet meg over denne fornøyelige starten. Så mye mer om handlingen i boken fikk vi egentlig ikke, og heldigvis for det siden jeg har den tilgode.
Alaa Al Aswany er politisk aktiv, men som han understreket, han er ikke en aktivist. Det politiske bildet i Egypt nå, og rundt revolusjonen for 4 år siden, var tema som både forfatter og intervjuer naturligvis brant for. For min del ble dette en samtale som lærte meg masse om Egypt, om revolusjonen og om de som styrer nå. Han snakket om Mubarak, og det muslimske brorskap og forklarte hvordan Egypt våknet opp, den dagen revolusjonen var et faktum.

En kan skjønne at landet har problemer, når en hører at hele 60% av landets befolkning er under 30 år, og av verdens 200 rikeste er 5 egyptiske, mens en uhorvelig mengde mennesker ikke har det bra.

Latteren satt løst på Litteraturhuset denne kvelden, og når han med enkle ord og fakter forklarer forskjellen på å være innunder det britiske imperiet (1882-1922) og å være okkupert av franskmenn.

Forfatteren forklarer politikken i Egypt på en lettfattelig måte, for sånne lettvektere som meg. Han gjør det med stor kjærlighet til folket i landet, og med full og åpen støtte til revolusjonen, men ikke til det han kaller okupasjonsmakten.

Fredrik greide mot slutten å pense spørsmålene inn på den aktuelle boken igjen, og spurte hvorfor han har med så mye sex i handlingen. Det er ikke noe utspekulert i denne beslutningen, han snakker varmt for overbevisningen om at hvis en bare kommer over det tabubelagte og lystbetonte ved sex, så sitter en igjen med en viktig følelsesmessig arena, som er like viktig som den politiske.

Om skrivingen sin fortalte han oss at han skriver i sitt hjem utenfor Kairo, fra tidlig om morgenen. Kl. 13:00 tar han heisen ned to etasjer og åpner tannlegepraksisen sin. Kundene kommer gjerne til tannlegen hos ham, og ber gjerne om en kaffe og en prat, i stedet for blombering.

Nå jobber han med en ny roman som heter "The republik As If" hvor han bruker sine erfaringer fra revolusjonen. Det er mennesker, som inspirerer Aswany i skrivingen, og det var lett for en humbel tilskuer å se, for et mer tilstedeværende menneske enn ham har jeg ikke sett på lenge. Ikke bare var han avslappet i rollen som intervjuobjekt, men han bø på seg selv hele tiden.

På spørsmål om fremtiden svarer forfatteren at han antar at han en eller annen gang i fremtiden må rømme landet, og leve i eksil. Det er ikke noe han ser frem til, for han forklarte hvorfor han er 100% seg selv, kun når han er i hjemlandet. Hans artikler som har florert i avisene har ikke blitt publisert siden juni 2014, og ytringsfriheten i landet er kraftig forverret.
Til tross for den harde kampen landet går gjennom, og Aswanys sterke stemme for fred, så er han positiv og snakker lekende lett og med kjærlighet om landet sitt.
Jeg gleder meg til å fortsette på boken hans, som jeg så vidt kom i gang med i går.

Elskere av litteratur blir ikke fanatikere!

Vakre Portofino - bilde tatt en finværsdag høsten 2011

Hvem kan motstå en bok med handling i Portofino? Kanskje de som ikke har vært der, men det har jeg, to ganger til og med, og en nydeligere liten by skal du lete lenge etter.
Jeg ga forfatterens forrige bok Hele livet på en dag maks antall prikker på terningen, så forventningene var store da jeg begynte å lese.

Forlaget røper dette om handlingen:
Portofino, Italia 1943: En ung kvinne på flukt går av båten i en liten landsby. Hun har falske papirer og er livredd for å bli avslørt av de tyske soldatene som kontrollerer passasjerene. Plutselig dukker en fremmed mann opp og hevder at han kjenner henne. Soldaten lar henne gå, og hun har ikke noe annet valg enn å bli med den ukjente mannen til huset hans på klippene. Det er hennes sjanse til å overleve.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Nåtid og fortid varierer bare med 6 måneder, Portofino i oktober og Verona i april i 1943, men handlingen tar oss hele tiden tilbake til hovedpersonen Elodie sin oppvekst.
Innledningen som forlaget presenterer ovenfor, er bare en liten del av historien. Vi blir kjent med Elodie som er en fantastisk cellospiller. Dette gir et herlig bakteppe av musikk, samtidig som vi befinner oss i vakre Verona og senere både i Portofino og Venezia. Ikke bare er Elodie et musikalsk vidunderbarn men hun har også arvet sin mors venetianske klisterhjerne, og den kommer godt med når hun sammen med motstandsbevegelsen skal gjøre sine heltebragder for frihet i Italia.

