Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur

Det var med skrekkblandet fryd jeg nærmet meg en diktsamling igjen. Det har blitt noen i år, og jeg må innrømme at det er en stor utfordring for meg å lese dette.
Klok av skade gikk jeg inn på forlagets side og satte meg grundig inn i hva denne samlingen med dikt skulle handle om. Der fant jeg også to omtaler som ga meg en pekepinn på hva jeg skal se etter.

Forlagets introduksjon:
I Kjersti Bronken Senderuds poetiske univers finnes en dyp respekt og ømhet for alle livets former.
I diktsamlingen Fall- og lytteøvelser undersøker hun ulike former for grensetilstander. Diktene har en overskridende og grensesprengende kraft der formspråket og livsholdningen skaper en særegen form for skjønnhet og innsikt.
Diktene berører livets grunnleggende prinsipper, der det lille påvirker det store og det store det lille, og alt står i en gjensidig avhengighet til hverandre. Det handler om balanse og tap av balanse, og hvordan man må tørre å miste noe for at noe annet skal kunne komme til syne.

Takk til Oktober forlag for mitt eksemplar!

Er du på jakt etter en analyse fra en som forstår seg på lyrikk, så er du på feil plass nå. Mine ord om boken er mer famlende betraktninger rundt det å lese noe en ikke forstår.

For det ble sånn denne gangen også. Leseopplevelsen lignet den jeg hadde med Mingvasevann, men denne gangen var jeg "forberedt" og ble ikke tatt på sengen på samme måte som sist. Jeg hadde planer om å lese noen få sider hver dag, men det endte med at jeg leste hele boken en stille time da jeg var alene hjemme. Jeg prøvde å lese sakte og finne en mening med hver side, men jeg slet litt med det. Diktet (eller diktene?) har ingen tegnsetting eller store bokstaver, setningene er alle som en løsrevne og stort sett uten sammenheng med de andre setningene på den siden.
På side 66 begynte det bra, med noen setninger som min logiske hjerne oppfattet, før jeg glapp og landet forkjært.

tåken letter ikke men sollyset trenger igjennom
brenner i øynene når jeg ikke kan la være å se
opp mot himmelen lysende
vi går ute på det gylne jordet hunden kommer
byksende gjennom brystet
blir til en avrevet sommerfuglvinge
rester av en sommer søte epler og vind i håret
et kaldt regn renner nedover halsen og inn
i hundens vidåpne

Mens jeg leste var jeg på jakt etter ting som hadde med falle eller lytte å gjøre, og fant noen setninger om dette. Det jeg fant mest av var regn, vann, smeltende snø, tåke og vind. Mye vær med andre ord, og det passet meg fint, som satt ved peisen med en kopp te, og myste ut på værgudene som gikk amok utenfor.

I overskriften har jeg kalt dette en diktsamling, men på boken står det bare dikt. Skal sidene leses i sammenheng? Er dette ett langt dikt, eller er det en samling av små dikt, med felles tema? Jeg får ikke med meg noe fellestrekk (bortsett fra regnet) og i alle fall ikke en handling, og føler sterkt at jeg går glipp av noe her. Alle innspill mottas med takk :)

Hvis noen vet om et diktanalysebrevkurs så skrik ut, jeg vil så gjerne, men har ikke knekket koden enda. Om forfatteren skulle lese dette så ber jeg inderlig om unnskyldning for å ha radbrekket kunsten hennes. Det er gjort med full respekt og ydmykelse.

Patricia Harman har over 30 års erfaring som jordmor, og det merker en når en leser denne boken. God greie på amerikansk historie har hun også, så dette ble en roman jeg koste meg med, til tross for den litt "damete" fremtoningen.

Forlaget om handlingen:
USA, høsten 1929. Patience Murphy jobber som jordmor i West-Virginia og tar de jobbene som ingen andre vil ha: Hun hjelper fattige kvinner, som kanskje ikke har mulighet til å betale henne. Hennes arbeid bygger på åpenhet og tillit, men selv holder hun på hemmeligheter fra fortiden som gjør at hun ikke kan åpne seg for noen.
I en hverdag hvor Patience møter nesten umenneskelige utfordringer, som sykdom, fattigdom og fordommer, må hun kjempe for å bringe nytt lys og liv inn i en ellers hard verden.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 383

Kilde: Leseeksemplar

Romanen er selvfølgelig preget av fødslene som Patience er med på, men den inneholder så mye mer. Vi får i små glimt lære om hennes fortid og hennes historie før hun endte opp som jordmor i Virginia. 30-årene er preget av økonomisk ruin for de fleste, men Patience jobber for knapper og glansbilder, og greier så vidt å få det til å gå rundt. I bakgrunnen lurer Ku Klux Klan monsteret, som gir henne hodebry.

Jeg syntes dette var en fin roman, for det er ikke noe søtsuppehistorie dette her. Forfatteren skildrer tidsånden på en levende måte, og jeg lot meg rive med i spenningen som utspiller seg i forhold til historien som hun skjuler og romansen hun etterhvert har på gang.

På coveret på boken siterer forlaget Weekendavisen som sier at forfatteren har skrevet en bok man sluker i en jafs. Ikke skjønner jeg hvorfor boken har blitt stående i min hylle, men når jeg først satte i gang, ble boken lest på under et døgn.

Forlaget om handlingen:
Marie Skovs lovende forskerkarriere bryter sammen da professoren hun jobber med, tar sitt eget liv. Hun står alene med ny, kontroversiell kunnskap om barnevaksiner. Samtidig begynner familien hennes å gå i oppløsning. I kaoset som rår, skal hun finne mot og styrke til å redde tusenvis av menneskeliv, og ikke minst sitt eget.
Hun får uventet hjelp av kriminalinspektør Søren Marhauge, som nekter å avslutte saken om professorens selvmord. Han tar loven i egen hånd for å avsløre fortidens hemmeligheter, som også skal vise seg å ha forbindelser til hans eget liv.

Forlag: Vigmostad&Bjørke

Utgitt på norsk: 2014

Kilde: Leseeksemplar

Det var i Dinosaurens fjær vi møtte Søren og Anna første gang. Denne kom ut for 5 år siden, og jeg må innrømme at det ikke var før etter jeg hadde lest ferdig Svalens graf, at det gikk opp for meg at jeg hadde lest bok nummer en i serien. Vel, vel... det har passert mange bøker gjennom mitt lille hode de siste fem årene, så jeg tenker jeg er unnskyldt.

Svalens graf er preget av det akademiske miljøet på Universitetet i København. Handlingen gir leseren et innblikk inn i forskning på vaksiner, og den klamme hånd legemiddelindustrien har over forskningen. I tillegg får vi historien til Maries familie som gir noen forfriskende avbrekk fra intrigene og posisjoneringen innen forskningsmiljøet. Søren slipper ikke unna han heller, men hans problemer tar heldigvis ikke over romanen.

I starten på boken blir vi kjent med visepolitiinspektør Søren Marhauge, som mistrives i sin nye overordnede stilling, og helst ville tilbake til stillingen som etterforsker. Denne stillingen har imidlertid vennen hans Henrik fått, men han skjøtter den dårlig og frustrasjonen mellom de to kameratene vokser.

Svalens graf er først og fremst en vitenskapelig krim, akkurat som hennes forrige bok, og etterforskning av drap kommer veldig i bakgrunnen. Boken har et interessant plott, er mangfoldig og spennende til tusen, noe mine 10 timer i lesestolen søndag, kan bevitne. Jeg sytes det var lærerikt å lese om forskning på vaksiner, og de resultater de kom fram til i felten i Afrika.