En del av begynnelsen blir tildelt historien til den mystiske mannen, som beskrives i innledningen, og litt om litt knytes disse handlingene sammen.

Hun er hinsides det nervøse stadiet. Hun skjelver bare fordi hun er så grenseløst utmattet. Hun lurer på om det er slik det føles å være gammel. Om et gammelt menneske er så utmattet etter livets ferd at det oppstår en nesten instinktiv trang til å overgi seg. Til å omsider gi opp og finne hvile.

Handlingen er delvis lagt til Portofino, en liten idyllisk fiskerlandsby som jeg har opplevd både fra sin verste og beste side. Evigvarende regnskyll høsten 2014, og strålende sol og varme om en høstferie tre år tidligere. Byen er idyllisk, og jeg hadde trodd at forfatteren skulle greie å få dette bedre frem, enn det hun har gjort. Jeg er spent på å høre fra lesere som ikke har vært der, om de fikk et vakkert bilde av byen...

Noe av det jeg likte best med romanen var at den modige Luca driver en bokhandel, og gir Elodie en utgave av Den lille prinsen. Jeg hadde ikke lest denne boken, men ble så nysgjerrig at jeg snopte meg den. For en skjønn historie! Etter å ha lest den skjønner jeg godt hvorfor forfatteren flettet dette inn i romanen sin.

Jeg synes En himmel av brev var litt rotete i begynnelsen og jeg måtte jobbe litt med å komme inn i hoppingen fra en tid til en annen. Det var en skjønn historie som helt sikkert kommer til å bli lest av mange, men en sekser som hennes forrige bok, er dette ikke. Den beskriver på en levende måte motstandsbevegelsen og deres farlige arbeid, men det er så godt pakket inn i to kjærlighetshistorier, at det mister litt av snerten.

I dag er det Den internasjonale barnekreftdagen, og Line Skori som jeg kjenner fra bloggen Moonstar`s Bokverden, har tatt initiativet til dugnaden Les for en god sak. Du trenger ikke være leser eller blogger for å være med å gi penger til det viktige arbeidet Barnekreftforeningen gjør, klikk deg gjerne inn og bidra du også!

Bøkene ble nitidig valgt ut på lørdag. For å gi meg selv litt variasjon havnet jeg på to barnebøker (sider med bilder gjelder også), en roman, en krim på lydboken som ble med på søndagstur, også hadde jeg tre kapitler i leselekse som jeg fikk begynt på denne søndagen. I tillegg leste jeg litt i en ny diktsamling og de tre første novellene i samlingen Svarte natta.
For å få nok tid i dag, hadde jeg vekkerklokken på 07:00, så jeg ligger godt an når blogginnlegget ble postet.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus - 40 sider
Don Fridtjof av Anna Bache-Wiig og Lisa Aisato - 30 sider
Løvetemmeren av Camilla Lackberg - 100 sider sånn ca.
Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany - 150 sider
Skolebok om helsefremmende arbeid - 150 sider
Fall- og lytteøvelser av Kjersti Bronken Senderud - 10 sider
Svarte natta// noveller fra et halvt århundre av Espen Haavardsholm - 20 sider

Bunken med bøker jeg leser i i dag

Jeg elsket historien i Akvarium og illustrasjonene i Don Fridtjoff. Løvetemmeren var på øret da jeg gikk tur opp til Storsåta i morgentimene. Den kongelige egyptiske automobilklubben er en fantastisk reflektert roman, som jeg hele tiden ville vende tilbake til. Bare leseleksen ga meg hodebry, tørt som stoffet er, men jeg tok meg noen pauser ved hvert kapittel og leste dikt eller noveller.