I tillegg stiller forfatteren noen etiske spørsmål som leseren kan pusle med. Vet du noe om et menneskes fortid, skal en da fortelle det når dette mennesket tilsynelatende har det bra, og helt sikkert kommer til å bli oppbrakt? Vi fikk flere sånne eksempler her, hvorav et helt sikkert forfølges i neste bok.

Boken er logisk og ryddig med lange kapitler hvor det på første linje kommer frem hvem det er som snakker. Mot slutten går hendelsene litt over i hverandre, hvor vi først er med Marie og siden Søren når de samme begivenhetene skal skildres. Jeg undret meg litt i begynnelsen, men etter en stund føltes det ok.

Har du lyst å lese en engasjerende bok, uten mye blod og gørr,

men med mye dramatikk, så er dette boken for deg.

Karneval - fastelavnssøndag - blåmandag - fetetirsdag - askeonsdag,
da gikk startskuddet for årets faste. Den ble så smått avviklet i dag, og dette er min lille stemningsrapport, for de som er nysgjerrig på faste. 10 dager var det jeg hadde håpet på, og det greide jeg. Jeg har fastet før og kjenner kroppens reaksjoner på å bli satt på et sånt regime, de fleste er positive, så dette er noe jeg gjerne gjør med jevne mellomrom.
Her kan du lese om min 9 dagers faste i 2012.

Hvorfor???
Fordi jeg fortjener det.... Litt flåsete sagt, men det er mye sant i det. Kroppen min har kommet i en alder hvor den biter seg fast i hver kalori som kommer innenfor murene. Til alle dere under 40, dere aner ikke hvordan det er! Både sult og søtsug har vært på topp siden i høst, og jeg har tatt på alvor alt jeg har lest om å være snill med meg selv. Så himla snill hadde jeg ikke trengt å vært, for kiloene har krøpet på. Dette blir altså en start på et nytt og sunnere kosthold, som skal resultere i en litt lettere utgave av meg.
Jeg har i mange år vært plaget av et utslett i ansiktet, under fasten har dette dempet seg betraktelig, og også magen har oppført seg eksemplarisk.

Når jeg faster klarner sinnet, jeg får liksom en åpnere vidvinkel og er mer (enda mer) mottakelig for inntrykk. Etter noen dager begynner jeg å føle meg ren innvendig, og problemene med stive ledd og andre småvonter forsvinner.

Hvordan???
Ved å drikke vann, grønn te, grønnsaksjuicer, både hjemmelagede og ferdigkjøpte, misosuppe og avkok av asparges, som ble søndagsmiddagen min. Siden jeg har vært i jobb og trenger masse energi til en hel dag i barnehagen har jeg drukket en Nutrilettshake til frokost på arbeidsdager, der er det litt energi og en del næringsstoffer.

????
Nei, jeg føler lite sult når jeg holder på. Kun hvis jeg er i et rom hvor noen lager mat, da reagerer magen min, med litt knurring (men det føles ikke som sult). Jeg er heller ikke sugen på søtt, noe jeg er plaget av ellers. Merkelig nok er jeg mye mindre stresset når jeg faster, og humøret er bedre, så dette er noe kroppen min trives med.
Energien er på topp hele tiden, og jeg har kun hatt noen timer med hodepine gjennom alle de 10 dagene. Jeg har vært på trening flere dager, og også gått tur, bortsett fra en 10 timers leseøkt på søndag, så har aktivitetsnivået vært høyt.

Det siste jeg gjorde før jeg begynte å spise igjen var å gå Stoltzen, på akseptabel tid

Det forsvinner selvfølgelig noen kilo under fasten, men det er kostholdet etterpå som er viktig for om disse skal få følge av noen flere. Frem mot sommeren vil jeg derfor ha et kosthold som stort sett består av grønnsaker, spirer, korn, nøtter, bønner og linser. Jeg skal spise masse deilig mat, så jeg gleder meg til å dypdykke i mine gamle oppskrifter, å lage mat uten hvete, sukker, salt og melk. Når jeg er hjemme bytter jeg ut kaffen med Dandy Blend og vinen med Kombucha, men når jeg er ute blant folk, vil jeg prøve å oppføre meg så "normalt" som mulig.

Mitt første måltid på 10 dager: Masserte brokoli, spirer, oliven, salat, reker, krabbe og cashewdipp

Har du fastet noen gang? Det er ikke noe hokkus pokkus - prøv da vel!
(Har du spørsmål er det bare å ta kontakt)

Det var denne flotte bloggomtalen som fikk meg til å ta boken ut av bokhyllen. Da jeg dagen før leste bakpå boken, satt jeg den pent på plass, men så kom Marianne og dyttet den ned i fanget mitt.
Romanen kom ut i USA i 2012 og er nå solgt til 27 land. Filmrettighetene er kjøpt av Summit, selskapet bak Twilight og Divergent. Tror sannelig jeg må se filmen, hvis den kommer til Norge.

Forlaget forteller:
Livet og kjærligheten er ikke ment å vare evig. På den annen side: Hvorfor ikke, hvis det er mulig?
Sam jobber i et firma som driver med nettdating, men kommer seg aldri på date selv. Derfor lager han en algoritme som kan finne folks sjelevenner. Slik møter han sitt livs kjærlighet, Meredith. Hun har alt han ser etter i en kvinne, og han er perfekt for henne – det er dømt til å lykkes.

Da Merediths bestemor dør, bruker Sam alle sine datakunnskaper til å lage et program som gjør at man kan kommunisere med de døde. Det er ikke noe hokus pokus. Det er ren, skjær programmering, basert på mailer, chatter og andre elektroniske spor avdøde har etterlatt seg på nettet.

En roman med et mer originalt plott skal en lete lenge etter. Det er sjelden jeg leser en bok, og tenker "dette har jeg aldri lest om før", men det gjorde jeg her.
Vi snakkes er først og fremst en kjærlighetsroman, men er du (eller er du som meg, gift med en) programmerer så vil romanen få en ekstra dimensjon.
Det er mye vi har nå som folk for hundre år siden ikke hadde mulighet til å se for seg. Kanskje dette dataprogrammet kommer i den kategorien? Kanskje det om en generasjon eller to blir mulig å ha seriøse samtaler med de døde? Frankel fremstiller dette så troverdig at jeg er villig til å tippe ja!
Tematikken er original, men mellom linjene finnes det noen tankevekkende betraktninger rundt både livet, døden og kjærligheten.

Dette er en lettlest humre, humre bok, med mye latter og mange romantiske begivenheter. Det er ingenting forutsigbart over handlingen, og jeg frydet meg over vendingene den tok, som jeg ikke forventet. Anbefales!

Forlag: Bazar

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 360

Kilde: Leseeksemplar

I dag hadde jeg store vanskeligheter med å løsrive meg fra boken jeg leser for å oppsummere, men jeg greide det til slutt!

Dette har jeg lest i februar. Det meste er blogget om, men jeg har bestemt meg for å lette litt på trykket og ikke skrive om alle bøkene jeg leser. Den siste boken kommer som smakebit i morgen.

Maggie O`Farrell - Hva skjedde med Esme Lennox? - 5
Ingvild H. Rishøi - Vinternoveller - 6
Hjorth & Rosenfeldt - Den stumme jenta - 5
Kristina Ohlsson - Lotus blues - 4
Katherine Webb - Italienske netter - 5
Antoine de Saint-Exupery - Den lille prinsen - 4
Gro Dahle og Svein Nyhus - Akvarium - 5
Anna Bache-Wiig og Lisa Aisato - Don Fridtjof - 4
Alyson Richman - En himmel av brev - 4
Alaa Al Aswany - Den kongelige egyptiske automobilklubben - 5
Espen Haavardsholm - Svarte natta// - 5
Camilla Lackberg - Løvetemmeren - 5
Louise Booth - Da Fraser møtte Billy - 3
Kjersti B. Senderud - Fall og lytteøvelser - 3
Patricia Harman - Jordmoren fra Hope River - 4
Rowan Coleman - Livet på nytt - 5
Maria Skaranger - Alle utlendinger har lukka gardiner - 3
Sissel-Jo Gazan - Svalens graf - 5
Laurie Frankel - Vi snakkes - 4
Lars Saabye Christensen - Oscar Wildes heis - 6

Tre novellesamlinger

Tre barnebøker

En diktsamling

Ti romaner

Tre krim

To 6`ere ble det denne gangen, og de gikk til to av de tre novellesamlingene jeg har lest. Vinternoveller er jo samlesing til Bokbloggerprisen, så den er det nok mange som har lest/skal lese, men sjekk ut Oscar Wildes heis, den var fantastisk bra!

De tre bøkene som fikk terningkast 3, har fått det av helt forskjellige årsaker. Da Fraser møtte Billy syntes jeg var grei nok, men dårlig skrevet, diktsamlingen Fall- og lytteøvelser forsto jeg ikke og Alle utlendinger har lukka gardiner likte jeg ikke.

Det er 14 bøker som har fått 4 og 5 prikker på terningen, og det er jeg veldig fornøyd med.

I min ringe heim har jeg feiret at Lise Forfang Grimnes sin roman Kaoshjerte er nominert til Kulturdepartementets litteraturpris. Det er så fortjent, og jeg krysser fingre og tær for at hun vinner.

Litt sorg har det også vært på bloggen denne måneden, da den flinke og sjarmerende bloggeren Beathe har gitt seg. Beathes bokhylle er dypt savnet på min daglige runde i bloggverden.

Andre kulturelle begivenheter denne måneden: Alaa Al Aswany besøkte Litteraturhuset også har jeg sett Othello på DnS. Jeg var også med på Les for en god sak, og frydet meg over at aksjonen samlet inn mer penger enn de hadde håpet på. Dette må vi gjøre igjen!

Mars står for døren og jeg har allerede to kulturelle begivenheter jeg gleder meg til. Jo Nesbø lanserer den nye boken sin, og jeg står på gjestelisten til begivenheten som finner sted fredag 6 på Ole Bull Scene. En liten uke etter det skal Linda Olsson besøke Litteraturhuset og dit må jeg også ta en tur.

Ellers er hyllen full av bøker som har kommet av seg selv, men jeg har noen på vei til meg også, som jeg gleder meg til å lese.

Til sist vil jeg takke absolutt alle som tar seg tid til

å legge igjen en kommentar hos meg,

jeg setter utrolig stor pris på det.

Det jeg har lest av forfatteren før har vært hans romaner, så nå var det på høy tid å prøve seg på en av hans bejublede novellesamlinger. Sjekk ut bibliografien til Lars Saabye Christensen, den er mangfoldig og utrolig innholdsrik.

Forlaget har en veldig fin introduksjon til samlingen:
Stor novellesamling fra Lars Saabye Christensen. 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve!
Du trenger ikke reise langt for å finne et univers. Og du trenger ikke lese en hel roman for å besøke det. Noen ganger kan en god novelle være nok.

Novellene i Lars Saabye Christensens nye samling spenner over et vidt register når det gjelder tid, stemning og stil. De fleste foregår i Oslo, forfatterens Oslo, et umiskjennelig univers der leseren blir plassert fra første stund. Det er både 60-tall, 70-tall og vår egen tid. Det er høy temperatur og mye humør. Barn er hovedpersoner i flere av novellene - midt i opplevelser de siden alltid skal komme til å huske.

I tittelnovellen er en gift mann på hemmelig tur til Paris, til hotellet der Oscar Wilde døde og der en skjebnesvanger scene nå utspiller seg. Nytt i denne samlingen er flere samtidsfortellinger, der vi aner en skarpere og mer åpenhjertig forfatter, for eksempel i en politisk kommentar om kristendom og islam, og i en skildring av den suksess-rike forfatterens rolle. Ellers blant annet: et flygel som ramler ned en trapp, en morder som kommer hjem, et fly som er like ved å styrte, en heis som stanser mellom to etasjer. Med andre ord: 12 noveller om fallhøyde og kunsten å overleve.

Oscar Wildes heis er en novellesamling jeg garantert vil anbefale andre å lese. Alle de 12 novellene var sterke historier som jeg kunne relatere meg til. Faktisk var det den jeg har smakebit fra jeg likte dårligst, men den setningen var så sterk, at jeg allikevel valgte å dele den.

Smakebiten er fra novellen som heter Gjesten:
Og i det samme husker ikke gutten hvor lenge han har vært her, om det bare er et døgn eller resten av livet, dagene og nettene er umulige å telle, tiden har gått i stå i ham og han er like gammel som han er ung.

Novellesamlingen begynner med noen rampeunger med en ball i Radio, som var så bra at jeg fryktet at de hadde plassert den beste novellen først. Heldigvis opplevde jeg til min fryd at novellene var alle helt etter min smak, og selv om jeg likte tittelnovellen veldig godt ble det Hjælpemannen som sto igjen som min favoritt.
Lars Saabye Christensen skriver på en måte som tar meg tilbake til den tiden novellen er i med bare en setning, eller et ord. Han trenger ikke side opp og side ned med beskrivelser for å sette leseren inn i stemningen. Slutten kommer ofte brått på, og både i Hjælpemannen og i Oscar Wildes heis ble jeg sittende og humre for meg selv, først i hevnaktig fryd og den sistnevnte i ren panikk. Sitatene han har valgt å ha med i samlingen treffer meg godt, som denne fra Oscar Wilde:

Idioti er den eneste synd!

Grisen tar for seg det store spørsmålet sameksistens mellom muslimer og kristne. Novellen var sår og vakker på en gang, og absolutt høyaktuelt. Tenk at den er skrevet for 11 år siden, og vi har ikke kommet lenger...

Leser du ikke noveller? Hvis du har lekt med tanken men ikke vet hvilken samling du skal velge, så anbefaler jeg deg denne!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2004

Sider: 190

Noveller: 12

Kilde: Biblioteket

Når sosialantropologer skriver romaner blir det ofte veldig bra, så jeg frydet meg da Baobabtreets frukt havnet i postkassen min. Maite Carranz har skrevet 40 bøker, men dette er bare hennes andre roman for voksne. Jeg håper inderlig at hun fortsetter å skrive for voksne, for dette er uten tvil, den beste boken jeg har lest i år!!

Forlaget om handlingen:
Tenåringen Binta forsøker på beste vis å fortrenge at hun ikke kan møte sin gryende seksualitet på samme måte som de fleste av sine jevnaldrende venninner i Barcelona. Men da faren vil sende den fem år gamle lillesøsteren på en hemmelig reise til hjemlandet Gambia, våkner Bintas kamplyst. Lillesøsteren skal ikke lide samme skjebne som henne.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 411

Kilde: Leseeksemplar

I helgen har jeg lest årets beste roman, det er ikke tvil Baobabtreets frukt tok fullstendig innersvingen på meg. Vil du lese en bok som er dypt rørende, spennende og lærerik, så er dette boken for deg!

Seks tusen klitoriser blir hver dag kastet i søpla. De blir skåret av med rustne kniver, glasskår eller barberkniver som blir brukt igjen og igjen. Lemlestelsen foregår uten antibiotika, bedøvelse eller andre medikamenter. Omskjæring av kvinner er noe jeg har hørt om, noe jeg selvfølgelig, som alle andre tar sterk avstand fra, men de omstendighetene som kommer frem her har gitt meg et mye mer nyansert syn på denne sterkt innarbeidede afrikanske tradisjonen.