Mor og far inviterte på deilig fiskesuppe, og siden det er fastelavnssøndag i dag, begynner hodet mitt å innstille seg på faste. Først må vi gjennom Blåmandag i morgen, Fetetirsdag (rømmegrøten er kjøpt inn) før Askeonsdag innleder fastetiden. Kanskje jeg skal hive meg rundt i år også?
Å gi tiende er jo en del av det å faste, så det passer bra å gi penger til en god sak akkurat nå.

Lykke til med denne flotte dugnaden Line, håper Barnekreftforeningen mottar masse støtte i dag!!!
På denne siden kan du følge med hvordan det går med innsamlingen.

Etter å ha vært på forfatter treff med Alaa Al Aswany for bare noen dager siden, var det nesten med ærefrykt jeg begynte å lese denne boken. Med forfatterens egne ord i bakhodet, ble dette en helt spesiell leseopplevelse. Romanen anbefales på det varmeste!

Forlaget om handlingen:
Mannheim 1885: Karl Benz' hustru Bertha blir lettet da hun oppdager at den fraværende ektemannen ikke er utro, som hun først tror, men arbeider på en livslang drøm – en vogn som kan kjøre uten hester. Men da Benz' eksperiment mislykkes, mister han troen på både oppfinnelsen og seg selv. Bertha er laget av et annet materiale, og en morgen setter hun seg bak rattet og kjører til morens hus, mer enn hundre kilometer unna. Med det skriver hun seg inn i historiebøkene; dette er verdens første biltur.

Noen år senere ankommer de første bilene Egypt, og rike europeere etablerer den fasjonable klubben Den kongelige egyptiske automobilklubben.

Egyptiske medlemmer har ikke adgang, men automobilklubben står ikke tilbake for å ansette nubiske tjenere fra sør i landet. Dermed møtes to vidt forskjellige verdener; de europeiske aristokratene og de egyptiske tjenestefolkene. Sistnevnte står overfor et vanskelig valg: å leve som tro tjenere – hvilket gir sikkerhet, men ingen verdighet – eller å kjempe for egne rettigheter og dermed risikere alt.

Bokens aller første sider er en liten fabel om Sahla og Kamel, to av karakterene fra romanen, som har stukket av fra boken og dukker opp på trappen hos forfatteren for å konfrontere ham med handlingen. Fornøyelig men litt sært, og jeg pustet lettet ut da første kapittel viste at romanen holder seg til en mer virkelighetsnær stil.

Dette er en roman som er fortalt stort sett i nåtid, men med noen avstikkere, og av ulike stemmer. Totalt sett gir det et fargerikt og mangfoldig bilde av Egypt da og nå, og av menneskene og kulturen i landet. Forfatteren belyser dette med sin egen lykt, men romanen er romslig og har du ikke selv overhørt hans brennende engasjement for sine medmenneskers ve og vel, så vil du gjerne bare tenke at dette er en knakende god roman.
Jeg kjente igjen mange av tankene hans fra foredraget, rundt hvordan det er å være menneske i et land hvor tradisjoner, solidaritet, strider og slektskap knyter viktige blodsbånd.

Tittel og innledning antyder at handlingen er preget av biler, men det er ikke dette som er essensen i romanen. Egypt fikk sin første bil i 1890, og når landet i 1914 importerte 218 biler og følgelig fordoblet antallet biler i landet, så de seg nødt til å etablere en automobilklubb, som skulle ta seg av sertifikater, asfaltering, og fartsgrenser. Briten James Wright ble valgt til styreleder, og med ham i spissen bestemte de at egyptere ikke skulle ha adgang til klubben. Egypt hadde vært okkupert av britene siden 1882, men i 1924 da klubben åpnet var Egypt et protektorat, med begrenset selvråderett. Automobilklubben er rammen rundt fortellingen, men det er forholdene i Egypt som er kjernen i det som skildres.

Romanen er satt mye nærmere vår tid, og når James Wright diskuterer med sin elskerinne Odette, blir egypterne og britenes syn på hverandre tydelig beskrevet.