Romanen har sin handling i bydelen Matano, Barcelona i nåtid, men i drypp er vi tilbake til Bacau i Gambia hvor hovedpersonene kommer fra.
I Matano bor Aminata sammen sin mann og deres fire barn. I tillegg til disse blir vi kjent med Lola, som er 39 år og lege på dette stedet. Vi blir kjent med henne i en overgang hvor hun har blitt forlatt av kjæresten sin, og bosetter seg i Matano for å arbeide som barnelege. Hun har også sin historie som gir et fint perspektiv til resten av romanen. Lola skal komme til å spille en viktig rolle i Aminata og barnas liv.

I den afrikanske tradisjonen vi blir kjent med her finnes det mange fordommer, og spesielt rundt det å omskjære, eller "rense" jentebarn. Flerkoneri er også et tema, og den hakkeorden som finnes i familiene kommer klart frem. I mitt hode, er det mennene som bestemmer i disse kulturene, men her kommer det frem at bak denne makten står en mor, som sønnen ikke kan stå i mot. Det er bestemødrene som sørger for at barna blir omskjært, i en sermoni hvor mødrene holdes utenfor.

Aminata kan ikke fatte det. Folk i Vesten virker jo ikke skitne, det stinker ikke av dem, de får ikke dødfødte barn, ektemennene forstøter dem ikke, og matvarene råtner ikke i hendene deres.
Hun som trodde at...
Hun vet ikke lenger hva hun trodde. Alt det hun en gang trodde, smuldrer bort.
Hun lever i en verden som er uren, infisert, og hun hadde ikke vært klar over det før noen sa det til henne, klart og tydelig.
Allikevel hadde hun visst det.
Hvorfor hadde hun ikke villet være ved det? Hvorfor hadde hun ikke villet innrømme at Binta gikk på en skole med urene jenter?

Jeg likte godt måten Aminatas skjebne blir beskrevet gjennom hennes historie, og ikke minst hennes mor Rama, som gir et litt mystisk svøp til romanen.
Maite Carranza har en formidabel evne til å tydeliggjøre karakterene sine. Til og med de som får minst plass i historien, fikk jeg gode bilder av, mens de tre jentene i familien og deres forskjellige kamper er beskrevet på en engasjert og innsiktsfull måte.

Det er helt tydelig at forfatteren har god kjennskap til dette viktige temaet, og greier å formidle en forståelse som favner alle synsvinkler. Dette er ikke en roman som fordømmer, verken menn, afrikanere eller deres levesett, men belyser tematikken på en tankevekkende måte.

Språket er rett på sak, her overlates lite til leserens forestillingsevne, og hun benytter seg ikke av refleksjoner som legger demper på tempo i boken. Den er spennende tvers igjennom, og ved flere anledninger tok enkelte vendinger rent pusten fra meg.

Romanen anbefales på det varmeste!

Steinhimmelen er en roman som kom ut i 1999, men som de har valgt å gi ut på nytt ettersom bøkene hennes fra Kivik har blitt så populære. Handlingen er lagt til Kivik, liksom de andre bøkene, men den skiller seg ut som en tanke mer melankolsk enn de andre.

”Om man elsker i gangen utenfor Kongegraven ved fullmåne, løfter
steinene seg og danner en steinhimmel. Da vil kjærligheten vare evig.”
Sagn fra Kivik

Forlaget om boken:
Kivik er kunstnernes og eplehagenes by. Klimaet er mildt og godt, strendene hvite og havet bølger blågrønt. Det er der Erna bor. Hun er 34 år, ukysset og bor fortsatt hjemme på foreldrenes gård. Erna er sjenert og stille og blir holdt stramt i tøylene av sin far. Det er ikke ofte hun får gjøre som hun vil, og hun har nesten gitt opp drømmen om et eget liv. Men så finner hun et mystisk kjærlighetsbrev i en bok som hun kjøpte på auksjon.
Deretter dukker det opp enda et brev. Det er den nyinnflyttede kunstneren Börje som finner det, og kjærlighetsbrevene fører ham og Erna sammen. De prøver å finne ut hva som skjedde med de elskende, og noe skjørt og vakkert vokser frem.

Siden forlaget så greit har referert det meste som skjer, så nøyer jeg meg med å si noen få ord om hva jeg synes om den. Jeg har lest 4-5 bøker av forfatteren, og etter Potensgiverne har nok begeistringen sunket sakte men sikkert. Det meste gjentas fra bok til bok, både stemningen, spenningen, karakteroppbyggingen og slutten går liksom igjen, selv om handlingstrådene er forskjellige.
Dette er en ultra feelgood-bok for den eldre garde. Selv om hovedpersonen i Steinhimmelen er et ungt menneske, så var det ingenting ungdommelig over settingen.

Liker du måten hun skriver på, så kommer du nok til å fryde deg over denne boken, men liker du at feelgood-bøkene du leser har en snert, så vil jeg påstå at den mangler her. Kanskje det var det at jeg ikke greide å identifisere meg med verken hovedpersonen eller noen av de andre karakterene i romanen.

Boken er utgitt på nytt av Silke forlag i år - takk for leseeksemplaret!

Jo Nesbø blir intervjuet av Sondre Lerche

Onsdag 4 mars ble Blod på Snø lansert, og allerede i dag besøker Jo Nesbø Bergen for å prate om boken sin. Atmosfæren var god og stemningen avslappet når de to scenevante guttene møtte sitt mest ihuga publikum på Ole Bull Scene i kveld.

Det var musiker Sondre Lerche som intervjuet Jo Nesbø, og samtalen dem imellom bar preg av deres felles interesse for musikk. Sondre kunne nesten ikke styre sin begeistring og boblet over av tankerekker han bare måtte få lufte for selveste Nesbø. Han bevegde seg helt på kanten av hvor lange og ulne spørsmål kan være, men Jo er dreven og forsto fort hvor intervjueren var på vei. Publikum fulgte fascinert med, og jeg frydet meg over å bli bedre kjent med denne forfatteren.

De startet med å snakke om forskjeller og likheter mellom å skrive musikktekster og romaner, og Sondre ville gjerne vite hvordan forfatteren oppfører seg når han "verper på en historie".

I denne forbindelse minnet Jo Nesbø oss på Karusellmusikk, hvor han skrev sangtekster og noveller om hverandre, og ga ut både bok og CD i samme pakke. Jeg har hatt begge deler, men finner bare boken, så nå blir det re-read av novellesamlingen Karusell-musikk.

Uten å nevne Harry Hole med et ord, kom de inn på den nye boken. En tynn liten flis av en kioskroman (hans ord) på 172 sider, satt tidsmessig på 70-tallet i Oslos skyggeverden. Stilbruddet fra de "slå-en-mann-ihjel-tykke" bøkene om Harry Hole er tydelig for alle, og har sin naturlige forklaring. Faren for å begynne å gjenta seg selv lurte, og Jo Nesbø ville gjøre noe annet. Det må jo være lov, selv om det fremdeles funker det en holder på med.

Blod på snø er inspirert av blant andre hans favorittforfatter Jim Thompson, og da prosjektet ble påbegynt var intensjonen å gi den ut under pseudonymet Tom Johansen. Historien han kokte ihop rundt dette ble for meg litt uforståelig, men det endte med at han ikke fikk lov å gi den ut under dette navnet, men durte i vei med planen sin, og håper at leserne er med på leken. Sjekk ut hva VG Rampelys skrev om dette.

Det er en fryd å oppleve Jo Nesbø "live", både når han synger og når han prater om bøkene sine. Nå gleder jeg meg storveis til å sette meg ned med den nye boken hans, og se hvilket univers han har meislet ut for oss denne gangen. Omtale kommer....

Noen får bursdagspresang litt på forskudd i år :)

Jon Ketil Johnsen, Bjørn Willberg Andersen og Trygve Fett fortalte om Anne Pedersdotter

Hva er vel mer spennende en historie fra ditt eget hjemsted? Senere i mars er det premiere på teaterstykket Anne Pedersdotter på DnS, og i dag var Lørdagskafèen viet dette stykket. Det var som vanlig Bjørn Willberg Andersen som ledet samtalen, som i begynnelsen var preget av en smule "panikk i kulissene". Morsomt for oss som til stadighet er i teateret, både i sal og på kafè, å se at ikke alt alltid er innøvd til fingerspissene.
Bjørn har ikke en hovedrolle, men skal spille en av prestene i stykket. Med seg på podiet i dag hadde han Jon Ketil Johnsen som skal spille selveste Absalon Beyer og den kjente historikeren og borgermesteren i Gamle Bergen, Trygve Fett.

Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinnene

som ble brent som heks i Bergen

Det var et allsidig program disse herrene hadde til oss i dag, som startet med en signingformel som skulle helbrede sykdom og beinbrudd. Daniel Sandèn-Warg spilte munnharpe mens Bjørn leste formelen. Skal si det fikk oss i stemning.

Teaterstykket Anne Pedersdotter er skrevet av bergenseren Hans Wiers-Jenssen og hadde urpremiere på Nationaltheatret i 1908. DnS hadde stykket på spillelisten i 1990, stykket har også blitt film og opera.

I dag fikk vi en liten smakebit fra stykket, lest av Reny Golgerø som spiller Anne P, Jon Ketil Johnsen som Absalon, og Pål Rønning som spiller sønnen til Absalon, Martin. Teksten var lang nok til at jeg levde meg godt inn i det. Selv om de sto der i vanlige klær, uten kulisser og med manus i hendene, fikk jeg på et tidspunkt en liten klump i halsen.

Videre fortalte de om det brutale samfunnet på denne tiden hvor alle var mot alle. Det var en spennende tid med store omveltninger både sosialt og yrkesmessig. Vi er midt i reformasjonstiden, kirken mistet all sin eiendom, og det ble en kamp mellom kirke og stat. Kalmarunionen opphørte og Norge ble lagt under Danmark. Borgerskapet ble en ny samfunnsklasse og den, sammen med kongen skapte et nytt samfunn. Midt oppi dette er det mye pest og sykdom og folk tror fullt og fast på hekseri. Siden det ikke er noen leger i Bergen på denne tiden, er det kloke koner og barteskjærere som etter beste evne hjelper folk i nød. Det var på denne tiden de oppdaget Amerika og fant veien til India, det var den tiden da de forstod at jorden ikke er flat!

Til sist snakket de litt om hvor forfatteren Hans Wiers-Jenssen har hentet inspirasjon til stykket, og fikk forklart hvordan ikke alt er likt som i virkeligheten. Han har tatt seg noen kunstneriske friheter både når det gjelder aldersforskjellen på Absalon og Anne P. og også andre detaljer rundt herkomst er endret på.

Jeg satt helt fremst, ytterst på stolkanten og lyttet med store øyne. Det var et utrolig nyansert bilde Tryggve Fett og de andre klarte å skape, og jeg frydet meg over å ha to ferske premierebilletter i lommen.

Dette blir bra dere, løp og kjøp billetter med en gang!!

Leste du "La meg synge deg stille sanger" vil du garantert ha lyst til å lese denne nye romanen til Linda Olsson. Jeg har lest den, og frydet meg over å være tilbake i det samme litterære landskap som i forrige bok.

Fra bakpå boken:
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 390

Kilde: Leseeksemplar

Linda Olsson har et litterært språk som er så treffsikkert at jeg klamrer meg fast til boken. Hun gjør sine refleksjoner, men handlingen er ryddig og tydelig i sin form. Det er lett å lese og enda lettere å la seg rive med. Jeg slukte boken på to kvelder, og den dagen før jeg fikk avsluttet boken, var jeg stadig vekk tilbake i boken i tankene mine, midt i en travel hverdag.

I romanens begynnelse blir vi kjent med Elisabeth, som har trukket seg tilbake fra livet. Det ligger mye dramatikk i denne innledningen, og jeg føler raskt med Elisabeth, selv om jeg ikke skjønner hva det er hun holder på med. Det er nesten litt vanskelig å referere mer av handlingen, siden jeg da vil komme til å røpe detaljer som du som leser bør få kastet på deg, på samme måte som jeg fikk.

Tegneserietegneren Elias har også sine utfordringer, mens den litt eldre Otto er den som tar dem begge under sine vinger. Hun bruker mange bilder i romanen, som at det er vinter og kaldt når de har det som verst, men lir mot vår og sommer når ting forløses. På samme måte pakkes etterhvert opp flyttekasser, og ting faller på plass etterhvert som Elisabeth får det bedre.

Smakebit:
Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen.
Ja, ha det, da.
Som om han visste at hun gjemte seg der inne.
Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket.
Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet.

Jeg syntes det var spennende, å sakte men sikkert skjønne Elisabeths motivasjon for å ha det som hun hadde det i begynnelsen, og samtidig følge hennes vei ut av den vonde sirkelen hun var kommet inn i. Også likte jeg godt at en av karakterene er en tegneserietegner, dette var veldig relevant for handlingen, som ga en tankevekkende vri til begivenhetene.

I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Dette er første bok i en serie om Leo Junker. Forlaget kaller bøkene Stockholm noir, og det var virkelig noe dystert over denne historien, uten at det føltes depressivt på noen måte. Vil du lese en bok om mobbing og de ringvirkninger dette kan føre til, er dette en tankevekkende roman å ta med seg.

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet død i et herberge for hjemløse i Stockholm. I etasjen over våkner den suspenderte politimannen Leo Junker av sirenene.
Nesten tjue år tidligere, under sin oppvekst i Salem, møter Leo et søskenpar som for alltid vil følge ham. John og Leo blir venner, Leo og Julia blir noe mer. I skyggene skimtes noen som kommer til å forandre alt.
Sommeren er over og i utkanten av Stockholm begynner søket etter en gjerningsmann. Hvert steg leder bare lenger inn i en labyrint, en labyrint skapt av noen som ikke kan fanges.

Forfriskende original er det første jeg tenker, når jeg tenker tilbake på denne boken. Det står "krim" på coveret, men den delen som omfatter mordet er en syltynn tråd, som på ingen måte leder handlingen.

Tilbakeblikkene i Leo Junkers liv er mange. Vi går tilbake til hans tidlige barndom og også dramatikken i ungdomstiden er godt skildret. Det er mye spenning i alle tilbakeblikkene, og de føles hele tiden relevant for handlingen. Disse handlingstrådene fra tiden før han ble politi bidrar etterhvert til at vi blir godt kjent med Leo. Siden dette er første bok i en serie, er det jo bare bra at karakteroppbyggingen er omfattende.

Leo Junker er suspandert, men verker etter å komme tilbake i aktiv tjeneste igjen. Han blander seg derfor inn i etterforskningen, og får en stilletiende tillatelse til å gjøre dette. Det viser seg etterhvert at han har mer å bidra med enn han først hadde tenkt seg, og nettet snøres rundt ham.

Dette er en velskrevet og ryddig kriminalroman, med innsiktsfulle betraktninger rundt dette med mobbing. Plottet er i mine øyne originalt nok, og ikke en 13 på dusinet krim. Slutten var utrolig spennende og trådene ble samlet på en troverdig og grei måte. Jeg gleder meg til å møte Leo Junker igjen i forfatterens neste bok.