- Jeg kan ikke tro at du tenker på den måten, sa hun.
- Hvordan det?
- Det er ren og skjær rasisme.
- Jeg er ikke noen rasist, jeg sier det bare som det er.
Egypterne er late, løgnaktige og skitne.
- Hvis de er så ille, hvorfor bor du her? Hvorfor reiser du ikke tilbake til England hvor alt er rent og organisert?

Synet på den britiske okkupasjonen som har preget landet er på en måte det overordnede temaet, men Aswany belyser også spørsmål om kvinners frihet og styrke, sex og homofili. Det er i det hele tatt mye sex i denne boken, men ikke av den utspekulerte typen. Han har en tendens til å legge hele ansvaret over på kvinnen når det gjelder menns utroskap, og skildrer senere noen heftige gamle damer som vet å ordne seg.

Han kunne ikke forestille seg sex med andre enn kona. De siste tjuefem årene hadde han ikke vært med noen andre enn henne. Ikke fordi han var spesielt trofast, men fordi Aisha tok så mye av hans seksuelle energi at han ikke hadde noe mer til å tilby andre kvinner. Hennes seksuelle appetitt og overraskende ferdigheter klarte alltid å fornye begjæret hans.

Vi møter i romanen familien Hamam, mann, kone og fire meget forskjellige barn. Handlingen er bygget opp av flere separate historier som etterhvert viser seg å ha sin fellesnevner i automobilklubben. Karakteroppbyggingen er formidabel, jeg holder med og blir glad i Salha, Kamel, Mitsi og flere andre, mens andre igjen gjør meg oppriktig arg og fortvilet.
Etterhvert dannes det et bilde av hvordan egypterne ser på seg selv, noen er arbeidere, mens mange er fornøyd med å være underdanige tjenere. Enkelte vil bryte ut av denne nedverdigende tilværelsen nederst på rangstigen, og protesterer mot både å bli fysisk avstraffet og at de ikke får kompensasjon til familien når en tjener dør. Her er mange politiske aspekter å belyse, men romanen oppfattes ikke som politisk litteratur.

Historien er logisk og ryddig, og en fryd å lese. Liker du romaner hvor du kan lære en hel masse om verden omkring deg, og samtidig la deg rive med nerven i boken, da er dette boken for deg. Mot slutten ble det riktig så spennende, og jeg var fornøyd med måten historien ble avrundet på, selv om det ikke utelukkende var en "happy ending".

Jeg er ikke i tvil om at jeg skal lese flere av forfatterens utgivelser.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 512

Kilde: Leseeksemplar

Espen Haavardsholm fylte 70 år denne måneden, så jeg vil begynne med å gratulere ham med overstått!

Han har gitt ut et variert knippe med publikasjoner, siden han debuterte for 50 år siden, som inkluderer både essays, biografier, novellesamlinger og romaner.
Han er oversatt til flere språk, blitt hedret med priser og ved tre anledninger blitt filmatisert. I fjor ga han ut romanen Til Nuuk, som jeg har lest flere gode omtaler på. Denne novellesamlingen som markerer hans 50 års jubileum som forfatter, er mitt første møte med forfatteren.
I denne samlingen har to betrodde hjelpere valgt ut 18 av forfatterens fineste noveller. Disse har vært utgitt før, i seks forskjellige novellesamlinger, innenfor et tidsrom på 50! år.

Mellom det som fins og det som ikke fins,

er det en vegg, sikret med armert betong

og dobbel branndør.

Å lese noveller er en helt annen opplevelse enn å lese romaner. Det er ikke det jeg gjør oftest, og jeg føler ofte at jeg "kaver" litt når jeg leser. Noen historier blir for korte, andre for lange, mens andre igjen blir for sære. Når jeg leser en novelle jeg ikke finner tonen med, leser jeg alltid ferdig, for ofte er slutten oppklarende og overraskende.
Jeg vil ikke gå inn på handlingen i hver enkelt novelle, men trekke frem de tre novellene jeg ga høyest score. Det var Svarte natta, Mistanken og Den ikke-hvite himmelen.
Drop out var den eneste jeg skrev minus på, mens Zink fikk et ? for den verken ga meg eller sa meg noe som helst, ved første gjennomlesing.

Boken har et etterord som med fordel kunne stått fremst. Her forteller forfatteren på en fin måte om forfatterskapet sitt, og litt om bakgrunnen for noen av novellene. Flere noveller fikk en annen mening, når jeg leste hvordan den var kommet til, og hva historien bygget på. Som i Zink, for eksempel, som jeg leste på nytt etter å ha lest forfatterens ord om tilblivelsen.

Liker du noveller, så er dette absolutt en samling å få med seg. Litt stas er det jo å lese Espen Haavardsholm sin samling, og være med å feire et halvt århundre som forfatter. Gratulerer!!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 268

Kilde: Leseeks

Dette er en sann historie skrevet av mor til to år gamle Fraser som er autistisk. Boken blir sammenlignet med den forrige boken, hvor en katt ved navn Bob var hovedperson, og siden jeg ikke er noe kattemenneske har jeg ikke lest den. At boken også handler om autisme fenget min oppmerksomhet, og jeg er glad for at jeg leste boken.

Fra bakpå boken:
Da to år gamle autistiske Fraser møter den hjemløse katten Billy, skjer det noe magisk. Et ordløst vennskap oppstår mellom den lille gutten og katten som ingen ville ha. Fra den dagen er de to uatskillelige.
Dette er moren Louises rørende historie om hvordan to så ulike skapninger som en katt og en gutt kan bli verdens beste venner. Billy brakte glede og latter inn i en familie som manglet begge deler.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 326

Kilde: Leseeksemplar

Dette er historien til mammaen til Frazer. Den forteller fra hennes vinkling hvordan det var å få en sønn som fra fødselen helt tydelig ikke er frisk. Vi får mange eksempler på hvordan aspekter i dagliglivet påvirket Fraser til å begynne å skrike, og følgelig hvor traumatisk dette var for henne. Her er mange lange kjøreturer, mye flytting, mye utstyr som må skaffes, og i det hele tatt føles det som en sann lykke at den katten kom inn i bildet, for Fraser hadde ikke fått mye kjærlighet før det.

Det er selvfølgelig unikt at katten Billy er så uredd og tar seg så godt av sin venn Fraser at katten selv skal komme til å bli den beste støttespilleren gutten har. Der foreldrene kommer til kort gjør Billy underverker med Fraser, noe som igjen gjør familiens liv mye lettere.

Boken er lettlest, med sine korte, luftige sider, og enkelt språk. Jeg snubler i en del logiske brister, men velger å pløye videre uten å hisse meg opp, siden dette fort tegner til å bli en bok som ikke kommer til å gjøre særlig inntrykk. Jeg greide ikke synes synd i denne slitne moren, og Fraser ble jeg egentlig ikke kjent med, ikke sånn på ordentlig.
Handlingen slutter når Fraser begynner på skolen, og jeg undrer meg over at dette rabiate monsteret (sånn har han blitt fremstilt) plutselig er på skolen i syv timer hver dag og har det så fint så. Jeg tipper denne boken selger på likheten til En gatekatt ved navn Bob, som har blitt så populær. Forfatteren av den, James Bowen har for sikkerhetsskyld en blurb på fremsiden av boken.

Nå skal det sies at jeg hadde Mark Haddon sin bok i tankene da jeg leste, en bok som gjorde uslettelig inntrykk på meg, så jeg har kanskje vært unødig streng her. Ikke er jeg noe kattemenneske heller....

– Jeg har ikke ment å gjøre narr av noen eller henge ut noen. Jeg vil bare vise hvor fargerikt miljøet er, og jeg håper folk vil forstå mer av kulturen. På Romsås er vi helt fargeblinde, man tenker ikke over om en person er hvit eller mørk i huden. Ingen bryr seg, sier Maria.

Sånn avslutter Maria et intervju hun hadde med VG i forbindelse med lanseringen av romanen i januar. Grunnen til at jeg googlet litt rundt forfatteren var at jeg ville finne ut om hun hadde noe hun ville si med denne romanen. Det er godt at alle på Romsås er fargeblind, men jeg tror ikke at denne romanen bidrar til at flere i Norge blir det.