Overgangene blir i lydbokformatet litt umerkelige, og en må være observant hver gang Nicolay Lange-Nielsen trekker pusten litt lenger enn vanlig, da er det kapittelskifte, og en vet aldri hvilken tid man havner i. Det føles ikke forvirrende når en er obs på det. Innleseren leser forøvrig tydelig og greit og med et par unntak, uten for mye intonasjon.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 9 timer og 9 min.

Kilde: Fil fra forlaget

Kvelden før jeg leste boken var jeg tilstede på den bergenske utgaven av lanseringen av Blod på snø. Da jeg morgenen etter sto opp kl. 06:00 for å lese boken, merket jeg fort at kvelden i forveien ga meg et stort fortrinn.
Overskuddet fra denne boken og oppfølgeren, går til Harry Hole stiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese og skriveferdighetene, - et prosjekt verdt å støtte!

Forlaget om boken:
Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon.
Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.

Den store fanskaren til Jo Nesbø rynker kanskje litt på nesen over at boken, som bare rommer 172 sider er i korteste laget. Etter å ha lest boken vil jeg påstå at, ja den er kort men den er langt fra tynn. Det er ingenting "Harry Hole" over romanen, men et friskt pust fra en forfatter som nok gjorde lurt i å fornye seg litt. Dette er en innholdsrik historie, nesten litt Tarantino-aktig med sin lettvinte skyting og tendensen til "gladvold". Mye humor er her også, som fikk meg til å både humre og knegge, og på et tidspunkt lo jeg høyt - det er ikke hverdagskost.

Olav Johansen sin historie er skrevet i førsteperson og alt vi opplever ser vi gjennom hans øyne. Han er en type helt for seg selv, og leseren vil undre seg om han er helt kørka eller kanskje ikke så dum likevel. Til å være dyslektiker har han lest mye, men det er de andre "skavankene" hans som gjør ham sær. Hendelsesforløpet er kronologisk og lett å følge, og plottet er hakket mer originalt enn jeg hadde fryktet, da jeg først hørte om boken.

Her har vi å gjøre med en forfatter som er profesjonell til fingerspissene, og selv om jeg var skeptisk til den Agatha Christiepregede layouten, var forventningene høye. Dette er en absolutt velskrevet underholdningsroman, uten skildringer av verken de store følelsene eller vakre landskapene, det kan vi få i andre bøker.

Til de ytterst få Nesbø-skeptikerne der ute: Les boken, jeg er sikker på at du ikke kommer til å bli skuffet. (Om ikke annet så har du støttet en god sak ved å kjøpe den.)

Forlag: Aschehoug

Utgitt: mars 2015

Sider: 172

Kilde: Kjøpt boken

Kristin Øygarden intervjuer Linda Olsson om deler av hennes forfatterskap

La meg skrive deg vakre bøker lød tittelen på arrangementet, som fant sted på Litteraturhuset i kveld. Linda Olsson er i Bergen i forbindelse med lanseringen av den nye boken hennes I skumringen synger svarttrosten.

Tidligere bøker av forfatteren:

La meg synge deg stille sanger 2008

Tausehetens konsekvenser 2009

Din godhet 2012

I skumringen synger svarttrosten 2014

Jeg har lest alle de fire bøkene nevnt over, og liker dem alle veldig godt. Ser av et gammelt blogginnlegg at jeg faktisk har likt Din godhet best av alle, selv om den ikke er den som har gitt forfatteren hennes heltestatus.

Kristin Øygarden innleder sin samtale med Linda Olsson med å snakke om forfatterens debutbok som kom ut i 2008. La meg synge deg stille sanger kom ut i 2008, og ble en braksuksess over hele verden. Den har nå solgt i over to millioner eksemplarer og er oversatt til 27 språk. Forfatteren ga oss et lite handlingsreferat, men ved håndsopprekningen i salen etterpå viste det seg at "alle" hadde lest boken.

Olsson har bodd i New Zealand 25 år, og kunne fortelle at de fleste forfattere har en jobb utenom skrivingen. Hennes forfatterskap startet med at hun meldte seg på et skrivekurs, som senere resulterte i debutboken. Hun røper også at hun skriver for seg selv, og at det nesten er som en terapi, selv om hun er fryktelig uorganisert i sin skriving.
Siden flere av bøkene hennes har blitt skrevet parallelt på engelsk og svensk, var det jo interessant for publikum å vite hvilket språk hun tenker på. Det enkle svaret på dette er, ingen av dem. Hun tenker i bilder, og det kan en nesten forstå når en vet hvordan bøkene hennes er.

Etterhvert kom vi inn på handlingen i "Svarttrosten", og med sekvensene som ble lest så røpet de liksågodt 4-5 av de heftigste avsløringene midtveis og sent i boken. Jeg for min del var lettet over å ha lest boken, og syntes det var synd at de andre leserne ble frarøvet disse overraskelsesmomentene.

Hun skriver mye om vennskap og røtter, kraft, mot og kjærlighet, og det er helt tydelig når hun snakker at dette er aspekter av livet som er viktig for henne. Hennes kjærlighet til sitt "skaperverk", karakterene hun har bygget opp, er vidunderlig rørende. Det er som hun ser på dem som ekte mennesker, noen hun kjenner, er glad i, og som har en fremtid.

Linda Olsson røpet til slutt at hun er i gang med en ny roman, men at hun også samarbeider med en ung mann om en krim, som skal bli en trilogi. Svenskene kan glede seg til høsten for da kommer første del ut.

Har du ikke lest noe av denne forfatteren vil jeg anbefale deg å prøve henne. De fire bøkene som hun har gitt ut har den samme stemningen, men helt forskjellige handlinger, så de trenger ikke bli lest i rekkefølge.

Dette hørtes akkurat passe sært ut til at det kunne bli veldig bra. Etter å ha lest Silo, hvor alt foregår i et lukket samfunn, tenkte jeg at en bikube kunne bli like spennende.

Forlaget om boken:
Flora 717 er født til å være renholder i den stumme, laveste klassen i den strengt hierarkiske bikuben. Men Flora er ikke som andre bier. Hun er større og mørkere enn de andre arbeiderne. Dessuten kan hun snakke. Hun er en misdannelse som truer bisamfunnet og bør renses ut. Men en prestinne skåner henne og lar henne prøve seg som amme og barnepike. Da hun senere viser mot og styrke i kampen mot en veps som vil trenge seg inn i kuben, får hun også møte Dronningen, og føle hennes altomfattende kjærlighet.
Da Flora en dag tar spranget ut av kuben og kan fly med samlerne som henter inn sødmen fra all verdens blomster, har hun overskredet alle gitte regler. Men én lov er ukrenkelig: Bare Dronningen kan føde.

Vi sitter nær sagt på ryggen til den unge bien Flora, fra renholderslekten Flora, og følger henne i sin streben etter å finne seg til rette i kuben. Hun er smart og ambisiøs, og innordner seg ikke den stumt adlydende skaren hun hører hjemme.

Flora ble oppmerksom på et molekyl av en duft som skilte seg ut, og hjernen hennes oppfattet feromonsignalet: En hann - en Hann blir født!
Ære være Hans Hannhet! ropte flere hunnstemmer idet en stor bit dekorert voks falt ut, fulgt av henrykte hyl idet det bustete hodet til en splitter ny drone stakk ut av hullet.

I kuben finnes politibier, droner, ammer, fruktbarhetspoliti, matsamlere, speidere og mange flere yrkesgrupper. De er delt inn i et strengt hieraki, som føles umulig å bryte ut av. De hakker på hverandre og rakker ned på hverandre hele tiden, og de som er nederst på rangstigen får virkelig gjennomgå. Biene har ikke et egennavn, men bærer navnet til gruppen sin, som Kaprifol, Lind og Hegg. Det er viktig å holde kuben frisk, så bier som oppdager lyter, sykdom og missdannelser, må passe seg før de blir drept eller jaget.

I begynnelsen av lesingen lurte jeg på om dette er en bok en kan lære om bier av, men selv om mye av dynamikken i kuben nok kan spores tilbake til sånn det virkelig er, så ble det etterhvert for fantasifullt til at det kunne være riktig. Det at de følger duftspor og feromonsignaler er nok riktig, og at de danser med svansen for å kommunisere, men Flora og de andre biene fikk etterhvert for mange menneskelige følelser.

Jeg var veldig begeistret de første 100 sidene, men etterhvert ble det litt for ensformig. Biene har sine konflikter og spenningen stiger til tider høyt, men jeg kommer ikke fra det at Flora bare er en av mange bier (som jeg ville klasket etter om den fløy meg for nær). Jeg føler ikke det hun føler, siden dynamikken i kuben er inndelt i grupper, og hun har brutt ut av gruppen sin og er et ensomt individ, får jeg det ikke til å stemme. Boken ble lest ferdig, men med noen hopp innimellom for å greie å nå slutten. Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe da jeg sprang over 50 sider med jevne mellomrom, men fortsatte bare i handlingen der jeg landet.

Det er ikke tvil om at forfatteren har skrevet boken med respekt for, og i kjærlighet til naturen generelt og bier spesielt, noe innledning og epilog vitner om. De siste årene har det vært stort fokus på at biene forsvinner fra jorden, og hvilken viktig oppgave de har, så kanskje hun, med denne romanen har et håp om å surfe på den økologiske bølgen?
(eller kanskje jeg bare er veldig kynisk...)

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 371

Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen er gitt ut på pseudonym. Forfatteren som vil holde sin identitet skjult er i følge ryktene en kjent britisk forfatter, så nå er det opp til leseren å se om hun kjenner igjen måten å skrive på. Jeg likte boken veldig godt, men kan ikke komme med noen hete tips på hvem forfatteren kan være.

Forlaget om boken:
Ett år etter at en av deres tvillingdøtre, Lydia, dør i en tragisk ulykke, bestemmer Angus og Sarah Moorcraft seg for å flytte fra London til en liten, skotsk øy utenfor Skye, som Angus har arvet fra sin bestemor. Der vil de forsøke å sette sammen bitene av sine knuste liv og komme seg på fote igjen. Men da deres gjenlevende datter, Kirstie, hevder at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde, faller deres verden sammen igjen. Når vinteren kommer, og tåka siger innover, tvinges Angus stadig oftere vekk fra øya for å arbeide. Sarah plages av sorg og tvil, og føler seg mer og mer ensom og sårbar, mens Kirstie sliter med å finne venner på skolen og virker stadig mer forstyrret. Langsomt hjemsøkes Sarah av en uhyggelig mistanke - hva var det egentlig som skjedde den skjebnesvangre dagen da en av hennes døtre døde?

Stillhet som et ul, som et skrik. Hjertet mitt er

den mest støyende gjenstanden i huset.

Istvillingene er en lettlest bok som jeg slukte rått. Den var fortryllende creepy, så selv jeg, som tåler det meste, leste til tider med øyne vidåpne av skrekk. Historien balanserer på kanten av det overnaturlige, uten å falle over. Selv om jeg ikke tror dette kunne skje i virkeligheten, så er den troverdig på sin bisarre måte. Mye holdes delvis skjult, for å antydes litt etter litt, for ikke å røpe avsløringer som kommer mot slutten.

Sarah er hovedpersonen, og det er med hennes briller handlingen er belyst, selv om mannen Angus og døtrene også har sitt å si. Hun blir etterhvert desperat etter å hjelpe datteren som er tydelig forvirret etter tvillingsøsterens død, og samtidig blir hun mer og mer redd for temperamentet til sin mann.

Og jeg begynner å bli alvorlig redd for sinnet hans, den undertrykte voldsomheten det innebærer. Angus slo tross alt ned sjefen sin. Og hans fordrukne far slo moren hans halvt ihjel. Er Angus så annerledes? Han drikker i hvert fall, og han er sint hele tiden. jeg tror aldri han ville legge hånd på Lydia, men føler meg ikke lenger helt trygg når han er hos meg. Så nær.

Det er et mønster her. Hva er det? Jeg føler det som om jeg glor på et sånt tredimensjonalt puslespillbilde, og at jeg må prøve å avspenne blikket for at virkeligheten skal komme til syne.

Handlingen starter i London, men de flytter tidlig til noen karrige øyer helt vest i havgapet i Scotland. Det er et vidunderlig landskap som tegnes, med ramsalt hav, et yrende fugleliv, sel og ikke minst mye vær. At de er avhengige av båt for å komme seg til fastlandet, gjør stemningen nesten klaustrofobisk, mens rotteplager og mangel på internett og telefon, gjør at jeg føler angst på deres vegne.

Det er et godt tegn når jeg tar med meg bok på jobb og sitter alene og leser i pausen. Denne ble med på jobb, og trening ble droppet, så det bekrefter at boken fenget.

Til de som henger seg opp i skrivefeil, bør jeg komme med en liten advarsel for her finnes en håndfull å snuble i, i denne romanen, men det er dog det eneste jeg har å utsette.

Forlag: Font

Utgitt: 2015

Sider: 347

Kilde: Leseeksemplar

For å få tid til enda mer lesing har jeg bestemt meg for å ikke skrive om alle bøkene jeg leser. For å ha litt orden i systemet mitt, legger jeg allikevel ut et pittelite innlegg med noen tanker om boken.
Første bok ut i "Jeg har lest" er Jordmor på jorda av Edvard Hoem, en lydbokversjon jeg har lånt på biblioteket og hørt på cdspilleren i stuen. Det passet meg godt å høre denne på Kvinnedagen, og med Jordmoren fra Hope River i bakhodet, ble det en ekstra fin opplevelse.

Enda så mye Edvard Hoem har gitt ut, ble min første bok av denne forfatteren fjorårets utgivelse Slåttekar i himmelen. Den tok meg med storm så da jeg så Kleppanrova sin omtale av Jordmor på jorda, som kom ut i 2010, måtte jeg bare lese denne også.
Rose-Marie har også skrevet om boken.

Forlaget om boken:
Dette er første bindet i Edvard Hoems familiekrønike, som vi kjenner frå «Mors og fars historie» og «Heimlandet. Barndom». Den er samstundes skrive i anledning 100-årsjubileet til Jordmorforeninga.

I denne boka fortel Hoem om si tippoldemor Martha Kristine Nesje, eller Jordmor-Stina, som folk kalla henne, ei kvinne som i 1821 gjekk til fots frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Ferdig utdanna gjekk ho tilbake igjen for å praktisere som jordmor i femti år.

Det er eit livsdrama, som framfor alt går føre seg i sinnet til ei husmannsdotter, som verken ville ta namnet til ektemannen eller bøye seg for bygdesnakket. I sin ungdom fekk ho heile bygda mot seg. I sin alderdom vann ho beundring og respekt. Men vegen dit var lang, den tok eit liv.

Jordmor på jorda er kort, bare på 4 cd`er, men den gir et livaktig bilde av hvordan det var å være en kvinne med bein i nesa, på midten av 1800-tallet. Forfatteren er nøye med å poengtere ektheten i historien, ved å ta med hvor informasjon om Stina er funnet.
Det er forfatteren som leser, og det gjør han på en fin måte, uten tonefall eller andre geberder, men han leser til tider litt fort.

Jeg for min del vil gjerne lese mer av Edvard Hoem, og tar gjerne imot tips.
Hva er din favoritt av ham?