Forlaget om boken:
Hjemveiene, de sitter klistra på hjernen. Hver dag det var samme greia. Mamma sa han skulle hente meg, og broren min protesterte, alltid, men likevel kom til skolen min, hilsa på de voksne og tok med meg hjem. Jeg gikk bak, han først, og foran oss Røverkollen lå som fredeligste borettslaget, med blå himmel og fremdeles med julepynten blinkende som diskokule i høyeste blokka, for chipperne ennå ikke hadde erna. En gang broren min peka på vindua i tredje etasje utafor blokka til Julia og bare: se, alle utlendinger har lukka gardiner.
Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted. Mariana går på ungdomsskolen og er forelska i Mu2. Storebroren hennes sitter i fengsel, lillebroren sitter bak gardinene. Faren deres tar fram en grønn Bibel og ber når han tror ingen ser ham.

Kjærlighet og forbrødring som er blind for både religion- og kulturforskjeller er utrolig viktig, og eneste måte å skape fred mellom oss mennesker. Derfor reagerer jeg på bøker som nører oppunder fordommer på den måten jeg føler denne boken gjør.

Romanen er en skildring av hvordan livet arter seg for 13 år gamle Mariana som bor på Romsås. Jeg vil ikke kalle det en oppvekstroman siden det er vinter når den starter og slutten er like etter 17 mai. Det er ikke det at den er skrevet på kebabnorsk jeg reagerer på, men tanker og holdninger og ikke minst det hatefulle språket som preger romanen. I mitt hode er dette fryktelig stigmatiserende, og bidrar ikke til at Ola Nordmann skal bli kvitt fordommene sine.

, og Isa bare: morra di er feit Ibra, hopp i havet, og Ibra bare til Isa bare fordi morra huns er norsklærer ikke sant: morra di knuller kurderelvene sine, og så Isa bæda totalt, hun dissa Ibra heftig opp i skyene og bare: kjeften din Ibra, morra mi lærte morra di norsk, Allah tæsja han ass,

Mariana har en storebror og en lillebror, og to foreldre som bor sammen. De kommer opprinnelig fra Chile og er katolikker, men allikevel snakker de dette merkelige slang-språket. Her forekommer mange ord som jeg ikke skjønner, ikke ut i fra konteksten en gang, baila, tæsja, bæde, også selvfølgelig denne merkelige uttrykksformen som alle ungdommer ser ut til å ha for tiden:

Vi åpna døra på gløtt, og kikka ut, og politiet bare: er mamma eller pappa hjemme, og jeg bare; nei, de er på jobb, pappa er i Tyskland, og de bare: vet dere når mammaen deres kommer hjem, og jeg bare: ja, halv fire, og så ene politimannen bare: hvor er dere fra, og jeg bare: fra Norge og Chile.

Kapitlene er korte, ofte bare en halv side, og hvert kapittel tar for seg en enkeltstående hendelse på skolen eller i livet hennes ellers. Det som går igjen er lillebrorens angst og søvnproblemer, og alle de ubesvarte spørsmålene de har rundt storebrorens fengsling for tre år siden. I tillegg blir hun kjæreste med en av Muhammedene i klassen Mu2, som han kalles, og dette er også et tilbakevendende tema i boken.

På side 77 har hun skrevet noe om battle. Det ga meg gode assosiasjoner til boken Battle jeg leste for en tid tilbake. Her havner hovedpersonen i et miljø på Stovner og mulig det ikke kan sammenlignes med Romsås, men den gode følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Battle, savnet jeg da jeg var ferdig med Skaranger sin bok. (Uten sammenligning forøvrig...)

Det nest siste kapitlet har samme tittel som boken, og jeg er fristet til å sitere svaret på hvorfor utlendinger har gardinene dradd for, men jeg skal la være....

Som du skjønner har boken satt mitt sinn i kok, ikke fordi det er en dårlig bok, for forfatteren har forholdt seg tro til ideen sin, og har gode skildringer. Språket er gjennomført, og det er ingenting ved romanen som er dårlig, men det er noe med ettersmaken jeg ikke liker.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 103

Kilde: Leseeksemplar

Beathe har også skrevet om boken!

Denne romanen kom i hus helt av seg selv, så helt uten forventninger braste jeg inn i en stor leseopplevelse. Jeg har lyst å dele min begeistring med dere allerede i dag, selv om boken ikke blir lansert før i mars. Gled dere jenter, denne var utrolig skjønn!