Wienerbrorskapet er forfatterens debutbok. Jeg trengte ikke mange kapitlene før jeg kjente igjen en stødig penn, og ga meg helt hen til den spennende handlingen.

Forlaget om boken:
Annette Wetre, den vakre og intelligente datteren til en ledende Krf-politiker, er forsvunnet. Sammen med sønnen på tre år er hun en del av den lukkede menigheten Guds Lys, som har isolert seg på gården Solro utenfor Oslo. Saken har knapt landet på skrivebordet til politietterforsker Fredrik Beier før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium, innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Annette er borte. Sekten er bote. Tilbake ligger bare lik.

Det viser seg at laboratoriet har forgreininger tilbake til andre verdenskrig og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og onsinnede konspirasjoner, hvor vår tids terror får næring fra nazitidens levninger.

Handlingen foregår i stort sett i nåtid i Oslo, hvor Fredrik Beier får oppdraget å finne igjen sekten som har forsvunnet . Ikke lenge etter dukker det opp et lik og Fredrik blir nødt å samarbeide med sin kollega fra drapsavsnittet, Andreas Figueras. I små glimt er vi tilbake, først til Wien i 1937, hvor Elsa og Kolbein føder en vanskapt jente. Disse to jobber i skjul med raseforskning sammen med Elias Brink. Resten av den tidlige historien finner sted midt i 2. verdenskrig, hvor Kolbein tar seg til London hvor han overbeviser de allierte at han vil jobbe mot tyskerne fra nå av.

Kafa Iqbal blir henvist til Fredrik Beier sin avdeling, og de jobber godt sammen, selv om flere av deres kolleger har problemer med å takle den utenlandskfødte, tøffe jenta.
Karakteroppbyggingen er gjort på en fin måte, en blir umerkelig måte fort kjent med de forskjellige karakterene, uten at spenningen avtar på veien. For det er en spennende bok dette her, med bomber og nedslakting og tema som rasebiologi, endetid og dommedag blir tatt opp. Han lufter moralske tanker om ideologi eller religion og om pest eller gasskammer, og det skremmende scenarioet hvor krigføring med miltbrann eller kopper på avveie danner et skummelt bakteppe.

I løpet av historien blir flere ledetråder lagt ut, men svarene hoper seg ikke opp mot slutten, en får underveis forklart hvordan enkelte ting henger sammen. Dette likte jeg godt, siden slutten ofte er spennende nok, og løse tråder av og til blir glemt nøstet opp.

Jeg liker godt historier hvor fortidige hendelser blir flettet inn i hendelser som skjer nå, og her greide forfatteren denne flettingen på en tydelig og lite forvirrende måte. Jeg ble veldig glad i Fredrik og Kafa og håper inderlig Ingar Johnsrud er igang med en ny historie hvor disse to etterforskerne er med. Håper de får ta rotta på Sebastian Koss som mot slutten helt tydelig holdt Fredrik for narr.

Ivar Nergaard som har lest inn boken gjør, som alltid en fremdragende jobb. Stemmen hans passer perfekt til denne type bok, og han leser raskt og med akkurat passe toneleie.

Jeg er ikke enig med Berit som synes at boken er for blodig og lite spennende. Etter min smak var det akkurat nok av begge deler. Les gjerne Berits flotte omtale!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 11 timer og 30 minutter

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Den første boken om kidnappingskonsulenten Charles Boxer het Den største straffen og kom ut i 2012. Den har jeg ikke lest, men Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla likte jeg veldig godt. Jeg ga meg liksågodt i kast med Dere finner meg aldri, uten å ha lest første boken, og det gikk riktig så fint.

Forlaget om boken:
Charles Boxers datter Amy er 17 år. Hun er opprørsk og krangler til stadighet med de skilte foreldrene sine. Spesielt med moren Mercy, som hun bor hos. Hun bestemmer seg for å legge det gamle livet sitt bak seg og søke spenning.
Med en mor som er politietterforsker og en far som er kidnappingsekspert, har Amy lært seg mer enn nok om politiarbeid til å planlegge den perfekte forsvinning. På rommet sitt legger hun kun en beskjed til foreldrene: Dere finner meg aldri.

Mens Boxers ekskone Mercy etterforsker en alvorlig sak i London, følger Boxer sporene til Amy til Madrid. Boxer vet hvor lett livet kan gå under når man lever under radaren.

Han konfronteres med de mørkeste sidene i menneskets natur og erfarer bittert hvordan hans eget barn må stå til rette for hans gamle synder.

Robert Wilsons navn må ha lyst mot meg mange ganger, for jeg trodde han hadde gitt ut mange flere bøker enn det han faktisk har. Et par bestselgere hjelper selvfølgelig når en skal bygge seg et navn, og jeg kan ikke si annet etter tre bøker, enn at han skriver drivende godt. Etter å ha lest Dere finner meg aldri gleder jeg meg til forlaget får oversatt og utgitt den neste boken i serien "Stealing people".
Etter å ha lest hans hyllest til sin nylig avdøde kone Jane, den nærmeste medhjelper i skrivingen, blir det litt spennende å se om han klarer å fortsatt overbevise på denne elegante måten.

Dette er en thriller, og ikke en krim hvor etterforskning av et eller flere mord står i høysetet. Intensiteten er høy hele veien, med et temperament som passet meg godt. Overgangene blir bare røpet av et linjeskift, men det kommer den oppmerksomme leseren fort inn i. Karaktergalleriet er stort i denne thrilleren, men her er ingen overflødige historier. De forskjellige aktørene har sine utpregede personligheter så det er lett å komme under huden på dem, uten at de føles karikert på noen måte.

I tillegg til Amys familie, blir vi presentert for hardkokte gangstere, narkoselgeren El Osito i Madrid og kjøperne, far og sønn Chilcott i London. Et driblegeni på 12 år dras inn i en kidnappingshistorie, mens det er den sørgelige bakgrunnen hans som vekker mine følelser.

Begivenhetene finner sted i London og i Madrid, masse i London (så masse at jeg nesten holdt på å bestille meg en ny tur). Jeg elsker når handlingen i en bok tar meg med rundt i gater og på steder hvor jeg er kjent. Det hele utspiller seg i løpet av en drøy uke, og det eneste jeg vil røpe er at tingene ikke er helt sånn som det ser ut i begynnelsen.

Har du lyst å lese en påskekrim med høyt actionnivå og mye saftig dramatikk, satt i et miljø av banditter og gangstere, da er dette boken for deg! Jeg anbefaler den gjerne :)

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 412

Kilde: Leseeksemplar

Fall- og lytteøvelser en diktsamling av Kjersti Bronken Senderud

Jordmoren fra Hope River av Patricia Harman

Endelig har jeg lest Svalens graf av Sissel-Jo Gazan

I dag er det ti dager siden askeonsdag, og jeg har fastet hele tiden

Vi snakkes av Laurie Frankel

Oppsummering av den korte lesemåneden februar

Oscar Wildes heis - novellesamling av Lars Saabye Christensen

Baobabtreets frukt av spanske Maite Carranza

Steinhimmelen av Karin Brunk Holmqvist

Lansering av Jo Nesbø sin nye roman - i Bergen!!

Lørdagskafè på DnS i formiddag - Anne Pedersdotter

I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson

Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson

Blod på snø er første del av Jo Nesbø sitt nye prosjekt

Linda Olsson besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Biene av Laline Paull - en ridderroman med bier i rollene

Istvillingene av S.K. Tremayne - uhyggelig og spennende!!

Jeg har lest: Jordmor på jorda av Edvard Hoem

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - en sterk norsk debut!

Dere finner meg aldri av Robert Wilson