Forlaget om boken:
Livet på nytt er fortellingen om den 42-årige læreren Claire, hennes mor Ruth, 20-årige datter Caitlin og Greg, mannen hun elsker. Alle har de hver sin fortelling om Claire og hver sin måte å overleve på og beseire det som ikke kan beseires.

Claire går seg bort på vei til butikken. Hun glemmer hvordan man kjører bil, hun mister ord og kjenner ikke igjen sin egen mann. Hele hennes jeg – hennes personlighet, alle minnene og erfaringene – utslettes av sykdommen hun lider av. Snart vil hun ha mistet alt.

I femten år har Claire vært alenemamma til Caitlin. Snekkeren Greg kommer for å bygge skrivestue på loftet, og de forelsker seg hodestups i hverandre. Romanens nåtid finner sted fem år senere, da har de giftet seg og fått lille Esther, mamma Ruth har flyttet inn og Claire har fått påvist Altzheimer.

Claire opplever å glemme benevnelser, når hun skal nevne den røde bilen, så vet hun ikke at fargen heter "rød", og når hun skal si noe om hårbørsten, så blir det "den pinnsvingreia". Det verste er når hun glemmer navnet til den yngste datteren sin Esther, det er så troverdig beskrevet at det gikk rett i hjertet på meg.

Vil du dekke bordet? spør mor og holder en bukett med blankt metall i neven. Hun betrakter meg med skepsis, som om jeg på et eller annet vis kunne ta kverken på henne med en sløv smørkniv. Det hun lurer på, er om jeg er i stand til å huske hvilket redskap som er hvilket, og hva det skal brukes til. Og det som virkelig irriterer meg, er at jeg lurer på akkurat det samme.

Dette er utgangspunktet for en mangfoldig roman, med både hemmeligheter, store feider og massevis av kjærlighet. Dette er ikke den litt klissete, romantiske kjærligheten, men følelser med en litt mer eksistensiell betoning.
Det høres kanskje ensformig ut at romanen skal handle om en som får denne sykdommen, men den rommer så mye, mye mer. I glimt blir vi tatt med tilbake i livene til alle sammen, noe som gjør dette riktig så underholdende. Både Ruth, Claire og Caitlin har sin egen stemme, men dette er tydelig merket og er ikke forvirrende å lese.

Jeg syntes det var interessant å lese hvordan det føltes for Claire å leve med Altzheimers. Hun er i en tåke, er ganske irrasjonell og vanskelig å ta vare på, men innimellom er hun helt klar, og lærer seg å utnytte disse øyeblikkene. Vi får også se hvordan de rundt henne tar denne nye utfordringen, noe som for denne leseren føles som en god erfaring å ta med seg.
Romanen er befolket av sterke, modige strålende kvinner og jeg frydet meg over å få være sammen med dem, så jeg stusser ikke på å anbefale den på det varmeste!

Forlag: Silke

Utgis: 15 mars 2015

Sider: 334

Kilde: Leseeksemplar

Løvetemmeren er den niende boken i rekken om journalisten Erica Falck og Patrick Hedstrøm. Jeg har lest eller hørt alle sammen, og kan ikke si annet enn at jeg er svært begeistret for serien. Denne gangen har jeg både lyttet og lest, en fin kombinasjon siden handlingen innimellom er så frydefullt ekkel at det er godt å lese bok på en armlengdes avstand.

Forlaget om handlingen:
Det er januar og veldig kaldt i Fjällbacka. En halvnaken jente kommer løpende ut av skogen, rett ut på veien foran en bil. Sjåføren rekker ikke å stoppe.

Da Patrik Hedström og hans kollegaer blir varslet om ulykken, er jenta allerede død. For fire måneder siden forsvant hun på vei hjem fra den lokale rideskolen, og siden er det ingen som har sett henne. Det viser seg at hun er blitt utsatt for en forbrytelse, og Patrik Hedström og hans kollegaer frykter at hun ikke er alene om denne skjebnen.

Samtidig holder Erica Falck på å grave i en gammel sak. En familietragedie som førte til en manns død. Gang på gang besøker hun mannens kone, som ble dømt for drapet, men Erica får ingen svar. Hva er det kvinnen skjuler? Erica kjenner på seg at det er noe som ikke stemmer. Og det virker som om fortiden kaster sine mørke skygger over nåtiden.

Fjellbacka er travel om sommeren, men et idyllisk sted å besøke, så ikke kjør forbi neste gang!

Det er en fryd å endelig skulle besøke Fjellbacka igjen. Erica er en tøff og uredd superhelt som jeg digger. Skal en like denne serien må en slå seg til ro med at hun er mye smartere enn sin mann, og stadig vekk gir ham hjelp i etterforskningen. Jeg har fordøyd denne kamelen for lengst, så når Erica baller seg inn i etterforskningen og nesten blir drept (igjen), så bare himler jeg lattermildt med øynene.

Løvetemmeren er en av de beste bøkene i serien, så hvis du begynner å gå lei, anbefaler jeg deg allikevel til å lese denne. Boken er skrevet over samme lest som de andre, men historien Erica prøver å nøste opp i for å se om det er materiale for en bok, fenger meg. Jeg skjønner fort at historien til Laila, som hele sitt voksne liv har vært innesperret på en institusjon, ikke er det den først ser ut til å være.
Begivenhetene avsløres litt etter litt, samtidig som vi følger etterforskningen av drapet på Victoria.

Karikeringen av politisjef Mellberg har tatt helt av i denne boken, og jeg ler meg ihjel av den tufsen. Karikert er også Patriks mor Kristina, men en må bare gi seg over for humoren i dette. Vi møter selvfølgelig også Gøsta, Annika, Martin og de andre på politikammerset i Tanumshede, og flere av dem har sin egen lille personlige historie, som vi allerede kjenner starten på.

Historien er lett å høre på lydbok, siden den stort sett er kronologisk, bortsett fra de gangene vi befinner oss i bakgrunnshistorien som starter tilbake i 1967. Handlingen er til tider veldig makaber, så da var det godt å ty til boken for å lese videre.

Innleseren Birgitte Victoria Svendsen leser raskt, greit og tydelig, men med i overkant mange stemmeleier. Når hun skal være slappe ungdommer eller søvnløse Paula, høres hun ut som en garva narkis. Det motsatte skjer når hun skal ha en søt, snill stemme, da høres hun helt ut som Anne Cath.-Vestly sin søte stemme fra tv-seriene som gikk for 40 år siden. (Da hun leste Kristinas stemme så jeg for meg Robert Stoltenberg i fri utfoldelse.)

Med Løvetemmeren får vi "mer av det samme", og er det ikke det vi vil ha da, når alt klaffer? Jeg var i alle fall veldig ivrig med både lesing og lytting, og tok meg et par ekstra lange turer, for å "få lov til"å høre mer. Det må sies at ledetrådene som ble lagt ut var i overkant tydelige, så for en gangs skyld kan jeg skryte av å ha skjønt slutten hele tiden. Meg gjorde dette ingenting, jeg nøt spenningen som holdt meg fanget.
Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget og Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Lyttetid: 13 timer og 40 minutter

Kilde: Lyttefil og bok fra forlagene

Denne plassen i Fjellbacka nevnes i boken - kjekt for meg som har vært der

Mons Kallentoft er ute med ny krimserie - Zack

En folkefiende var tema på formiddagens bokklubb på DnS

Ut av mørket er den vanskelige andreboken til Eskil Aasmul

Kjapp oppsummering av lesemåneden januar

Hva skjedde med Esme Lennox? av Maggie O`Farrell

Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi - på kortlisten til Bokbloggerprisen!

Den stumme jenta av Hjorth & Rosenfeldt

To nye bøker i Smarte små serien for barn mellom 4-8 år

Lotus blues av Kristina Ohlsson - første av to i en miniserie

Italienske netter av Katherine Webb

Othello - i bearbeidet versjon på Den nationale scene

Alaa Al Aswany gjestet Litteraturhuset i Bergen i går kveld

En himmel av brev av Alyson Richman

I dag på den internasjonale barnekreftdagen har jeg lest for en god sak

Den kongelige egyptiske automobilklubben av Alaa Al Aswany

Svarte natta // noveller fra et halvt århundre av Espen Haavardsholm

Da Fraser møtte Billy av Louise Booth

Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger

Livet på nytt av Rowan Coleman

Løvetemmeren av Camilla Lackberg